Helle Stensbak

Vi feirer Alf Prøysen i år. Han skrev om folk det var forskjell på, om hva økonomiske ulikheter gjør med individet og det mellommenneskelige. I Trost i taklampa skriver han endog om økonomisk vekst og omstilling.

Prøysen skrev om høy og lav, om det ubønnhørlige og det vakre, om å trøste seg selv med å snakke ned det tunge, forminske det nedverdigende og se det lette. Og han nådde rett inn i hjertene på liten og stor.

På sekstitallet var ”Prøysen i barnetimen” en beskjed som fikk meg til å løpe til radioen. For et barn som meg var Alf Prøysen en bestevenn, en som hadde noe viktig å si.

Sent på syttitallet utkom Prøysens samlede verker. Vi abonnerte og hadde høytlesning hjemme, småstykker og viser og vers. Også for en tenåring var Prøysen en som hadde noe viktig å si.

I år satte Det Norske Teatret opp Trost i taklampa. Stykket startet og sluttet med en voldtekt som i Prøysens tekst kun antydes, han skrev jo lavmælt og han serverte høge tankar i låge sjangrar, som Magne Lindholm skriver. Bred hedemarksdialekt med særegne ord og en grammatikk som ligner den tyske, gjør det krevende å lese Prøysen. Men når jeg leser ham, får jeg Dostojevskij-følelsen: karakterene omgås tilsynelatende dagligdags mens det pågår lag på lag med drama under overflaten.

Også økonomiske drama gis plass. De betyr noe. De skiller folk. I Trost i taklampa kommer toget med to som skal hjem til bygda på ferie. En velkomstkomité står klar for den ene; dikter Lundjordet. Han skriver om å holde seg til jorda. Det var mange år siden han var i bygda sist, nå skal han holde foredrag om den alvorlige flukten til byen og om hvor viktig det er å være trofast mot hjembygda. Storfolket tar ham imot og legger til rette for at dikteren skal skrive mer om at arbeidsfolk bør forbli der de hører hjemme.

Den andre som kom med toget, var Gunvor Smikkstugun. Hun forlot bygda året før og kom nå hjem med høye hæler, rød trut og en koffert full av gaver. Hun ga bygdas storkarer hard konkurranse om oppmerksomheten, selv om rangen lå klart under.

Gunvor hadde med seg adresser, nye muligheter for en jobb i byen. Bygdefolket jobbet hardt og fikk lite igjen. Mulighetene til et bedre utkomme fra arbeidstimene måtte likevel veies mot risikoen ved å bryte opp fra det kjente. Dette avstedkom tvende sinn i bygda.

Det var her storfolket slo inn en kile. De opphøyde dikter Lundjordet, belærte bygdefolket og mistenkeliggjorde dem som reiste. Prøysen gjør komedien bisarr ved å la utflytterkoret synge til bygdas ære, og sommergjestene, de beleste som tenkte fine tanker og forsto alt så mye bedre, bikket på hodet og lo av de enfoldige så blikket nådde helt opp til taklampa. De samme byfolkene lovpriste ”det originale”, særlig gamle gjenstander som de enkle bygdefolkene hadde. Byfolket narret til seg tingene for en slikk og ingenting og solgte dem dyrt som antikviteter i byen. Den største hykleren i stykket, dikteren, livnærte seg delvis ved slik arbitrasjehandel.

Men selv om fintfolket lo, var Gunvors adresser den største utfordringen mot makten i bygda. Hjalmar måkte møkk på Smikkstad, og Gunvor lokket med kontakter i Spikerverket. Harald søkte veien ut ved å lese til førerprøven på egenhånd. Det rørte seg blant bygdefolket, og storbonden, Smikkstad sjøl, trengte å holde undersåttene på plass. Ei ny trillebår til Hjalmar ville gjøre møkka mindre tung å spre. Og fikk han lånt en traktor i våronna, måtte han ha noen til å kjøre. Harald kanskje? Uroen som Gunvor brakte med seg, avstedkom små produktivitetsforbedringer, men ingen vei ut av underlegenheten. Det var økonomisk omstilling, utflytting og ny kunnskap som var veien ut og opp.

Det øvdes mye motstand mot omstilling både fra høy og lav. Gunvor, gapatrosten, hun som representerte mulighetene, ble stygt behandlet. Gunvor kjente bygda og manøvrerte med både fine og ufine midler, men som ung kvinne var hun sjanseløs mot de ulike flertallskonstellasjonene som oppsto. Hun ble utsatt for overgrep, men av hvem? Det var nok en av Hjalmar sitt slag, men de var mange om å beskytte overgriperen. Det utkjempes skjulte slag i bygda, høy mot lav, lav mot lav, og mann mot kvinne. Kampene gikk på flere plan.

I dag øker de økonomiske ulikhetene. Med Pikettys bok om skjev fordeling av kapitalen er det særlig toppen av samfunnet vi snakker om. I Trost i taklampa vises vi også ulikhetene lenger ned. Prøysen viser hvor vanskelig økonomisk vekst og omstilling kan være når ulike krefter, mennesker med ulikt utgangspunkt, ulike mål og motiver barker sammen i et hverdagsliv.

Men de strukturelle omstillingene, flytting og kunnskapsopphenting, nettopp det som møtte så mye friksjon i bygda, har vært en viktig driver bak velferdsøkningen i Norge. Vi hadde olje på dikter Lundjordets tid også, vi visste bare ikke hvordan vi skulle få den opp. Vi visste ikke engang om den. Hadde vi fulgt Lundjordets råd, ville Norge vært et u-land i dag. Prøysen hadde noe viktig å si. Også til voksne.

Publisert i Aftenposten 7. desember 2014

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/I-iTrost-i-taklampai-synliggjor-Proysen-hvor-vanskelig-okonomisk-vekst-kan-vare—7814584.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/I-iTrost-i-taklampai-synliggjor-Proysen-hvor-vanskelig-okonomisk-vekst-kan-vare—2721287.html

Menn har undertrykket kvinner over det meste av verden. Det er så omfattende at man kan mistenke det for å være både naturgitt og lønnsomt.

Det sier seg selv at kvinneundertrykking er klart ulønnsomt i samfunnsøkonomisk forstand, men er den lønnsom for menn? Nei. Rapporten Global Gender Gap fra World Economic Forum gir makrobildet av kvinneundertrykking som mikroatferd. Den viser at landene med verst kvinneundertrykking også gjør det dårligst økonomisk og er politisk ustabile med destruktive kamper om makt. Kvinneundertrykking er ulønnsomt for alle, også for mennene.

Men er den naturgitt? Jeg vet ikke. En gang var min datter og jeg i et basseng der barna kunne klatre på og hoppe fra en oppblåsbar blekksprut. Min datter ville opp på en av armene, det holdt for henne, formålstjenlig og praktisk som jentehjernen ofte er. Jeg hjalp til, men før hun var kommet opp, ble hun skubbet ned av en gutt som falt ovenfra. Vi avskrev atferden som … og forsøkte neste arm, men det samme skjedde der, bare med en ny gutt. Årsaken fant vi ved å se opp: blekkspruten hadde en topp i midten, og dit skulle guttene. Jeg fulgte leken gjennom dagen. Som på autopilot lekte guttene Kongen på haugen, ingen av dem lyktes og de falt fra toppen i ett sett. Jentene ble skubbet vekk. Resultatet ble mindre samlet badelykke der jentene ble fortrengt av guttenes resultatfattige kiving. Det var nok ikke vondt ment, men guttenes atferd reduserte velferden for barna.

Historien passer med World Economic Forums funn. I serien #kvinneliv skriver Aftenposten at voldelige menn er globalt en større trussel for kvinners helse enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. De verste kulturene finnes i andre land. Men nylig viste Dagbladet at norske gutter stjeler nakenbilder av jenter, identifiserer og legger dem søkbare ut på nettet. Også i Norge er menn institusjonelt slemme mot kvinner.

De fleste menn er ok og noen føler naturlig nok behov for å si at ikke alle menn er slik. #NotAllMen oppsto på Twitter som forsvar mot generalisert kritikk. Men ikke lenge etter oppsto #YesAllWomen som gjorde oppmerksom på at slikt forsvar løser ingenting når problemet er at det finnes mange nok dårlige menn og samfunnsstrukturer til å risikoutsette alle kvinner. Det er som når noen forgifter 10 prosent av maten. Du vet ikke hvilke biter, men du må spise. Bassengeksemplet illustrerer velferdstap med en lignende mekanisme. Økonomer kaller det negative eksterne effekter. Det leder til dårlige utfall.

I det siste er kvinners sykefravær debattert. Det ligger høyere og øker mer enn for menn. Selv om forskere har målt kvinners yrkes-, helse- og hjemmeforhold opp og ned ad stolper, kan de ikke forklare alt. En forsker mener økningen de to siste tiår ikke kan forklares av strukturelle endringer, fordi det ikke har vært noen av betydning. Noen mener vi må spørre om det er noe med kvinnene.

Gjør vi det, kan vi også spørre om det er noe med mennene. Når tendenser slår ut i de store tall, bør vi uansett se på strukturelle forhold. En hypotese er at den tredje i trippelbyrden, sex- og utseendepresset, har endret seg strukturelt de siste tiår og kan bety mer enn hittil antatt.

Da jeg var 16, fant jeg det offentlige roms rause forsyning av nakne kvinner til guttene, men ingen nakne menn til oss, som både urettferdig og plagsomt. Media ga stadige stikk under beltestedet og gjorde innbrudd i ens personlige sfære, der jeg trengte trygghet, fred og selvbestemmelse.

30 år senere var min datters generasjon utsatt for et sex-, avklednings- og utseendepress av helt andre proporsjoner. Presset har økt på guttene, men tatt helt av for jenter og voksne kvinner. Hva betyr dette for kvinnehelsen?

Norsk næringsliv bruker 20 milliarder årlig på reklame. De mener påvirkningen er verdt det. Beregner man påvirkningsverdien av mannsskjev seksuell trigging, urettferdig forsimpling og spekulativ kroppstopping av kvinner i de samme mediene, kunne man finne et stort, negativt tall.

Økonomisk er dette som forurensning, en negativ ekstern effekt påført av noen som tjener på å forurense, men som slipper å ta kostnadene ved å reparere skaden. Det fører til samfunnsøkonomisk tap.

Media har vært økende rause med oppmerksomhet til nakne kvinner. Noen med næringsvett i yrker som trenger publisitet, som skuespillere, bloggere og idrettstjerner, har tatt av klærne og vunnet i et ”winner takes all”-spill der roller, reklame- og sponsorpenger kom etter oppmerksomheten, og de har kunnet le, ikke bare av egne nakenbilder, men også hele veien til banken.

Mediemarkedet har to likevekter, en der man gjør karriere med klær og verdighet på, og en annen der den kritiske massen er nådd for at ”alle” må kle av seg. I dag er de fremskutte kvinnene nakne, muskuløse og slanke. Og aldri før har så mange nybakte mødre jogget med barnevogn og sixpackmage.

Hvis kampen mellom kjønnene hadde vært et marked, hadde det kanskje vært regulert for lenge siden?

Publisert i Aftenposten 25. oktober 2014

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kvinneundertrykkingens-okonomi-7758664.html

Publisert i Fædrelandsvennen

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Kvinneundertrykkingens-okonomi-2697604.html

Tenk hvis dagens nyheter var flere drepte i kampene på Lysaker ved Oslo og nye trefninger på Sola utenfor Stavanger …

Se for deg at strømmen går mens du lager mat, og sist gang det skjedde var den borte i tre døgn. WC har du ikke brukt på uker fordi kloakknettet ikke lenger transporterer det man før kunne trekke ned. Nå bruker du bøtte, og dolokket har du teipet fast til porselenet hele veien rundt så ikke stanken skal sive inn i leiligheten. Det smeller, men du håper bombene bommer på huset ditt. Du går kledd i en blekrosa skjorte som rekker over knærne og du har en irrgrønn hatt på hodet, ikke fordi du liker det, men fordi det å kle seg annerledes er å be om å bli skutt.

Trekk så pusten og kjenn hvor godt det er å slippe å ha det sånn. Vi har fred i Norge nå.

Men vi har olje, så vi kunne hatt krig. Det er nemlig relativt vanlig med konflikt der det er rikt med naturressurser. Den nyeste er i Irak og i de kurdiske områdene, der IS herjer. Kontroll over oljeforekomster inngår i kampene, der også. Men dette er ikke den eneste krigen der kontroll over naturressurser er en del av pakka.

Økonomer kaller fenomenet med kamper rundt naturressurser for ressursenes forbannelse. Årsaken til at det ofte kjempes om naturressurser, er at de gir superprofitt, det vil si spesielt høy fortjeneste per innsats. Det gir i sin tur pengerikelighet til andre ting man måtte ønske, som for eksempel mer våpen og mer makt, rikdom, vakre jomfruer eller andre herlige ting som krigere begjærer og mener de fortjener.

Naturressursnæringer er vanligvis høyprofitable. Superprofitten, eller grunnrenten, som er faguttrykket, betegner naturens avkastning, en særegen lønnsomhet som kommer av at naturen gjør en stor del av produksjonen uten å ta betalt. Litt forenklet kan en si at den som høster en naturressurs får betalt for hele produksjonen, men bærer kostnader for kun en del av den. Mens en frisør eller en sjeføkonom må utføre et årsverk for å tjene en årslønn, kan en som høster en naturressurs tjene en årslønn ved å jobbe eksempelvis bare tre måneder. Mange av dem som høster av naturen og selger ressursen videre i et marked, har enten mye fritid eller høy inntekt.

Da det norske oljeeventyret startet på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet, var vi så heldige å ha statsråder og embetsmenn som hadde kunnskap om disse sammenhengene. Heldigvis for oss var de også redelige og unnlot å gripe den sjansen til rikdom som lå rett foran dem. I Stortingsmelding 25 (1973-74) skrev de at de betydelige oljeinntektene burde komme hele samfunnet til gode, at staten burde sette visse betingelser rundt oljeutvinningen, og at grunnrenten – superprofitten – burde trekkes inn via en særegen skatt. Dette har ført til at vi har Statens Pensjonsfond Utland i stedet for ekstremrike oljesjeiker. Sammen med lønnsdannelsen og velferdssystemet har den norske organiseringen av oljesektoren bidratt til at befolkningens reallønninger er blant verdens høyeste og at fordelingen av inntekt er blant verdens jevneste.

Hvorfor blir det krig rundt naturressurser? Det kan være fordi folk ser naturen som en felleseiendom og finner det urettferdig at noen tjener ekstremt mye penger på å utvinne ressursene. Fiskeressursen utenfor Norges kyst er ikke organisert med en slik fellesskapsløsning, og der blusser det stadig opp fordelingskamper, slik det har gjort i mange år.

Men rundt oljen har vi fred, også til å diskutere hvordan vi bør bruke oljepengene. Konfliktnivået er ikke i nærheten av det vi finner i mange andre land, og heller ikke i nærheten av det som er i norske fiskerier. Organiseringen av Norges oljevirksomhet er eksempel på en politikk som ivaretar naturressursen som felleseiendom, og andre oljeland trekker hit for å studere nærmere hvordan vi gjør det.

Vi bør være veldig glade for at de som satt i posisjon den gang norsk oljenæring ble støpt, ikke stilte krav om mange, billige aksjer fra selskapene som fikk konsesjoner. For så enkelt kunne de beriket seg selv og sin familie. Mange herskere har gjort nettopp det når mulighetene oppsto under deres herredømme. Våre unnlot. Statsrådene Finn Lied, Jens Evensen og Per Kleppe, samt ekspedisjonssjef Per Schreiner og hans medarbeidere i Finansdepartementet utviste både kunnskap, klokskap og beskjeden ærlighet – samtidig. Til alle oss andres store hell.

Oljeorganiseringen løste ressursenes forbannelse og gjorde Norge rikt. Men vi er ikke nødvendigvis sikret for all fremtid. Jo rikere man er, jo mer har man å beskytte. I dag er Norges oljefond en honningkrukke som lobbyister svirrer rundt, og det krever et økonomifaglig forsvar rundt oljepengebruken. La oss håpe vi for fremtiden ikke blir et strategisk mål for krigerske grupper, slik at oljen også må forsvares militært. På Facebook forleden postet norsk-pakistanske Deeyah følgende sitat av Martin Luther King: Those who love peace must learn to organize as effectively as those who love war. Det er så klarheten springer en i hvitøyet.

Publisert i Aftenposten 13. september 2014

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Krigen-vi-ikke-har-7703398.html

«Jeg ber dere som kjøper klær fra Kambodsja: Hjelp oss! Vi har det så dårlig», sier en kvinne inn i kameraet. Hun har allerede hjulpet deg, for hun har laget den skjorta du har på deg nå.

Vi er mange som kjente tårene presse under Sweatshop, dokumentaren på Aftenposten TV der tre moteinteresserte unge ble satt i arbeid på en tekstilfabrikk i Kambodsja. Plutselig var de kollegaer med dem som lager klærne våre. De kjente klærne fra før. Nå ble de også kjent med menneskene.

En av dem var Sokty, en beskjeden jente på 25 år. Hun jobber syv dager i uka, tolv timer om dagen, unntatt på søndager, da jobber hun åtte. Hun har et fysisk skadelig arbeid, spiser dårlig mat og sover på gulvet. Hun drømte om å bli lege, men fikk bare noen få år med skolegang. Hun smiler mye, men er ikke lykkelig. Hun har livet foran seg, men tjener 750 kroner i måneden og det er ikke nok til å leve av. Prisen hun betaler, er blant annet 17 færre leveår enn det du statistisk sett kan forvente å leve. I de 17 flere årene du får, spiser du bedre, du bor bedre og du har det mer behagelig. Sannsynligvis er du lykkeligere også.

Noe av ditt behagelige liv skyldes skjortene hun lager for deg. I løpet av det siste tiåret er de blitt billigere. Billigere betyr at du jobber færre timer for en skjorte. Men det betyr ikke at du nødvendigvis er blitt så mye mer produktiv enn Sokty. Det kan bety at Sokty blir hardere utnyttet.

«Hjelp oss!» sier kvinnen inn i kameraet. Ja, det vil jeg. Gjerne! For tanken på at jeg handler klær av noen som tjener grovt på å utnytte andre, gjør meg dårlig. Jeg vil heller ikke kjøpe tomater av noen som tjener fett på plage slaver i Italia. Jeg vil at alt jeg kjøper skal være tilvirket av folk som har en lønn å leve av under verdige forhold. Punktum.*

Noen mener vi bør boikotte bedrifter som utnytter folk slik. Økonomer som meg hevder derimot at internasjonal handel løfter millioner ut av fattigdom. Sweatshop dokumenterte ikke akkurat det, for å si det forsiktig.

Men boikotter vi, vil arbeiderne bli fattigere, for de må kjempe om færre jobber. Da blir lønna enda lavere og forhandlingsstyrken enda svakere. Hvordan kan vi hjelpe? Løsningen ligger fortsatt i internasjonal handel, men verdiene som skapes må fordeles bedre. Økonomiske krefter kan nemlig trekke hvor som helst, og noen ganger trekker de vrangt i stedet for rett. To investeringseksempler kan illustrere: Brain-drain er krefter på ”vranga”, der fattige land, som har investert i utdanning for sine unge talentfulle, mister dem til multinasjonale selskaper i rike land. Multi-ene tilbyr bedre lønn og trekker humankapitalen til seg billig, på bekostning av de fattige. Returnee er et nyord for kreftene på ”retta”, der de samme talentene returnerer og tilbyr sin kompetanse og arbeidskraft i hjemlandet. Det skjer når fattige land åpner for investeringer som øker produktiviteten og gir vekst og nye muligheter. Med kunnskap kan økonomiske krefter styres i en bedre retning.

Tilbake til Sokty, hvordan kan vi hjelpe? Vi kan bruke forbrukermakten vår, nettopp den makten vi bruker når vi faktisk handler billige tomater og klær. Vi kan kreve verdighetsgaranti med på kjøpet, en garanti for at arbeiderne har en lønn å leve av og en jobb under verdige forhold. Vi kan slutte å kjøpe hos dem som ikke byr på garanti, eller som blir avslørt med falsk garanti.

Vi forbrukere er spredt og ute av stand til å koordinere oss og gjøre trusler troverdige. Men den oppmerksomheten Aftenpostens serie har fått, viser at de fleste av oss vil ha skjorter uten blodspor og tomater uten smak av sorg og fortvilelse. Responsen er entydig, og dyktige forretningsfolk forstår at en slik garanti er et forretningskonsept i det norske markedet.

Og de får det til, hvis de vil. For like mye som vi kan bruke forbrukermakten til å kreve verdige varer, kan kjedene bruke sin kjøpermakt og kreve verdige produksjonsforhold. De kan velge produsenter som tilbyr laveste pris til gitte standarder på lønn og arbeidsbetingelser. Det tar, la oss si åtte uker, å skaffe varesortimentet en verdighetsgaranti. For vil man, så vil man.

Jeg løper og kjøper der det gis en slik garanti. HM, som tapetserer Norge med motbydelig reklame to ganger i året, har råd til å annonsere det hvis de innfører en slik, og reklamen vil garantert falle bedre i smak hos kjedens kjernekunder. Det ville ikke forundre meg om de også økte salget, så mye stille boikott som den kjeden ellers drar på seg. Hvilken økonomisk suksess det ville bli hvis HM også løfter Sokty og de øvrige 399.999 tekstilarbeiderne ut av fattigdom! Dessuten et viktig resultat, at skjorta du har på deg nå gjør livet bra også i den andre enden av produksjonsprosessen.

*(En lønn å leve av betyr en lønn som rommer mat, klær, bolig, medisiner, utdanning, møbler, pluss litt sparepenger. Verdige forhold betyr å slippe fornedrelser, å kunne ta vare på egen helse, å kunne forsvare sine rettigheter uten risiko, og forhandle lønn og arbeidstid slik at det ivaretar ovenstående.)

Publisert i Aftenposten 2. juni 2014

http://www.aftenposten.no/okonomi/Hva-kan-vi-lare-av-Sweatshop-7587551.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Hva-kan-vi-lare-av-Sweatshop-2615227.html

Toppledere kan ikke forklare hvorfor de fortjener så høy lønn. Men de kan forklare hvorfor lønnen er så høy.

Det skjer visst hvert år. Toppledere ønsker ingen åpenhet rundt sin lønn, så det er først når snøen går at vi får vite hva den ble. Regnskapene legges uheldigvis frem før lønnsoppgjøret, og viser de synligste ledernes grelle lønnstall. Lederne selv kremter, sier ”ingen kommentar” og fastholder at andre må svare på hvorfor de fortjener så høy lønn.

Informasjonssjefene er neste ut. Ord som dyktig, hardtarbeidende, resultater, internasjonal og konkurranse ytres om igjen. Selv om det ikke er ett gram mer troverdig i år enn i fjor.

Lønnsoppgjøret, – det som angår de fleste, handler ofte om en krone eller femti øre i timen. Små, men viktige penger i en årslønn, stort og viktig i nasjonaløkonomien. Partene forhandler og hos noen blir det brudd. Da er det fare for streik og det mekles. Engstelsen stiger og mediene spekulerer i hva som kan skje hvis meklingen ikke fører frem. Stopper Norge? Blir det tomt for øl i butikkene? Får vi ikke skattepengene i tide? Slippes fangene fri?

Streik er alvorlig, ikke bare for partene, men for uskyldige tredjeparter. De betydelige kostnadene viser hvor stor verdi folks arbeidsinnsats egentlig har. Derfor ligger det også forhandlingsstyrke i streikevåpenet.

Som et tankeeksperiment, tenk deg topplederne i en tilsvarende situasjon: De truer med streik hvis de ikke får lønnsøkning på 3,5 prosent pluss bonus, si en halv million til sammen. Styrene nekter, konflikten tiltar, det blir brudd og ender med topplederstreik. Hva ville skje?

Sannsynligvis ingenting. Med en streik av sedvanlig varighet ville skattepengene ha kommet når de skulle, det ville være øl i butikkene og fengslene ville være bebodd. Lønnstillegg på en halv million er mye penger i en årslønn, men lite i nasjonaløkonomien. Streiketrussel gir ikke toppledere makt. Hvordan oppnår de da slik lønnsvekst?

Det var de tvilsomme oppfinnelsene bonus, opsjoner og fallskjermer, insentivordningene, som virkelig fikk fart på lederlønnsveksten. Økonomiske forskere vet mye om hvordan økonomien virker, og har normale inntekter. Men til forskjell fra toppledere, er de dyktige og hardtarbeidende med resultater som hevder seg i internasjonal konkurranse uten insentivordninger. Det var derfor ikke unaturlig at de ville undersøke det sære arbeidsmarkedet for toppledere og finne ut hvorfor lønnen ble så høy og vokste så fort.

Forskningen ga innsikt. Blant annet i hvordan insentivordninger gir insentiver også til uønsket atferd, og gir utfall som er langt mer i ledernes enn i eiernes interesse. Den forventede sammenhengen mellom topplønn og toppresultater fant de ikke, men de fant i stedet sammenheng mellom gode konjunkturer og høy lønn, og mellom høy lønn og høy forhandlingsstyrke hos topplederen. De fant at svake styrer gir høy lederlønn, og at særskilt høy lederlønnsvekst kan stamme fra topplederens informasjonsfordel og andre former for markedssvikt som han kan utnytte.

Forskningen bød også på forklaringer på ulik lederlønn i ulike land. Arbeidsmarkedet for toppledere lider av konkurransesvikt på flere hold, og ulike typer svikt gir opphav til ulike vekstrater og lønnsnivåer. I følge FAFO steg norske lederlønninger fra syv til femten ganger gjennomsnittsinntekten i løpet av de seks årene 1998-2004. I USA er topplederlønningene over 380 ganger større enn gjennomsnittsinntekten, og den 1 prosent rikeste delen av befolkningen, som i 1976 tok 9 prosent av den amerikanske nasjonalinntekten, tok hele 24 prosent i 2012. Det amerikanske toppledermarkedet lider under større konkurransesvikt enn det norske.

Hvem taper på dette? I første rekke eierne og bedriftens ansatte. Men hvis inntektsulikhetene blir omfattende, slik de er blitt i USA, går det ut over etterspørsel, verdiskaping, arbeidsplasser og stabilitet. Går en stor del av inntekten til noen få, får de mange dårlig råd. Rike vil ikke kompensere for det etterspørselsfallet som stammer fra en stadig fattigere middelklasse. Som kjent kan rike bruke mye penger, av og til på fjollete ting (som gulltroner eller private skip som mer ligger enn går), ofte på ting som ikke danner grunnlag for lønnsomme bedrifter og robust inntjening. Med stor inntektsulikhet får mange dårlig råd, og det er negativt for helheten, både for folk og næringsliv.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har nylig lagt frem tall for lønnsveksten i Norge. Siste år har mange ledere hatt en lønnsvekst på linje med arbeidsmarkedet for øvrig. Det er bra. De særskilt høye lønningene gjelder kun et fåtall. Men det er de signalsterke lederne som har lønnsnivåer og –vekst som de fleste finner urimelig, og som kan skade helheten hvis fenomenet tiltar. Så langt skaper de her i landet bare problemer for andre bedriftsledere og det nasjonale lønnsoppgjøret. Men det er alvorlig nok.

Når arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene forhandler i lønnsoppgjøret, tar de ansvar for helheten, nasjonens økonomiske stabilitet. Det er en bra ting. Det bør signalsterke toppledere lære av.

Publisert i Aftenposten 6. april 2014.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Lederlonnsoppgjoret-7529412.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Lederlonnsoppgjoret-2585715.html

En økonom ser på abortspørsmålet … og advarer: Dette kan bli ubehagelig. 

Den politiske hestehandelen om fastlegers reservasjon mot aborthenvising har skremt opp til ny debatt. Hestehandelen bryter med det bærende i dagens lov; at den gravide har full beslutningsmyndighet.

Økonomer har, som de fleste, ingen spesiell kompetanse i etiske spørsmål. Men vi er mennesker og økonomi handler om folks atferd, selv om noen feilaktig tror at hovedsaken er penger. Kan faget by på hjelp til det politiske vedtaket som bør tas? Jeg prøver, men varsler både etisk ukorrekthet og økonomisk ufølsomhet.

En av partene i hestehandelen, Krf, vil grunnlovfeste rett til liv fra unnfangelse til død, og ha en ny lov som fastslår fosterets rett til liv. Det etiske veier tungt for Krf. Selv har jeg vokst opp i et kristent hjem og studert kristen etikk nok til å vite at det etiske i abortspørsmålet er en real nøtt.

Læren sier at Gud er god, én og størst. Mennesket er Hans skaperverk og skal ikke sette seg til doms over det, ikke ta liv. I kristen etikk er abort forbudt.

Hvis en mindreårig jente blir gravid etter voldtekt og ikke vil kunne overleve en fødsel, oppstår det etisk uløselige. Liv står mot liv, og det å ikke velge, vil også drepe. Dilemmaet gjør de kristne innbyrdes uenige.

Noen vil aldri tillate abort, fordi begges liv er like mye verdt og det å velge den ene er etisk inkonsistent. Her er det beste blitt det godes fiende og jeg velger side, for når grusomheten når dit, er det uten meg.

Krf har også oppgitt etisk konsistens her og vil tillate abort ved overhengende fare for morens liv og helse, eller hvis fosteret aldri vil kunne overleve utenfor livmoren.

Når politikere vil tillate abort, må de avgjøre hvem som skal ta abortbeslutningen. Krf vil legge myndigheten til én part – lovgiver, som, med ovenstående unntak, skal nekte både abort og vurdering i enkeltsaker. Hvis voldtekt av mindreårig ikke kvalifiserer til abortsaksbehandling, velger jeg side igjen.

De fleste politikere vil legge beslutningen til den gravide, men noen tviler. For dem kan økonomisk teori bistå.

Men først en tur til USA, et av mange land der man kan finne folk som er mot abort, men for dødsstraff. Levitt og Dubner, forfatterne av Freakonomics, byr på langt bedre når de skriver om den ikke-varslede nedgangen i kriminalitet i USA på 90-tallet. Økonomisk forskning fant at økt bruk av fengsling forklarte om lag 35 prosent av nedgangen, dødsstraff null, nye politimetoder null, større politistyrke 10 og profittsammenbruddet i crack-markedet 15 prosent.

Men den viktigste årsaken var vanskelig å se. I 1973 innførte høyesterett i praksis selvbestemt abort i USA. Kriminaliteten begynte å falle 15-16 år senere. Fallet fortsatte i årene som fulgte. Sammenhengen var rystende og ble underlagt mange tester, men funnet var robust. Kriminaliteten falt i de yngste kohortene, men ikke i de eldre, den falt tidligere i stater som hadde innført selvbestemt abort tidligere, den falt mer i stater med høye abortrater etter dommen, osv. Studier fra Canada og Australia fant det samme. Dette indikerer at gravide som skjønner at ”dette ikke kommer til å gå bra”, tar statistisk andre beslutninger enn lovgivere og nemnder som er mindre informert og mindre berørt av en graviditet.

Dette er selvsagt ubehagelig, og verre skal det bli. For nedgangen i kriminalitet ga færre drap, ikke på fostre, men på allerede fødte. Selvbestemt abort sparte mange liv. Det reiser enda et uhørt spørsmål: Hva er den relative verdien av et foster kontra en nyfødt? Hvis man sto overfor den salomonske oppgaven å ofre livet til en nyfødt for å redde et ukjent antall fostre, hvilket antall burde man si? Det finnes ikke noe riktig svar, etikk-nøtten er som sagt uløselig, men et abortstandpunkt gir likevel et tall: En motstander sier ett når han rangerer verdien av en nyfødt lik verdien av et foster. På den annen ytterkant vil aborttilhengeren kreve uendelig mange fostre for livet til en nyfødt. Men nå stanser vi denne fæle tankeøvelsen og returnerer til det som bare er et vanskelig politisk spørsmål: Hvem bør beslutte abort?

Økonomisk teori sier at når en først-best-løsning, som en etisk konsistent abortregel, er umulig, må man finne en nest-best-løsning. Faget har flere forslag.

Her følger en: hvis en oppgave er kompleks og kritisk avhengig av kvalitet, samtidig som utførelsen er umulig å kontrollere i detalj, bør den best informerte også beslutte. Foreldreskap er en slik oppgave. Ber en kvinne om abort, har hun en grunn, hun er best informert og bør ta beslutningen. Funnene fra USA støtter dette.

Her følger en annen: Tar en aktør en beslutning som medfører kostnader uten at de belastes vedkommende, vil han fatte en dårlig beslutning. Den som bærer kostnadene bør også beslutte. Også dette tilsier at kvinnen selv bør avgjøre, og at andre ikke bør.

Til slutt vil jeg si at jeg vet hva jeg snakker om. Foruten å ha besluttet abort selv, har også naturen, eller Gud om man vil, forårsaket aborter hos meg. Det var vondt og jeg gråt, men Skaperen eller Hans verk handlet spontant uten følbar etisk vegring. Jeg er også så heldig at jeg har et levende barn som jeg elsker uendelig høyt.

Publisert i Aftenposten 20. februar 2014.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/–Selvbestemt-abort-har-spart-mange-liv-7475794.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/–Selvbestemt-abort-har-spart-mange-liv-2558998.html

«Rikfolk», sa mormor og så på meg med det tunge blikket, «må vise seg tilliten verdig! Først!»

Jeg satt stille selv om jeg var en 14-årig ungkalv med altfor mye armer og bein. Storøyd absorberte jeg advarselens halvt skjulte budskap.

Mormor hadde hatt huspost hos rikfolk inne i Oslo som ung, og det var ingen ende på alt hun måtte gjøre: Arbeidsdagen startet om natta. Vedovner i iskalde rom skulle fyres opp, timer før herskapet våknet. Hele arbeidsuken, unntatt en frikveld, gikk med til å skrubbe, pusse, gnikke og gnu. «Dengang var det skikkelig forskjell på folk!» fnøs mormor.

Nå er det ikke slik lenger. Inntektsforskjellene i Norge er relativt små sammenlignet med andre land. Men små forskjeller og høy velferd er avhengig av at mange i befolkningen er i gode jobber.

For et år siden oppnevnte regjeringen Holden-III-utvalget for å se på lønnsdannelsen. Jeg var så heldig å få delta. Det inntektspolitiske samarbeidet og lønnsforhandlingsmodellen må støtte opp under en balansert utvikling med lav ledighet og høy sysselsetting, het det i mandatet. Utvalget, som leverte sin rapport 3. desember, har sett på norsk nærings- og arbeidsliv og gir noen anbefalinger for lønnsdannelsen og politikken fremover. Anbefalingene er motivert av å holde høy verdiskaping over tid, slik at arbeidstakere og arbeidsgivere sikres en god og rimelig trygg inntekt, og at inntekten fordeles godt utover befolkningen.

Utvalget ble bedt om å legge frontfagsmodellen til grunn. Den innebærer at bedrifter som er utsatt for internasjonal konkurranse skal forhandle lønn først, og så skal forhandlingsresultatet i stort følges av alle andre. Modellen understøtter høy verdiskaping og god fordeling, og danner en norm for lønnsveksten. Men en norm krever oppslutning fra norske arbeidstakere, og oppslutning krever tillit, altså det motsatte av det som lå i mormors dunkle advarsel.

Om tillit skriver Holdenutvalget blant annet: En jevn inntektsfordeling bidrar til høy tillit mennesker imellom, og den norske modellen for lønnsdannelse bidrar til en slik jevn inntektsfordeling.

Da mormor var ung, var huspost arbeid som unge jenter fra landet kunne få, gjerne hos bemidlede familier i Oslo med leiligheter der pikeværelset lå bak kjøkkenet. Jevn inntektsfordeling preget ikke arbeidslivet den gang. Ulikhetene var av det slaget at historiene gikk i tiår etterpå. Som fjortis husker jeg de eldre kvinnenes talende blikk og tørre replikker, om husfruenes ondsinnede slavedriveri, om at når det kom til stykket så var mannfolk bare mannfolk, og om adoptivsøsken som likevel var i slekt – på mystisk vis. Skjulte budskap med tydelig undertone.

Senere skjønte jeg at husfruens grønne sjalusi kom av ektemannens nattlige besøk på værelset bak kjøkkenet, at adoptivsøsken var lausunger som ungjentene leverte hjemme i bygda før de atter dro til Oslo og husposten sin, der tjenestene viste seg å være flere enn opprinnelig avtalt. Det hører kanskje med at det var mormors generasjon som stemte fram Arbeiderpartiet på Hedemarken. «Vi greide å få en slutt på alt slitet», sa mormor.

Det inntektspolitiske samarbeidet og høy koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst, konkluderer Holden-III. Historien om mormor gir det lange perspektivet og viser hvor godt vi har fått til akkurat dét.

Lønnsdannelsen er viktig. Hvis den fungerer dårlig, kan bedriftsnedleggelser og økende ledighet følge. Det gir i neste omgang økonomisk ulikhet. Blir store grupper dårlig stilt, beredes grunnen for illegale markeder og politisk uro. Men det som også skjer ved økonomisk ulikhet, er at folk i det små får anledning til å utnytte andre. For selv om man ikke blir lykkelig av penger, så kan pengemangel gjøre en ganske ulykkelig.

Dagens norske arbeidsliv, herunder lønnsdannelsen, er organisert for å understøtte jevnbyrdighet, gjøre individet sterkt og berede grunnen for tillit mellom partene. Men systemet må vedlikeholdes, det kommer ikke av seg selv.

Et system basert på tillit og frivillighet kan likevel være sårbart, ved at det er avhengig av at deltakerne føler at systemet gagner dem. Tilliten til det norske systemet for lønnsdannelse er blitt bygget opp over mange år, understøttet av at systemet over tid har vist seg forenlig med høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og jevn inntektsfordeling. Gode resultater på makronivå vil også bidra til at tilliten befester seg på bedrifts- og individnivå, heter det videre i Holden-III.

På mormors tid var det knapt med både velstand og tillit. Det fantes rikdom og den tok seg godt ut i dagslys, men ikke fullt så godt i dunkel belysning. Partene var ujevnbyrdige, og den økonomiske overlegenheten tok frem atferd som ikke var god.

Tidligere YS-leder Randi Bjørgen jobber nå i et YS-prosjekt i det sørlige Afrika. På et fagforeningsmøte i Botswana nylig, møtte hun kvinner som fortalte at «morning floor service» kunne være en del av jobben. En av kvinnene hadde seks barn. Tre av dem, kanskje fire, var ektemannens. Men at han ikke var far til alle seks, visste han ingen ting om. Ikke ennå.

Mormor ville vært litt over hundre år. Det er ikke så lenge siden. Botswana er litt over 19 timer unna. Det er ikke så langt av gårde. Det kan minne oss om at det er viktig å passe på økonomien. På inntekten, verdiskapingen, arbeidslivet. Og lønnsdannelsen.

Publisert i Aftenposten 9. januar 2014

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Rikfolk-ma-vise-seg-tilliten-verdig-7428579.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Rikfolk-ma-vise-seg-tilliten-verdig-2534208.html