Helle Stensbak

En økonom ser på abortspørsmålet … og advarer: Dette kan bli ubehagelig. 

Den politiske hestehandelen om fastlegers reservasjon mot aborthenvising har skremt opp til ny debatt. Hestehandelen bryter med det bærende i dagens lov; at den gravide har full beslutningsmyndighet.

Økonomer har, som de fleste, ingen spesiell kompetanse i etiske spørsmål. Men vi er mennesker og økonomi handler om folks atferd, selv om noen feilaktig tror at hovedsaken er penger. Kan faget by på hjelp til det politiske vedtaket som bør tas? Jeg prøver, men varsler både etisk ukorrekthet og økonomisk ufølsomhet.

En av partene i hestehandelen, Krf, vil grunnlovfeste rett til liv fra unnfangelse til død, og ha en ny lov som fastslår fosterets rett til liv. Det etiske veier tungt for Krf. Selv har jeg vokst opp i et kristent hjem og studert kristen etikk nok til å vite at det etiske i abortspørsmålet er en real nøtt.

Læren sier at Gud er god, én og størst. Mennesket er Hans skaperverk og skal ikke sette seg til doms over det, ikke ta liv. I kristen etikk er abort forbudt.

Hvis en mindreårig jente blir gravid etter voldtekt og ikke vil kunne overleve en fødsel, oppstår det etisk uløselige. Liv står mot liv, og det å ikke velge, vil også drepe. Dilemmaet gjør de kristne innbyrdes uenige.

Noen vil aldri tillate abort, fordi begges liv er like mye verdt og det å velge den ene er etisk inkonsistent. Her er det beste blitt det godes fiende og jeg velger side, for når grusomheten når dit, er det uten meg.

Krf har også oppgitt etisk konsistens her og vil tillate abort ved overhengende fare for morens liv og helse, eller hvis fosteret aldri vil kunne overleve utenfor livmoren.

Når politikere vil tillate abort, må de avgjøre hvem som skal ta abortbeslutningen. Krf vil legge myndigheten til én part – lovgiver, som, med ovenstående unntak, skal nekte både abort og vurdering i enkeltsaker. Hvis voldtekt av mindreårig ikke kvalifiserer til abortsaksbehandling, velger jeg side igjen.

De fleste politikere vil legge beslutningen til den gravide, men noen tviler. For dem kan økonomisk teori bistå.

Men først en tur til USA, et av mange land der man kan finne folk som er mot abort, men for dødsstraff. Levitt og Dubner, forfatterne av Freakonomics, byr på langt bedre når de skriver om den ikke-varslede nedgangen i kriminalitet i USA på 90-tallet. Økonomisk forskning fant at økt bruk av fengsling forklarte om lag 35 prosent av nedgangen, dødsstraff null, nye politimetoder null, større politistyrke 10 og profittsammenbruddet i crack-markedet 15 prosent.

Men den viktigste årsaken var vanskelig å se. I 1973 innførte høyesterett i praksis selvbestemt abort i USA. Kriminaliteten begynte å falle 15-16 år senere. Fallet fortsatte i årene som fulgte. Sammenhengen var rystende og ble underlagt mange tester, men funnet var robust. Kriminaliteten falt i de yngste kohortene, men ikke i de eldre, den falt tidligere i stater som hadde innført selvbestemt abort tidligere, den falt mer i stater med høye abortrater etter dommen, osv. Studier fra Canada og Australia fant det samme. Dette indikerer at gravide som skjønner at ”dette ikke kommer til å gå bra”, tar statistisk andre beslutninger enn lovgivere og nemnder som er mindre informert og mindre berørt av en graviditet.

Dette er selvsagt ubehagelig, og verre skal det bli. For nedgangen i kriminalitet ga færre drap, ikke på fostre, men på allerede fødte. Selvbestemt abort sparte mange liv. Det reiser enda et uhørt spørsmål: Hva er den relative verdien av et foster kontra en nyfødt? Hvis man sto overfor den salomonske oppgaven å ofre livet til en nyfødt for å redde et ukjent antall fostre, hvilket antall burde man si? Det finnes ikke noe riktig svar, etikk-nøtten er som sagt uløselig, men et abortstandpunkt gir likevel et tall: En motstander sier ett når han rangerer verdien av en nyfødt lik verdien av et foster. På den annen ytterkant vil aborttilhengeren kreve uendelig mange fostre for livet til en nyfødt. Men nå stanser vi denne fæle tankeøvelsen og returnerer til det som bare er et vanskelig politisk spørsmål: Hvem bør beslutte abort?

Økonomisk teori sier at når en først-best-løsning, som en etisk konsistent abortregel, er umulig, må man finne en nest-best-løsning. Faget har flere forslag.

Her følger en: hvis en oppgave er kompleks og kritisk avhengig av kvalitet, samtidig som utførelsen er umulig å kontrollere i detalj, bør den best informerte også beslutte. Foreldreskap er en slik oppgave. Ber en kvinne om abort, har hun en grunn, hun er best informert og bør ta beslutningen. Funnene fra USA støtter dette.

Her følger en annen: Tar en aktør en beslutning som medfører kostnader uten at de belastes vedkommende, vil han fatte en dårlig beslutning. Den som bærer kostnadene bør også beslutte. Også dette tilsier at kvinnen selv bør avgjøre, og at andre ikke bør.

Til slutt vil jeg si at jeg vet hva jeg snakker om. Foruten å ha besluttet abort selv, har også naturen, eller Gud om man vil, forårsaket aborter hos meg. Det var vondt og jeg gråt, men Skaperen eller Hans verk handlet spontant uten følbar etisk vegring. Jeg er også så heldig at jeg har et levende barn som jeg elsker uendelig høyt.

Publisert i Aftenposten 20. februar 2014.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/–Selvbestemt-abort-har-spart-mange-liv-7475794.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/–Selvbestemt-abort-har-spart-mange-liv-2558998.html

«Rikfolk», sa mormor og så på meg med det tunge blikket, «må vise seg tilliten verdig! Først!»

Jeg satt stille selv om jeg var en 14-årig ungkalv med altfor mye armer og bein. Storøyd absorberte jeg advarselens halvt skjulte budskap.

Mormor hadde hatt huspost hos rikfolk inne i Oslo som ung, og det var ingen ende på alt hun måtte gjøre: Arbeidsdagen startet om natta. Vedovner i iskalde rom skulle fyres opp, timer før herskapet våknet. Hele arbeidsuken, unntatt en frikveld, gikk med til å skrubbe, pusse, gnikke og gnu. «Dengang var det skikkelig forskjell på folk!» fnøs mormor.

Nå er det ikke slik lenger. Inntektsforskjellene i Norge er relativt små sammenlignet med andre land. Men små forskjeller og høy velferd er avhengig av at mange i befolkningen er i gode jobber.

For et år siden oppnevnte regjeringen Holden-III-utvalget for å se på lønnsdannelsen. Jeg var så heldig å få delta. Det inntektspolitiske samarbeidet og lønnsforhandlingsmodellen må støtte opp under en balansert utvikling med lav ledighet og høy sysselsetting, het det i mandatet. Utvalget, som leverte sin rapport 3. desember, har sett på norsk nærings- og arbeidsliv og gir noen anbefalinger for lønnsdannelsen og politikken fremover. Anbefalingene er motivert av å holde høy verdiskaping over tid, slik at arbeidstakere og arbeidsgivere sikres en god og rimelig trygg inntekt, og at inntekten fordeles godt utover befolkningen.

Utvalget ble bedt om å legge frontfagsmodellen til grunn. Den innebærer at bedrifter som er utsatt for internasjonal konkurranse skal forhandle lønn først, og så skal forhandlingsresultatet i stort følges av alle andre. Modellen understøtter høy verdiskaping og god fordeling, og danner en norm for lønnsveksten. Men en norm krever oppslutning fra norske arbeidstakere, og oppslutning krever tillit, altså det motsatte av det som lå i mormors dunkle advarsel.

Om tillit skriver Holdenutvalget blant annet: En jevn inntektsfordeling bidrar til høy tillit mennesker imellom, og den norske modellen for lønnsdannelse bidrar til en slik jevn inntektsfordeling.

Da mormor var ung, var huspost arbeid som unge jenter fra landet kunne få, gjerne hos bemidlede familier i Oslo med leiligheter der pikeværelset lå bak kjøkkenet. Jevn inntektsfordeling preget ikke arbeidslivet den gang. Ulikhetene var av det slaget at historiene gikk i tiår etterpå. Som fjortis husker jeg de eldre kvinnenes talende blikk og tørre replikker, om husfruenes ondsinnede slavedriveri, om at når det kom til stykket så var mannfolk bare mannfolk, og om adoptivsøsken som likevel var i slekt – på mystisk vis. Skjulte budskap med tydelig undertone.

Senere skjønte jeg at husfruens grønne sjalusi kom av ektemannens nattlige besøk på værelset bak kjøkkenet, at adoptivsøsken var lausunger som ungjentene leverte hjemme i bygda før de atter dro til Oslo og husposten sin, der tjenestene viste seg å være flere enn opprinnelig avtalt. Det hører kanskje med at det var mormors generasjon som stemte fram Arbeiderpartiet på Hedemarken. «Vi greide å få en slutt på alt slitet», sa mormor.

Det inntektspolitiske samarbeidet og høy koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst, konkluderer Holden-III. Historien om mormor gir det lange perspektivet og viser hvor godt vi har fått til akkurat dét.

Lønnsdannelsen er viktig. Hvis den fungerer dårlig, kan bedriftsnedleggelser og økende ledighet følge. Det gir i neste omgang økonomisk ulikhet. Blir store grupper dårlig stilt, beredes grunnen for illegale markeder og politisk uro. Men det som også skjer ved økonomisk ulikhet, er at folk i det små får anledning til å utnytte andre. For selv om man ikke blir lykkelig av penger, så kan pengemangel gjøre en ganske ulykkelig.

Dagens norske arbeidsliv, herunder lønnsdannelsen, er organisert for å understøtte jevnbyrdighet, gjøre individet sterkt og berede grunnen for tillit mellom partene. Men systemet må vedlikeholdes, det kommer ikke av seg selv.

Et system basert på tillit og frivillighet kan likevel være sårbart, ved at det er avhengig av at deltakerne føler at systemet gagner dem. Tilliten til det norske systemet for lønnsdannelse er blitt bygget opp over mange år, understøttet av at systemet over tid har vist seg forenlig med høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og jevn inntektsfordeling. Gode resultater på makronivå vil også bidra til at tilliten befester seg på bedrifts- og individnivå, heter det videre i Holden-III.

På mormors tid var det knapt med både velstand og tillit. Det fantes rikdom og den tok seg godt ut i dagslys, men ikke fullt så godt i dunkel belysning. Partene var ujevnbyrdige, og den økonomiske overlegenheten tok frem atferd som ikke var god.

Tidligere YS-leder Randi Bjørgen jobber nå i et YS-prosjekt i det sørlige Afrika. På et fagforeningsmøte i Botswana nylig, møtte hun kvinner som fortalte at «morning floor service» kunne være en del av jobben. En av kvinnene hadde seks barn. Tre av dem, kanskje fire, var ektemannens. Men at han ikke var far til alle seks, visste han ingen ting om. Ikke ennå.

Mormor ville vært litt over hundre år. Det er ikke så lenge siden. Botswana er litt over 19 timer unna. Det er ikke så langt av gårde. Det kan minne oss om at det er viktig å passe på økonomien. På inntekten, verdiskapingen, arbeidslivet. Og lønnsdannelsen.

Publisert i Aftenposten 9. januar 2014

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Rikfolk-ma-vise-seg-tilliten-verdig-7428579.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Rikfolk-ma-vise-seg-tilliten-verdig-2534208.html