Stikkord: Lønnsoppgjøret

Det t€kni$k€ b€r€gning$utv@lg€t for innt€kt$oppgj%r€n€

Ikke alt som er unnselig er uviktig. Og ikke alt som er viktig er spektakulært.

Gåte: Hva har mer makt enn synlighet, mer innflytelse enn berømmelse, ble startet av Odd Aukrust og straks runder 50 år?

Riktig svar: TBU (Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene)

Når jula er over, trekker en gjeng mennesker inn i et litt for trangt møterom i regjeringskvartalet. I flere møter diskuterer de tall, setninger og fotnoter. De drikker kaffe, men fråtser verken med mat, pauser eller luft så lenge møtene pågår. Det er ingen røde løpere, ingen høye champagneglass, ingen fanfarer. Bare tall med liten skrift i lange tabeller og tallrike ord med fortettet meningsinnhold.

TBU skal hvert år skal legge fram det best mulige tallmessige bakgrunnsmateriale og presentere det i en slik form at uenighet partene i mellom om økonomiske forhold så vidt mulig kan unngås, heter det i mandatet. Rapporten kom fredag. Etter fraværet av virak å dømme, kunne man tro at TBU var ganske uviktig, selv om det står – med liten skrift riktignok, at i fjor ble norske arbeidstakere enda litt rikere. 0,9 prosent, faktisk.

Men tar vi helikopterperspektivet og ser på helheten som TBU er en del av, framtrer et annet bilde: Arbeidsmarkedet, økonomiens viktigste marked, er markedet der storparten av verdiskapingen skjer. (For ordens skyld: Vi lever ikke av oljen, vi lever heller ikke av eksporten, vi lever først og fremst av arbeidets frukter.) Størrelsen på lønnsmassen i dette markedet er om lag et halvt bruttonasjonalprodukt, og lønnsdannelsen, (prissettingen i arbeidsmarkedet), er den viktigste arenaen for fordeling av verdiene som skapes. (Igjen, for ordens skyld: skattesystemet er den viktigste arenaen for omfordeling av verdier).

Arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen er både offentlig og privat regulert i Norge. Det er lett å se at reguleringen av et marked påvirker hvor godt det fungerer, og at et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for den økonomiske velferden til samfunnets innbyggere.

De viktigste reguleringsinstansene i det norske arbeidsmarkedet er oppslutningen om arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner, tariffavtalene, lønnsoppgjøret, Riksmekleren, Arbeidsretten og TBU. Den delen av ditt velbefinnende som er bestemt av den økonomiske levestandarden i Norge, skyldes i betydelig grad arbeidsmarkedets funksjonsdyktighet, som blant annet henger på disse institusjonenes evne til å regulere konstruktivt.

Nesten 2,8 millioner individer er daglig involvert i både verdiskaping og fordeling, og ro og orden er nødvendig for å få gjort konstruktive ting. Men den verdifordelingen som lønnsoppgjøret er, er og blir en kamp. Kaka skal deles og på kort sikt er oppgjøret et nullsumspill: Det jeg får, er nettopp det du ikke får.

Når arbeidstakere er kollektivt organisert, som i Norge, får de også en forhandlingsstyrke som kan måles mot arbeidsgivernes. Høy forhandlingsstyrke på begge sider kan avstedkomme en terrorbalanse med hyppige og ødeleggende kamper dersom man ikke har konfliktreduserende institusjoner. Alle institusjonene nevnt ovenfor skal ivareta et velfungerende arbeidsmarked, men mens de tre første har hovedansvaret for fordeling, skal de tre siste dempe konflikter og sørge for ro og orden.

Kort sagt kikker TBU alle parter i kortene i ettertid og forteller alle hva alle de andre har fått. TBU gir kunnskap om hvor godt vi lykkes med fordelingen mellom ulike grupper i arbeidslivet og hjelper oss med utjamning og justering i kommende lønnsoppgjør. Rent praktisk beregner TBU lønnsveksten for alle områder i norsk arbeidsliv ved hjelp av statistikk.

Men alle som kan litt statistikk, vet at måten man velger å innrette den på, også avgjør hvilke tall som kommer ut i den andre enden. Så hvis lønnsforhandlerne vil bestride virkelighetsbeskrivelsen, har de rikelige muligheter til å krangle, også om statistikk.

Man har nok å krangle om i lønnsoppgjøret. I Norge har vi bestemt at det er TBU som avgjør hvordan man beregner lønnsveksten. Alle parter i lønnsoppgjøret, både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene, har representanter i TBU, og siden arbeidet der får betydning for lønnsdannelsen og samtidig er svært teknisk, er det i partenes interesse å la seg representere av noen som har både teknisk kompetanse og kunnskap om oppgjøret. Det første er krevende, det siste lærer man seg ved å delta. Det sier seg selv at ”kampene” i TBU blir relativt stillfarne. Ikke så spektakulære, ikke noe å skrive hjem om.

Men mens lønnsoppgjør på kort sikt er et nullsumspill, kan lønnsdannelsen på lang sikt gjøre kaka større, vel og merke dersom lønnsdannelsen gjøres godt. Tallene fra TBU gir partene oversikt, innsikt og sammenligningsgrunnlag. Slik får tallene stor betydning. Og når TBU legger fram tallene for fjorårets lønnsvekst for alle forhandlingsområder i det norske arbeidsmarkedet, så er det disse tallene som gjelder. For alle parter i lønnsoppgjøret; for arbeidstaker, for arbeidsgiver, til og med for myndighetene.

Så når det er såpass viktige ting man har å utrette, er det vel bra at det er mye kaffe og null champagne på møtene.

PS: lesing av TBU-rapporten kan lede til særskilt og oppdatert kunnskap om det norske samfunnet.

Publisert i Aftenposten 3. april 2016, her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Ukeslutt-Utvalget-som-forteller-alle-hva-alle-de-andre-har-fatt–Helle-Stensbak-54925b.html

Del innlegget

Ærlighet varer lengst, eller …?

57398832

Det skjedde igjen! Reaksjonen hos den greske ingeniøren var den samme som hos den italienske økonomiprofessoren året før; øynene ble blanke over middagen der vi snakket løst om samfunnsforhold og økonomi i våre respektive land. Da jeg hadde fortalt om inntektsutviklingen og tilliten vi anvender i lønnsoppgjøret, lente de seg fremover: Kunne jeg gjenta det om tillit? Kunne virkelig ærlighet fungere over tid?

Hos oss møtes motpartene til forhandlinger om hvordan kaken skal deles i økonomiens viktigste marked, arbeidsmarkedet. Prosessen gjøres hvert år, kalles lønnsoppgjøret og er institusjonalisert med blant annet flere tusen tariffavtaler, noen lover, et meklingsinstitutt, en domstol og et teknisk beregningsutvalg.

Vår modell for dette, frontfagsmodellen, skal over tid bidra til at lønnsveksten bygger på den reelle økonomiske veksten. Oppgjøret skal fordele merverdien godt over befolkningen og motvirke økte forskjeller. Det tekniske beregningsutvalget beregner i ettertid i hvilken grad man har lykkes med dette.

For at fordelingen skal bli god, er man avhengig av at aktørene i lønnsoppgjøret gir riktig økonomisk informasjon. Hva bedriftene som konkurrerer på verdensmarkedet evner å gi i lønnspålegg, avhenger av veksten i lønnsomheten. Når oppgjørene gjennomføres, er det bare partene som har denne informasjonen. Derfor er det viktig at de, særlig arbeidsgiversiden, er ærlige i sin informasjon om hva det er rom for.

I Norge har vi valgt å basere oppgjørene på tillit – i utgangspunktet. Det betyr at vi stoler på det motparten sier. Motparten nyter denne tilliten helt til han eventuelt viser seg tilliten uverdig.

Det finnes alltid noen snydenstruper, så også i lønnsoppgjørene. I ett tilfelle ba en toppsjef bedriftens tillitsvalgte om hjelp til kostnadskutt og fikk de ansatte til å avstå fra årets fremforhandlede tillegg. Besparelsen førte til et godt resultat, og toppsjefen ble belønnet med bonus av styret. I tillegg til å begå tillitsbrudd, var dette også svært uklokt. Ledelsen avslørte fravær av forståelse for lønnsdannelsesmodellen og gjorde dessuten noe økonomisk ulønnsomt: forhandlingene fikk sand i maskineriet i flere år etterpå. Ledelsen vant slaget, men tapte krigen. Trikset var ikke så smart likevel.

I norsk lønnsdannelse er ærligheten institusjonalisert, og den skal praktiseres hvert eneste år. Det fungerer. Mye fordi lønnsoppgjøret er en gjentakende øvelse. Tidligere års tillitsbrudd kan straffes i påfølgende forhandlinger. Gjentatte spill disiplinerer. Viktige, men vanskelige kvaliteter som ærlighet får bedre kår under gjentatte spill.

Hva betyr ærlighet for økonomien? Ærlighet reduserer kostnadene til vakthold og forsikringer. Man slipper mye plunder og heft, avtaler kan forhandles frem raskere, transaksjonskostnadene blir mindre. I økonomisk forstand er ærlighet en viktig verdi og lønner seg i veldig mange tilfeller. Kanskje også derfor ærlighet er såpass utbredt?

«Men hos oss er det helt motsatt!» utbrøt den italienske økonomiprofessoren. «I Italia skal man i utgangspunktet ikke stole på noen. Det er først når en person viser at han er ærlig, at du kan handle med tillit til vedkommende.» En god økonom, som denne kvinnen, forsto betydningen av ærlighet for økonomien. Og hun tilføyde: «Jeg skulle ønske vi hadde det slik!»

Over ett år senere ga den greske ingeniøren uttrykk for det samme. «Vi har mange problemer i Hellas for tiden», sa han trist, «og ett av de største heter korrupsjon. Jeg skulle ønske den tilliten dere praktiserer, hadde fungert hos oss!»

De fleste mennesker jeg har møtt, i Italia, i Hellas og i andre land, har vært ærlige. De ønsker også å bli kvitt korrupsjonen i eget land. Hvorfor fanges ærlige folk i slike uærlighetsfeller, når det er mest ønskelig og mest praktisk med ærlighet?

De to norske økonomene Jens Chr. Andvig og Kalle Moene har publisert arbeidet How corruption may corrupt. Der viser de at nivået på korrupsjon kan anta to stabile likevekter, en med fremherskende ærlighet og der folk kan handle under tillit, og en der korrupsjonen er så høy at ingen kan stole på noen. Likevektene er stabile, og har man først havnet i den dårlige, er det vanskelig å komme ut igjen. En økonomi der folk har tillit til hverandre, får høyere verdiskaping. Men det finnes en kritisk mengde uærlighet, og når man dit, brister tilliten og man får et overslag til den dårlige likevekten. Da tvinges folk inn i et korrupt system. Verdiskaping tapes. Fraværet av ærlighet hemmer den økonomiske utviklingen og reduserer velferden.

Norge scorer nesten best både i Transparency International Corruption Perceptions Index og i OECD-statistikken over realinntektsvekst. Den økonomiske siden av den norske modellen leverer svært gode resultater, også over tid.

Det er viktig for et land at det ikke er de uærlige som når viktige verv og topposisjoner i samfunnet. Ærlighet er ikke bare smart, det er lønnsomt også. Og verdt å ta vare på. La oss holde ærlighetsfanen høyt!

 

Publisert i Aftenposten 15. august 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Arlighet-varer-lengst_-eller—-8124167.html

Del innlegget