Helle Stensbak

Av gode grunner bør forsvaret bare være offentlig finansiert. Men eierne er mange og spredte, uten enkel tilgang til styring og kontroll. Derfor er den korteste veien til mer penger at forsvaret selv roper ulv, ulv! Men når bør vi lytte?

Krig, konflikt og terror rykker opp til mer fremskutt plass i mediene, vår felles bevissthet. Det rykker også nærmere fysisk og geografisk, og kan «true våre verdier og vår frihet til å forme våre samfunn som vi vil gjennom demokratiske prosesser», skriver Robert Mood, en kjent, norsk generalløytnant.

I VG (16.2.15) skrev Mood at forsvaret vårt ikke er som det burde. Det er treg reaksjonsevne i beredskapen og man har problemer med utholdenheten inntil alliansepartnerne kan komme oss til unnsetning. Både land-, sjø- og luftforsvaret har mangler, og Mood pekte blant annet ut bemanning, støttevirksomhet og reservedeler som forsømte områder.

6. mars 1939 holdt offiser Øivinn Øi, kontorsjef i Forsvarsstaben og en mann med solid militær bakgrunn, et foredrag som senere ble berømt. Øi tegnet et scenario for fiendtlig angrep på Norge, og han påpekte mangler ved beredskap og reaksjonsevne. Det Øi sa, reflekterte en fremherskende tankegang i forsvarsledelsen den gang. Og nesten alt som ble forutsagt i talen, slo til. Da tyskerne et år senere gjorde det Øi hadde anslått, utførte han tross alle svakheter sin oppgave i å forsvare landet. Han fikk ikke mange timene på seg, han ble skutt og drept av tyskerne på kvelden den 9. April 1940.

I VG skrev Robert Mood følgende: «Et forsvar som ikke er kontinuerlig tilstede og ikke klarer å reagere meget raskt, bidrar til ustabilitet og usikkerhet både hjemme, i våre nærområder og i fellesskapet.

Tilstedeværelse handler om baser, om å seile, fly og øve så mye at vi tydelig forteller at dette er vårt område. Forutsigbart og trygt uten å provosere, avskrekkende mot press og aggresjon. Ved manglende kontinuerlig tilstedeværelse vil tilførsel av militære enheter eskalere situasjonen og bli tolket som provokasjon.» Russlands reaksjon på de nordiske forsvarsministres erklæring om samarbeid (Aftenposten 10.04.15.) illustrerer hvor aktuelle Moods ord var.

Jeg vet ikke så mye om militært forsvar, men jeg er en samfunnsborger, og jeg er med og finansierer forsvaret vårt. Jeg, som alle, trenger forsvarets beskyttelse. Men som samfunnsøkonom kan jeg si noe generelt på vegne av det økonomiske fellesskapet om hva vi vil ha av forsvar og hva vi er villige til å betale for å ha det.

Personlig ønsker jeg at både politiet og militæret evner med en viss, ikke ubetydelig sannsynlighet, si nittini prosent, å kunne avverge angrep og forsvare meg, min familie, mine venner, mine omgivelser og de enorme verdiene –både de materielle og ikke minst de immaterielle, kulturelle – som vi har bygget opp i dette landet, og som jeg er så stolt av. Min betalingsvilje for det er … tja, minst like høy som det jeg er villig til å bruke på forsikringene mine. Men til forskjell fra brannforsikringen, som er bortkastet all den tid det ikke brenner, er forsvarsforsikringen ikke bortkastet all den tid det er fred.

I økonomisk forstand er et forsvar et fellesgode, et kollektivt gode, der mitt konsum av tryggheten ved å ha et forsvar ikke forringer din trygghet ved å ha et forsvar. Samfunnsøkonomisk sett bør derfor regjering og storting dimensjonere forsvaret slik at samlet betalingsvilje, summen av det vi alle er villige til å betale, svarer til det vi alle er villige til å gi opp av andre goder for å ha den tryggheten et bedre forsvar gir oss. Ikke en helt enkel størrelse å beregne i praksis, selv om den i teorien ikke er så vanskelig.

Når vi betaler forsikringer avslører vi noe om hva vi er villige til å betale for trygghet. Men beregningsvanskene gir i praksis politikere muligheter til både å overinvestere og underinvestere i et forsvar. Historien viser at despoter overinvesterer. Norske politikere på 30-tallet underinvesterte.

I en ny rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt fremgår det at andelen av statsbudsjettet som brukes til forsvar er halvert siden 1994. Nå er ikke pengebruken et mål i seg selv, men Robert Mood oversatte noe av dette i VG: «Hvis vi samler hele den norske Hæren kunne vi – i et klassisk scenario – maksimalt forsvare en bydel i Oslo.»

Fregatter, kampfly og andre fine, blanke ting er til ingen nytte hvis det mangler nødvendig bemanning, støttevirksomhet eller reservedeler. Og det er også noe vi skal lære: Øivinn Øi hadde framstående militær kompetanse, men fikk delta kun i noen timer av forsvaret av Norge før han ble drept av fienden. Militært personell er utsatt.

Vi trenger flere sett med mannskap til sofistikerte fregatter og fly, fordi disse menneskene løper en høyere risiko hvis det oppstår en situasjon. Skjer dét uten at vi har ekstramannskap, er investeringene i fly og fregatter det vanvittigste sløseriet vi har begått på denne siden av 9. April 1940.

Publisert i Aftenposten, papiravisen 3. mai 2015, og på nett 5. mai 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Hva-vil-vi-ha-av-forsvar-og-hva-er-vi-villige-til-a-betale-for-a-ha-det-8000664.html

«It’s a womans world!» skrev en likestillings-trett mann til meg nylig. Jeg kan på et vis forstå ham. Menn får relativt mye dårlig oppmerksomhet i vår moderne og likestilte økonomi.

Smarte menn får lite anerkjennelse fra feminister, selv om de er, og alltid har vært, flinke i noe veldig viktig, nemlig å gjøre livet lettere ved å gjøre oss rikere. Sett med økonomøyne er menn tradisjonelt dyktige  til å utvikle teknologi. Gjennom mekanisering og automatisering finner de opp smartere måter å gjøre ting på. Ikke all teknologisk innovasjon er gjort av menn, men de har ytt det største bidraget til produktivitetsveksten, det som gjør oss rikere, og det som øker den økonomiske velferden vår.

Likevel hevder Det internasjonale pengefondet, IMF, at økt likestilling, slik at kvinner kan delta i arbeidslivet på lik linje med menn, vil øke bruttonasjonalproduktet pr. innbygger i mange land, både i rike og fattige.

Dersom kvinnene får tatt ut sitt arbeidsmarkedspotensial i like stor grad som mennene, kan hver innbygger i USA i gjennomsnitt bli fem prosent rikere, i Japan ni prosent, i Emiratene 12 og i Egypt hele 34 prosent! Egyptere som er så fattige, trenger virkelig det! Viktige, men fattige regioner i verden taper verdiskaping (bruttonasjonalproduktet pr. innbygger) med hele 27 prosent av å holde kvinnene nede! Økonomisk diskriminering av kvinner er kostbar luksus.

Hvorfor kommer veksten med kvinnene når det er menn som er flinkest til å øke produktiviteten? IMF og Verdensbanken har forsket og funnet at hvis kvinner får like muligheter som menn, utløses betydelige krefter, både i mikro- og makroøkonomisk forstand, både på kort og lang sikt.

Økt inntekt hos kvinner øker utdanningsnivået til barna, som igjen øker fremtidig produktivitet. Bare det å fjerne diskriminerende forskjeller mellom kvinner og menn vil øke produksjonen av mat og andre varer i fattige land med tre til 25 prosent.

Disse sammenhengene kan man jo ane. Kaster man et blikk på verden, ser man at land med omfattende kvinnediskriminering ofte er svakere økonomisk utviklet enn land der kvinners økonomiske stilling er sterk.

Med unntak av noen rike oljeland som har oljepenger å sløse bort, er hovedbildet at land som benytter kvinners talent og arbeidskraft i en relativt ordnet økonomi, også er økonomisk vellykkede.

Teknologisk fremgang regnes som det viktigste vekstbidraget, drevet av oppfinnsomme og teknisk anlagte menn. Hva er det med kvinners arbeid som kan trekke bruttonasjonalproduktet enda lenger opp?

«Uansett hva de prøver å fortelle deg, Helle, så ikke glem at kvinner alltid har jobbet!», sa mormor bestemt da jeg var ung. IMF-rapporten bekrefter det. Kvinner over hele kloden jobber, men de jobber ofte i uformell sektor, og relativt mye av arbeidet er ulønnet. Følgende enkle, økonomiske resonnement kan belyse dette: Når noe er svært billig eller gratis, er det ikke så farlig om man sløser. Slik kan det være med kvinners arbeidskraft.

Skal en lønn betale seg, må produktiviteten ligge på et visst nivå. Det var kanskje det som skjedde da kvinnene rykket ut i lønnet arbeid i Vesten: det var ikke lenger likegyldig hvor mange timer man brukte på et stykke verdiskaping.

Jeg vil ikke spekulere på årsaker, men se på samvariasjon. Så uten å si hva som kom først av lønn og produktivitet, kan vi anta at kvinners styrkede stilling gikk sammen med økonomisk vekst og økt velferd, og lønnen ble et disiplinerende element som motvirket sløsing og opprettholdt den økte veksten.

Kvinnediskriminering finnes i de fleste samfunn, men jo mer omfattende den er, jo mindre utviklet er økonomien. Hvorfor er drivkraften til å diskriminere kvinner så sterk? Det er kanskje godt å være mann i et samfunn hvis kvinnen er underordnet? Man får noen privilegier, kan bli servert gratistjenester, leve mer avslappet og kanskje forbli litt mer bortskjemt? Jeg vet ikke. Kanskje er det mer fruktbart å spørre hva det er som skjer med mennene når kvinnene rykker inn på deres revir og puster dem i nakken? Oppstår det en samspill-effekt? Har menn et konkurranseinstinkt som gjør at de yter mer når de møter konkurranse fra kvinner? Hvis så, vil likestilte samfunn rett og slett få smartere og dyktigere menn?

I så fall kan veksten forklares i økt produktivitet fra både kvinner og menn. Uansett er det bra for økonomien i et land at det er de produktive mennene og kvinnene som får høy status, og ikke menn for å være bare det, – altså menn.

1. mars skrev Aftenposten om Rwanda, der det ikke er kvinnene som går på kurs for å lære likestilling, men mennene. De ble kurset i å være aktive fedre, stelle barn og hjem, og de så raskt gevinstene i form av kjærlighet og glede. Kvinner liker menn som bygger sin verdighet på å skape verdier i stedet for å kreve privilegier bare for å være født sånn.

Her i Norge har kvinnene drevet frem likestillingen, først mot mannlig motvind, nå mot mannlig tretthet. Kanskje gjør de likestillingsarbeidet smartere i Rwanda? Kanskje mennene vokser raskere slik? Det blir spennende å se. Heia Rwanda!

Publisert i Aftenposten 15. mars 2015:  http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Smarte-menn-7937109.html

Publisert i Fædrelandsvennen 15. mars 2015: http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Smarte-menn-2777322.html

Det er oss unge dette handler om, vi under seksti. Vi er fremtidens utfordring, og statsvitenskapen har ennå ikke løst problemet med kortsiktige politikere som unnlater langsiktig styring. Imens går vi som søvngjengere mot en oppstandelse som hjelpeløse levende.

Hvis du lurer på om dette gjelder deg, kan du se på en liten, unnselig figur i Perspektivmeldingen, side 47 (Meld. St. 12, (2012-2013)). Ved hjelp av et pennestrøk kan du lese av hvor få som står i arbeid per pensjonist det året nettopp du, statistisk, kan forvente å trenge omsorgstjenester.

Det er ikke de gamle, men vi unge som er eldrebølgen. Vi er en hovedutfordring for velferdssamfunnet. Perspektivmeldingen, i hovedsak skrevet av embetsverket i Finansdepartementet, behandler dette.

Noen hevder Finansdepartementets embetsverk er mektige fordi de er økonomer som sitter på pengesekken. Jeg tror deres gjennomslagskraft skyldes at de er gode til å stille diagnose på økonomien. Økonomien, det er oss. Når vi utveksler ressurser, settes mektige krefter i spill, og disse kreftene blir forstått bedre i Finansdepartementets hus enn i mange andres. Nobelprisvinner Trygve Haavelmo kalte kreftene det ubønnhørlige realøkonomiske bokholderi. Det er triste saker for en politiker, og altfor trist for den som byr på visjoner i kampen om gjenvalg.

Men siden mange av oss uansett er født, vet vi nå at vi eldes som befolkning. Det krever flere ansatte til omsorgstjenester, og omsorgsproduksjon vil bli en vekstnæring. Men hva kan skje når en offentlig tjeneste tvinges til å bli vekstnæring?

Perspektivmeldingen svarer med anslag om hva befolkningen vil ha, hva det vil koste, og hvordan vi kan få det i hop.

Vi er rike, mest fordi vi jobber. Vi jobber også smart, fordi kunnskap og teknologi har gjort den verdifulle arbeidskraften mer potent. Ny teknologi kan gi vekst i produksjon og inntekt, og frigjøre tid. Velferdsproduksjon krever mye menneskearbeid, den er arbeidsintensiv i motsetning til vareproduksjon der maskiner kan gjøre mye av jobben. Noe omsorg kan gjøres mer effektiv med teknologi. Men teknologien utvikler seg ujevnt og gir som regel sterkere produktivitetsvekst for varer enn for tjenester. Siden lønningene øker med produktiviteten i vareproduserende sektor, vil arbeidskraftkostnaden i omsorg etter hvert bli svært høy. Omsorgstjenester blir – relativt til andre kjøp – mye dyrere.

Økt inntekt skaper økt etterspørsel etter de fleste tjenester. Men vi rammes også av Baumol’s sykdom: arbeidsintensiv produksjon, der relativt lite av verdiskapingen kan erstattes av maskiner, blir dyrere når teknologiske nyvinninger effektiviserer andre bransjer. Dessuten vil økt inntektsnivå øke kravene til kvaliteten på omsorgstjenestene. Vi vil ha bedre service, samtidig som vi vil trenge mer.

Det blir færre arbeidende bak hver gammel, og samtidig ønsker færre å jobbe med omsorg. Ikke så rart, kanskje? Heltene som jobber i eldreomsorgen tar tunge løft i dårlig luft. De har lav lønn, lav status og en tretti-noe-prosents stilling. Vi trenger flere i eldreomsorgen, og da må alt dette opp!

Vi står med andre ord overfor et trippel-sett med fordyrende faktorer: teknologisk utvikling gjør omsorgskjøp relativt dyrere, økt levestandard øker kvalitetskravene, og lønnen må opp for å trekke mer arbeidskraft.

Perspektivmeldingen viser hva som må til for å videreføre dagens nivå på velferdsordningene de neste femti årene. Det krever ekstra inntekter tilsvarende seks prosent av BNP! En figur på side 13 viser at det bare er økt sysselsetting som vil monne for inndekningsbehovet. Vi må jobbe mer, men det er ikke de i full jobb man først sikter til, de jobber allerede 1950 timer i året. Nordmenn, 15-74 år, jobbet i gjennomsnitt 1015 timer i 2011. Grovt sagt var hele folket i halvt arbeid. Vi må klare bedre enn det!

Omsorg koster, og skal det være offentlig forsynt, må det finansieres. Jobber vi mer, vil økte skatteinntekter finansiere et godt stykke på vei. Ellers kan man innføre enda mer brukerbetaling. I dag innkrever sykehjem 85 % av pensjonen fra brukerne. Blir den offentlige tjenesten for dårlig, vil private tilby noe bedre for dem som kan betale. For noen vil prisen da være mindre enn 85% av pensjonen! Lav kvalitet på offentlig omsorg gir en todeling der det offentlige sitter igjen med dem som betaler minst. Det vil i sin tur svekke oppslutningen om å betale skatt. For suksessen på en dugnad avhenger som kjent av hvor mange andre som stiller opp.

Løsningen er arbeid, og alle må bidra. For som figuren på side 8 i Perspektivmeldingen viser, så er det menneskets arbeidskraft som er den virkelig store verdien i samfunnet, ikke penge-ytelser eller olje.

Ibsens stykke handler om ikke å tørre se kjærligheten når den kommer, og om å ta gale valg. Straffen blir å leve som en død for så å våkne til en katastrofe. Kjærlighet er noe av det viktigste i livet. Men verdighet, trygghet og fravær av fattigdom, det er noe det også. Eller vi kan lukke øynene og sove, som i Europa. Pax vobiscum!

Publisert i Aftenposten 1. februar 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Det-er-ikke-de-gamle_-men-vi-unge-som-er-eldrebolgen-Vi-er-en-hovedutfordring-for-velferdssamfunnet-7882684.html

Vi feirer Alf Prøysen i år. Han skrev om folk det var forskjell på, om hva økonomiske ulikheter gjør med individet og det mellommenneskelige. I Trost i taklampa skriver han endog om økonomisk vekst og omstilling.

Prøysen skrev om høy og lav, om det ubønnhørlige og det vakre, om å trøste seg selv med å snakke ned det tunge, forminske det nedverdigende og se det lette. Og han nådde rett inn i hjertene på liten og stor.

På sekstitallet var ”Prøysen i barnetimen” en beskjed som fikk meg til å løpe til radioen. For et barn som meg var Alf Prøysen en bestevenn, en som hadde noe viktig å si.

Sent på syttitallet utkom Prøysens samlede verker. Vi abonnerte og hadde høytlesning hjemme, småstykker og viser og vers. Også for en tenåring var Prøysen en som hadde noe viktig å si.

I år satte Det Norske Teatret opp Trost i taklampa. Stykket startet og sluttet med en voldtekt som i Prøysens tekst kun antydes, han skrev jo lavmælt og han serverte høge tankar i låge sjangrar, som Magne Lindholm skriver. Bred hedemarksdialekt med særegne ord og en grammatikk som ligner den tyske, gjør det krevende å lese Prøysen. Men når jeg leser ham, får jeg Dostojevskij-følelsen: karakterene omgås tilsynelatende dagligdags mens det pågår lag på lag med drama under overflaten.

Også økonomiske drama gis plass. De betyr noe. De skiller folk. I Trost i taklampa kommer toget med to som skal hjem til bygda på ferie. En velkomstkomité står klar for den ene; dikter Lundjordet. Han skriver om å holde seg til jorda. Det var mange år siden han var i bygda sist, nå skal han holde foredrag om den alvorlige flukten til byen og om hvor viktig det er å være trofast mot hjembygda. Storfolket tar ham imot og legger til rette for at dikteren skal skrive mer om at arbeidsfolk bør forbli der de hører hjemme.

Den andre som kom med toget, var Gunvor Smikkstugun. Hun forlot bygda året før og kom nå hjem med høye hæler, rød trut og en koffert full av gaver. Hun ga bygdas storkarer hard konkurranse om oppmerksomheten, selv om rangen lå klart under.

Gunvor hadde med seg adresser, nye muligheter for en jobb i byen. Bygdefolket jobbet hardt og fikk lite igjen. Mulighetene til et bedre utkomme fra arbeidstimene måtte likevel veies mot risikoen ved å bryte opp fra det kjente. Dette avstedkom tvende sinn i bygda.

Det var her storfolket slo inn en kile. De opphøyde dikter Lundjordet, belærte bygdefolket og mistenkeliggjorde dem som reiste. Prøysen gjør komedien bisarr ved å la utflytterkoret synge til bygdas ære, og sommergjestene, de beleste som tenkte fine tanker og forsto alt så mye bedre, bikket på hodet og lo av de enfoldige så blikket nådde helt opp til taklampa. De samme byfolkene lovpriste ”det originale”, særlig gamle gjenstander som de enkle bygdefolkene hadde. Byfolket narret til seg tingene for en slikk og ingenting og solgte dem dyrt som antikviteter i byen. Den største hykleren i stykket, dikteren, livnærte seg delvis ved slik arbitrasjehandel.

Men selv om fintfolket lo, var Gunvors adresser den største utfordringen mot makten i bygda. Hjalmar måkte møkk på Smikkstad, og Gunvor lokket med kontakter i Spikerverket. Harald søkte veien ut ved å lese til førerprøven på egenhånd. Det rørte seg blant bygdefolket, og storbonden, Smikkstad sjøl, trengte å holde undersåttene på plass. Ei ny trillebår til Hjalmar ville gjøre møkka mindre tung å spre. Og fikk han lånt en traktor i våronna, måtte han ha noen til å kjøre. Harald kanskje? Uroen som Gunvor brakte med seg, avstedkom små produktivitetsforbedringer, men ingen vei ut av underlegenheten. Det var økonomisk omstilling, utflytting og ny kunnskap som var veien ut og opp.

Det øvdes mye motstand mot omstilling både fra høy og lav. Gunvor, gapatrosten, hun som representerte mulighetene, ble stygt behandlet. Gunvor kjente bygda og manøvrerte med både fine og ufine midler, men som ung kvinne var hun sjanseløs mot de ulike flertallskonstellasjonene som oppsto. Hun ble utsatt for overgrep, men av hvem? Det var nok en av Hjalmar sitt slag, men de var mange om å beskytte overgriperen. Det utkjempes skjulte slag i bygda, høy mot lav, lav mot lav, og mann mot kvinne. Kampene gikk på flere plan.

I dag øker de økonomiske ulikhetene. Med Pikettys bok om skjev fordeling av kapitalen er det særlig toppen av samfunnet vi snakker om. I Trost i taklampa vises vi også ulikhetene lenger ned. Prøysen viser hvor vanskelig økonomisk vekst og omstilling kan være når ulike krefter, mennesker med ulikt utgangspunkt, ulike mål og motiver barker sammen i et hverdagsliv.

Men de strukturelle omstillingene, flytting og kunnskapsopphenting, nettopp det som møtte så mye friksjon i bygda, har vært en viktig driver bak velferdsøkningen i Norge. Vi hadde olje på dikter Lundjordets tid også, vi visste bare ikke hvordan vi skulle få den opp. Vi visste ikke engang om den. Hadde vi fulgt Lundjordets råd, ville Norge vært et u-land i dag. Prøysen hadde noe viktig å si. Også til voksne.

Publisert i Aftenposten 7. desember 2014

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/I-iTrost-i-taklampai-synliggjor-Proysen-hvor-vanskelig-okonomisk-vekst-kan-vare—7814584.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/I-iTrost-i-taklampai-synliggjor-Proysen-hvor-vanskelig-okonomisk-vekst-kan-vare—2721287.html

Menn har undertrykket kvinner over det meste av verden. Det er så omfattende at man kan mistenke det for å være både naturgitt og lønnsomt.

Det sier seg selv at kvinneundertrykking er klart ulønnsomt i samfunnsøkonomisk forstand, men er den lønnsom for menn? Nei. Rapporten Global Gender Gap fra World Economic Forum gir makrobildet av kvinneundertrykking som mikroatferd. Den viser at landene med verst kvinneundertrykking også gjør det dårligst økonomisk og er politisk ustabile med destruktive kamper om makt. Kvinneundertrykking er ulønnsomt for alle, også for mennene.

Men er den naturgitt? Jeg vet ikke. En gang var min datter og jeg i et basseng der barna kunne klatre på og hoppe fra en oppblåsbar blekksprut. Min datter ville opp på en av armene, det holdt for henne, formålstjenlig og praktisk som jentehjernen ofte er. Jeg hjalp til, men før hun var kommet opp, ble hun skubbet ned av en gutt som falt ovenfra. Vi avskrev atferden som … og forsøkte neste arm, men det samme skjedde der, bare med en ny gutt. Årsaken fant vi ved å se opp: blekkspruten hadde en topp i midten, og dit skulle guttene. Jeg fulgte leken gjennom dagen. Som på autopilot lekte guttene Kongen på haugen, ingen av dem lyktes og de falt fra toppen i ett sett. Jentene ble skubbet vekk. Resultatet ble mindre samlet badelykke der jentene ble fortrengt av guttenes resultatfattige kiving. Det var nok ikke vondt ment, men guttenes atferd reduserte velferden for barna.

Historien passer med World Economic Forums funn. I serien #kvinneliv skriver Aftenposten at voldelige menn er globalt en større trussel for kvinners helse enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. De verste kulturene finnes i andre land. Men nylig viste Dagbladet at norske gutter stjeler nakenbilder av jenter, identifiserer og legger dem søkbare ut på nettet. Også i Norge er menn institusjonelt slemme mot kvinner.

De fleste menn er ok og noen føler naturlig nok behov for å si at ikke alle menn er slik. #NotAllMen oppsto på Twitter som forsvar mot generalisert kritikk. Men ikke lenge etter oppsto #YesAllWomen som gjorde oppmerksom på at slikt forsvar løser ingenting når problemet er at det finnes mange nok dårlige menn og samfunnsstrukturer til å risikoutsette alle kvinner. Det er som når noen forgifter 10 prosent av maten. Du vet ikke hvilke biter, men du må spise. Bassengeksemplet illustrerer velferdstap med en lignende mekanisme. Økonomer kaller det negative eksterne effekter. Det leder til dårlige utfall.

I det siste er kvinners sykefravær debattert. Det ligger høyere og øker mer enn for menn. Selv om forskere har målt kvinners yrkes-, helse- og hjemmeforhold opp og ned ad stolper, kan de ikke forklare alt. En forsker mener økningen de to siste tiår ikke kan forklares av strukturelle endringer, fordi det ikke har vært noen av betydning. Noen mener vi må spørre om det er noe med kvinnene.

Gjør vi det, kan vi også spørre om det er noe med mennene. Når tendenser slår ut i de store tall, bør vi uansett se på strukturelle forhold. En hypotese er at den tredje i trippelbyrden, sex- og utseendepresset, har endret seg strukturelt de siste tiår og kan bety mer enn hittil antatt.

Da jeg var 16, fant jeg det offentlige roms rause forsyning av nakne kvinner til guttene, men ingen nakne menn til oss, som både urettferdig og plagsomt. Media ga stadige stikk under beltestedet og gjorde innbrudd i ens personlige sfære, der jeg trengte trygghet, fred og selvbestemmelse.

30 år senere var min datters generasjon utsatt for et sex-, avklednings- og utseendepress av helt andre proporsjoner. Presset har økt på guttene, men tatt helt av for jenter og voksne kvinner. Hva betyr dette for kvinnehelsen?

Norsk næringsliv bruker 20 milliarder årlig på reklame. De mener påvirkningen er verdt det. Beregner man påvirkningsverdien av mannsskjev seksuell trigging, urettferdig forsimpling og spekulativ kroppstopping av kvinner i de samme mediene, kunne man finne et stort, negativt tall.

Økonomisk er dette som forurensning, en negativ ekstern effekt påført av noen som tjener på å forurense, men som slipper å ta kostnadene ved å reparere skaden. Det fører til samfunnsøkonomisk tap.

Media har vært økende rause med oppmerksomhet til nakne kvinner. Noen med næringsvett i yrker som trenger publisitet, som skuespillere, bloggere og idrettstjerner, har tatt av klærne og vunnet i et ”winner takes all”-spill der roller, reklame- og sponsorpenger kom etter oppmerksomheten, og de har kunnet le, ikke bare av egne nakenbilder, men også hele veien til banken.

Mediemarkedet har to likevekter, en der man gjør karriere med klær og verdighet på, og en annen der den kritiske massen er nådd for at ”alle” må kle av seg. I dag er de fremskutte kvinnene nakne, muskuløse og slanke. Og aldri før har så mange nybakte mødre jogget med barnevogn og sixpackmage.

Hvis kampen mellom kjønnene hadde vært et marked, hadde det kanskje vært regulert for lenge siden?

Publisert i Aftenposten 25. oktober 2014

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kvinneundertrykkingens-okonomi-7758664.html

Publisert i Fædrelandsvennen

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Kvinneundertrykkingens-okonomi-2697604.html

Tenk hvis dagens nyheter var flere drepte i kampene på Lysaker ved Oslo og nye trefninger på Sola utenfor Stavanger …

Se for deg at strømmen går mens du lager mat, og sist gang det skjedde var den borte i tre døgn. WC har du ikke brukt på uker fordi kloakknettet ikke lenger transporterer det man før kunne trekke ned. Nå bruker du bøtte, og dolokket har du teipet fast til porselenet hele veien rundt så ikke stanken skal sive inn i leiligheten. Det smeller, men du håper bombene bommer på huset ditt. Du går kledd i en blekrosa skjorte som rekker over knærne og du har en irrgrønn hatt på hodet, ikke fordi du liker det, men fordi det å kle seg annerledes er å be om å bli skutt.

Trekk så pusten og kjenn hvor godt det er å slippe å ha det sånn. Vi har fred i Norge nå.

Men vi har olje, så vi kunne hatt krig. Det er nemlig relativt vanlig med konflikt der det er rikt med naturressurser. Den nyeste er i Irak og i de kurdiske områdene, der IS herjer. Kontroll over oljeforekomster inngår i kampene, der også. Men dette er ikke den eneste krigen der kontroll over naturressurser er en del av pakka.

Økonomer kaller fenomenet med kamper rundt naturressurser for ressursenes forbannelse. Årsaken til at det ofte kjempes om naturressurser, er at de gir superprofitt, det vil si spesielt høy fortjeneste per innsats. Det gir i sin tur pengerikelighet til andre ting man måtte ønske, som for eksempel mer våpen og mer makt, rikdom, vakre jomfruer eller andre herlige ting som krigere begjærer og mener de fortjener.

Naturressursnæringer er vanligvis høyprofitable. Superprofitten, eller grunnrenten, som er faguttrykket, betegner naturens avkastning, en særegen lønnsomhet som kommer av at naturen gjør en stor del av produksjonen uten å ta betalt. Litt forenklet kan en si at den som høster en naturressurs får betalt for hele produksjonen, men bærer kostnader for kun en del av den. Mens en frisør eller en sjeføkonom må utføre et årsverk for å tjene en årslønn, kan en som høster en naturressurs tjene en årslønn ved å jobbe eksempelvis bare tre måneder. Mange av dem som høster av naturen og selger ressursen videre i et marked, har enten mye fritid eller høy inntekt.

Da det norske oljeeventyret startet på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet, var vi så heldige å ha statsråder og embetsmenn som hadde kunnskap om disse sammenhengene. Heldigvis for oss var de også redelige og unnlot å gripe den sjansen til rikdom som lå rett foran dem. I Stortingsmelding 25 (1973-74) skrev de at de betydelige oljeinntektene burde komme hele samfunnet til gode, at staten burde sette visse betingelser rundt oljeutvinningen, og at grunnrenten – superprofitten – burde trekkes inn via en særegen skatt. Dette har ført til at vi har Statens Pensjonsfond Utland i stedet for ekstremrike oljesjeiker. Sammen med lønnsdannelsen og velferdssystemet har den norske organiseringen av oljesektoren bidratt til at befolkningens reallønninger er blant verdens høyeste og at fordelingen av inntekt er blant verdens jevneste.

Hvorfor blir det krig rundt naturressurser? Det kan være fordi folk ser naturen som en felleseiendom og finner det urettferdig at noen tjener ekstremt mye penger på å utvinne ressursene. Fiskeressursen utenfor Norges kyst er ikke organisert med en slik fellesskapsløsning, og der blusser det stadig opp fordelingskamper, slik det har gjort i mange år.

Men rundt oljen har vi fred, også til å diskutere hvordan vi bør bruke oljepengene. Konfliktnivået er ikke i nærheten av det vi finner i mange andre land, og heller ikke i nærheten av det som er i norske fiskerier. Organiseringen av Norges oljevirksomhet er eksempel på en politikk som ivaretar naturressursen som felleseiendom, og andre oljeland trekker hit for å studere nærmere hvordan vi gjør det.

Vi bør være veldig glade for at de som satt i posisjon den gang norsk oljenæring ble støpt, ikke stilte krav om mange, billige aksjer fra selskapene som fikk konsesjoner. For så enkelt kunne de beriket seg selv og sin familie. Mange herskere har gjort nettopp det når mulighetene oppsto under deres herredømme. Våre unnlot. Statsrådene Finn Lied, Jens Evensen og Per Kleppe, samt ekspedisjonssjef Per Schreiner og hans medarbeidere i Finansdepartementet utviste både kunnskap, klokskap og beskjeden ærlighet – samtidig. Til alle oss andres store hell.

Oljeorganiseringen løste ressursenes forbannelse og gjorde Norge rikt. Men vi er ikke nødvendigvis sikret for all fremtid. Jo rikere man er, jo mer har man å beskytte. I dag er Norges oljefond en honningkrukke som lobbyister svirrer rundt, og det krever et økonomifaglig forsvar rundt oljepengebruken. La oss håpe vi for fremtiden ikke blir et strategisk mål for krigerske grupper, slik at oljen også må forsvares militært. På Facebook forleden postet norsk-pakistanske Deeyah følgende sitat av Martin Luther King: Those who love peace must learn to organize as effectively as those who love war. Det er så klarheten springer en i hvitøyet.

Publisert i Aftenposten 13. september 2014

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Krigen-vi-ikke-har-7703398.html

«Jeg ber dere som kjøper klær fra Kambodsja: Hjelp oss! Vi har det så dårlig», sier en kvinne inn i kameraet. Hun har allerede hjulpet deg, for hun har laget den skjorta du har på deg nå.

Vi er mange som kjente tårene presse under Sweatshop, dokumentaren på Aftenposten TV der tre moteinteresserte unge ble satt i arbeid på en tekstilfabrikk i Kambodsja. Plutselig var de kollegaer med dem som lager klærne våre. De kjente klærne fra før. Nå ble de også kjent med menneskene.

En av dem var Sokty, en beskjeden jente på 25 år. Hun jobber syv dager i uka, tolv timer om dagen, unntatt på søndager, da jobber hun åtte. Hun har et fysisk skadelig arbeid, spiser dårlig mat og sover på gulvet. Hun drømte om å bli lege, men fikk bare noen få år med skolegang. Hun smiler mye, men er ikke lykkelig. Hun har livet foran seg, men tjener 750 kroner i måneden og det er ikke nok til å leve av. Prisen hun betaler, er blant annet 17 færre leveår enn det du statistisk sett kan forvente å leve. I de 17 flere årene du får, spiser du bedre, du bor bedre og du har det mer behagelig. Sannsynligvis er du lykkeligere også.

Noe av ditt behagelige liv skyldes skjortene hun lager for deg. I løpet av det siste tiåret er de blitt billigere. Billigere betyr at du jobber færre timer for en skjorte. Men det betyr ikke at du nødvendigvis er blitt så mye mer produktiv enn Sokty. Det kan bety at Sokty blir hardere utnyttet.

«Hjelp oss!» sier kvinnen inn i kameraet. Ja, det vil jeg. Gjerne! For tanken på at jeg handler klær av noen som tjener grovt på å utnytte andre, gjør meg dårlig. Jeg vil heller ikke kjøpe tomater av noen som tjener fett på plage slaver i Italia. Jeg vil at alt jeg kjøper skal være tilvirket av folk som har en lønn å leve av under verdige forhold. Punktum.*

Noen mener vi bør boikotte bedrifter som utnytter folk slik. Økonomer som meg hevder derimot at internasjonal handel løfter millioner ut av fattigdom. Sweatshop dokumenterte ikke akkurat det, for å si det forsiktig.

Men boikotter vi, vil arbeiderne bli fattigere, for de må kjempe om færre jobber. Da blir lønna enda lavere og forhandlingsstyrken enda svakere. Hvordan kan vi hjelpe? Løsningen ligger fortsatt i internasjonal handel, men verdiene som skapes må fordeles bedre. Økonomiske krefter kan nemlig trekke hvor som helst, og noen ganger trekker de vrangt i stedet for rett. To investeringseksempler kan illustrere: Brain-drain er krefter på ”vranga”, der fattige land, som har investert i utdanning for sine unge talentfulle, mister dem til multinasjonale selskaper i rike land. Multi-ene tilbyr bedre lønn og trekker humankapitalen til seg billig, på bekostning av de fattige. Returnee er et nyord for kreftene på ”retta”, der de samme talentene returnerer og tilbyr sin kompetanse og arbeidskraft i hjemlandet. Det skjer når fattige land åpner for investeringer som øker produktiviteten og gir vekst og nye muligheter. Med kunnskap kan økonomiske krefter styres i en bedre retning.

Tilbake til Sokty, hvordan kan vi hjelpe? Vi kan bruke forbrukermakten vår, nettopp den makten vi bruker når vi faktisk handler billige tomater og klær. Vi kan kreve verdighetsgaranti med på kjøpet, en garanti for at arbeiderne har en lønn å leve av og en jobb under verdige forhold. Vi kan slutte å kjøpe hos dem som ikke byr på garanti, eller som blir avslørt med falsk garanti.

Vi forbrukere er spredt og ute av stand til å koordinere oss og gjøre trusler troverdige. Men den oppmerksomheten Aftenpostens serie har fått, viser at de fleste av oss vil ha skjorter uten blodspor og tomater uten smak av sorg og fortvilelse. Responsen er entydig, og dyktige forretningsfolk forstår at en slik garanti er et forretningskonsept i det norske markedet.

Og de får det til, hvis de vil. For like mye som vi kan bruke forbrukermakten til å kreve verdige varer, kan kjedene bruke sin kjøpermakt og kreve verdige produksjonsforhold. De kan velge produsenter som tilbyr laveste pris til gitte standarder på lønn og arbeidsbetingelser. Det tar, la oss si åtte uker, å skaffe varesortimentet en verdighetsgaranti. For vil man, så vil man.

Jeg løper og kjøper der det gis en slik garanti. HM, som tapetserer Norge med motbydelig reklame to ganger i året, har råd til å annonsere det hvis de innfører en slik, og reklamen vil garantert falle bedre i smak hos kjedens kjernekunder. Det ville ikke forundre meg om de også økte salget, så mye stille boikott som den kjeden ellers drar på seg. Hvilken økonomisk suksess det ville bli hvis HM også løfter Sokty og de øvrige 399.999 tekstilarbeiderne ut av fattigdom! Dessuten et viktig resultat, at skjorta du har på deg nå gjør livet bra også i den andre enden av produksjonsprosessen.

*(En lønn å leve av betyr en lønn som rommer mat, klær, bolig, medisiner, utdanning, møbler, pluss litt sparepenger. Verdige forhold betyr å slippe fornedrelser, å kunne ta vare på egen helse, å kunne forsvare sine rettigheter uten risiko, og forhandle lønn og arbeidstid slik at det ivaretar ovenstående.)

Publisert i Aftenposten 2. juni 2014

http://www.aftenposten.no/okonomi/Hva-kan-vi-lare-av-Sweatshop-7587551.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Hva-kan-vi-lare-av-Sweatshop-2615227.html

Toppledere kan ikke forklare hvorfor de fortjener så høy lønn. Men de kan forklare hvorfor lønnen er så høy.

Det skjer visst hvert år. Toppledere ønsker ingen åpenhet rundt sin lønn, så det er først når snøen går at vi får vite hva den ble. Regnskapene legges uheldigvis frem før lønnsoppgjøret, og viser de synligste ledernes grelle lønnstall. Lederne selv kremter, sier ”ingen kommentar” og fastholder at andre må svare på hvorfor de fortjener så høy lønn.

Informasjonssjefene er neste ut. Ord som dyktig, hardtarbeidende, resultater, internasjonal og konkurranse ytres om igjen. Selv om det ikke er ett gram mer troverdig i år enn i fjor.

Lønnsoppgjøret, – det som angår de fleste, handler ofte om en krone eller femti øre i timen. Små, men viktige penger i en årslønn, stort og viktig i nasjonaløkonomien. Partene forhandler og hos noen blir det brudd. Da er det fare for streik og det mekles. Engstelsen stiger og mediene spekulerer i hva som kan skje hvis meklingen ikke fører frem. Stopper Norge? Blir det tomt for øl i butikkene? Får vi ikke skattepengene i tide? Slippes fangene fri?

Streik er alvorlig, ikke bare for partene, men for uskyldige tredjeparter. De betydelige kostnadene viser hvor stor verdi folks arbeidsinnsats egentlig har. Derfor ligger det også forhandlingsstyrke i streikevåpenet.

Som et tankeeksperiment, tenk deg topplederne i en tilsvarende situasjon: De truer med streik hvis de ikke får lønnsøkning på 3,5 prosent pluss bonus, si en halv million til sammen. Styrene nekter, konflikten tiltar, det blir brudd og ender med topplederstreik. Hva ville skje?

Sannsynligvis ingenting. Med en streik av sedvanlig varighet ville skattepengene ha kommet når de skulle, det ville være øl i butikkene og fengslene ville være bebodd. Lønnstillegg på en halv million er mye penger i en årslønn, men lite i nasjonaløkonomien. Streiketrussel gir ikke toppledere makt. Hvordan oppnår de da slik lønnsvekst?

Det var de tvilsomme oppfinnelsene bonus, opsjoner og fallskjermer, insentivordningene, som virkelig fikk fart på lederlønnsveksten. Økonomiske forskere vet mye om hvordan økonomien virker, og har normale inntekter. Men til forskjell fra toppledere, er de dyktige og hardtarbeidende med resultater som hevder seg i internasjonal konkurranse uten insentivordninger. Det var derfor ikke unaturlig at de ville undersøke det sære arbeidsmarkedet for toppledere og finne ut hvorfor lønnen ble så høy og vokste så fort.

Forskningen ga innsikt. Blant annet i hvordan insentivordninger gir insentiver også til uønsket atferd, og gir utfall som er langt mer i ledernes enn i eiernes interesse. Den forventede sammenhengen mellom topplønn og toppresultater fant de ikke, men de fant i stedet sammenheng mellom gode konjunkturer og høy lønn, og mellom høy lønn og høy forhandlingsstyrke hos topplederen. De fant at svake styrer gir høy lederlønn, og at særskilt høy lederlønnsvekst kan stamme fra topplederens informasjonsfordel og andre former for markedssvikt som han kan utnytte.

Forskningen bød også på forklaringer på ulik lederlønn i ulike land. Arbeidsmarkedet for toppledere lider av konkurransesvikt på flere hold, og ulike typer svikt gir opphav til ulike vekstrater og lønnsnivåer. I følge FAFO steg norske lederlønninger fra syv til femten ganger gjennomsnittsinntekten i løpet av de seks årene 1998-2004. I USA er topplederlønningene over 380 ganger større enn gjennomsnittsinntekten, og den 1 prosent rikeste delen av befolkningen, som i 1976 tok 9 prosent av den amerikanske nasjonalinntekten, tok hele 24 prosent i 2012. Det amerikanske toppledermarkedet lider under større konkurransesvikt enn det norske.

Hvem taper på dette? I første rekke eierne og bedriftens ansatte. Men hvis inntektsulikhetene blir omfattende, slik de er blitt i USA, går det ut over etterspørsel, verdiskaping, arbeidsplasser og stabilitet. Går en stor del av inntekten til noen få, får de mange dårlig råd. Rike vil ikke kompensere for det etterspørselsfallet som stammer fra en stadig fattigere middelklasse. Som kjent kan rike bruke mye penger, av og til på fjollete ting (som gulltroner eller private skip som mer ligger enn går), ofte på ting som ikke danner grunnlag for lønnsomme bedrifter og robust inntjening. Med stor inntektsulikhet får mange dårlig råd, og det er negativt for helheten, både for folk og næringsliv.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har nylig lagt frem tall for lønnsveksten i Norge. Siste år har mange ledere hatt en lønnsvekst på linje med arbeidsmarkedet for øvrig. Det er bra. De særskilt høye lønningene gjelder kun et fåtall. Men det er de signalsterke lederne som har lønnsnivåer og –vekst som de fleste finner urimelig, og som kan skade helheten hvis fenomenet tiltar. Så langt skaper de her i landet bare problemer for andre bedriftsledere og det nasjonale lønnsoppgjøret. Men det er alvorlig nok.

Når arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene forhandler i lønnsoppgjøret, tar de ansvar for helheten, nasjonens økonomiske stabilitet. Det er en bra ting. Det bør signalsterke toppledere lære av.

Publisert i Aftenposten 6. april 2014.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Lederlonnsoppgjoret-7529412.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Lederlonnsoppgjoret-2585715.html