Stikkord: musikk

Strømming av bøker og musikk er himmelsk – og et helvete

Strømmeteknologi har økt tilgangen til musikk samtidig som prisene har falt. En slik effektivitet er så bra at samfunnsøkonomi-kollega Ola Kvaløy tok til orde i dn[1] mot mine advarsler i Aftenposten forleden[2]. Kvaløy mener at bokbransjen bør følge musikkbransjen, for «det viktigste vi kan lære av strømmerevolusjonen, er at kaken vokser.»

Det er riktig, om man måler fra et bunnpunkt. For strømming var virkelig en revolusjon: den knuste plateselskapene, kappet over inntektsstrømmen til musikerne og sendte pengene til de nye plattformeierne som verken skapte lyd eller finansierte innspillinger. Likevel tjener de mest, på produsentenes bekostning.

For selv om markedet er effektivt, har det en ødeleggende fordeling.[3]

Det største økonomiske problemet ligger i teknologien. Nobelprisvinner Jean Tirole sa at økonomene må legge vekk de vanlige konkurranse-verktøyene og tenke grundigere. Plattformene skaper betydelig markedssvikt og de er vanskelige å regulere.

I teknologien ligger det en naturlig monopolstruktur. Markedsvinnende plattformeier får enorm fortjeneste, så flere plattformer i samme marked gir ekstremt hard konkurranse på kundeprisen, som egentlig er fastleddet i en todelt tariff vi ikke får øye på, fordi stykkprisen per åndsverk er null.

Todelt tariff er et varsel om markedsmakt. Kunstnerne trenger å tilby sine åndsverk i alle plattformer, og det gir hver plattform en enekjøper-makt samtidig som de konkurrerer om kundene. Tirole beskriver markedet som to-sidet, som en dumpehuske: plattformeierne kan presse den ene siden hardt. Kundenes minstebetaling for musikk er null, musikernes inntekter blir nær null. I 2020 ga en avspilling i Spotify oss musikere i bandet 4 øre. På deling.

Ola Kvaløy, jeg lover: selv om vi tjente moderat, tjente vi betydelig mer på innspilt musikk før strømmerevolusjonen.

Musikkplattformer gir tilgang til all musikk (med hard priskonkurranse og monopol som utfall), mens litteratur- og dramaplattformer har ulikt utvalg. Det gir svakere priskonkurranse mellom plattformene, høyere inntekter til kunstnerne, bedre produksjoner, og høyere pris for kundene. Fordelingen blir altså bedre når effektiviteten avtar!

Hvis myndighetene ikke regulerer, risikerer man enten et privat monopol eller et oligopol, men uansett med elendig fordeling.

Myndighetene kan også regulere feil: Innføres leveringsplikt i strømming uten andre beskyttende inngrep, ender man i samme sump.

Svikten i markedene for åndsverk er for stor til ikke å gjøre noe. Og her er Paul McCartney enig med meg[4], ikke med Kvaløy.

Målet må være at både forbrukere og produsenter får effektive løsninger og god fordeling. Men det perfekte er umulig, og det er krevende å formidle at monopol kan være både det verste og det best mulige, gardina ramler ofte ned bare ved ordet, “alle” vet at monopol er dårlig.

Men vi har godt regulerte og velfungerende monopoler. Vi kan kanskje se til dem for ideer til hvordan strømmeplattformene kan reguleres?

Kronikkforfatteren har musikk på Spotify og Youtube, og lydbøker på Fabel.

Kronikken ble publisert i Aftenposten på papir 20. juli 2022 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/rEoqqR/stroemming-av-boeker-og-musikk-er-himmelsk-og-et-helvete

[1] https://www.dn.no/fredagskronikken/bokbransjen/lydbok/strommetjenester/kronikk-bokbransjen-bor-lare-av-musikkbransjen/2-1-1256578?fbclid=IwAR0FUiEkSFLdkqYLDf_WDfGhC49G246cnxSS1rbk0gXxSaG0rram9Z4uyaM

[2] https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/G3k8Vl/lydbokmarkedet-er-paa-vei-inn-i-en-oekonomisk-felle?fbclid=IwAR0iC7np2KRjlv116pAgVHVPTZT9L0CrhDXP5nxr1oBluHKzrCyQ3cYVGrU

[3] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/P9WpO6/stroemming-gir-radikal-omfordeling-og-boer-reguleres-helle-stensbak

[4] https://www.aftenposten.no/kultur/i/x30qRl/stjerner-tar-oppgjoer-med-stroemmetjenestene-verdien-av-musikk-maa-tilbake-der-den-hoerer-hjemme

Del innlegget

Strømming gir radikal omfordeling og bør reguleres

Vi tror vi kjøper musikk, drama og litteratur på Spotify, Netflix og Storytel. Men det vi egentlig kjøper, er adgang til en teknologiplattform for en gitt tidsperiode. 

Takket være strømmeplattformer får vi musikk, litteratur og drama når vi vil, hvor vi vil. Teknologien gir fordeler og er kommet for å bli. Men ulempene bør få både kulturministeren og kulturprodusentene til å miste nattesøvnen, fordi det samtidig skjer en pengeflytting med ødeleggende kraft.

Strømmeteknologi gir massive økonomiske endringer, der salgsinntekten fra kulturvarer flyttes fra produsent til distributør. For eksempel har en musikkutgivelse sist høst hittil gitt en kunstnerinntekt fra strømming på 1900 kroner. Hvis en plate hadde tilsvarende salg i 1995, ville kunstnerinntekten vært 140 000 kroner, indeksjustert. Musikk omsettes i stort monn, men nå tar andre gevinsten. I følge E24 arbeider syv av 20 på listen over Sveriges best betalte i strømmetjenesten Spotify.

«Kultur (som strømmes) er blitt altfor billig», sukket Christer Falck etter korona-konsert nr. 101. Han observerte realiteten i det Jean Tirole advarte mot i sin nobelpris-forelesning: I nye teknologiplattformer, som strømming, kan det dannes ekstrem markedsmakt. https://www.nobelprize.org/prizes/economic-sciences/2014/tirole/lecture/

Tirole kaller strømming et to-sidet marked med asymmetrisk prismodell, som en dumpehuske. Forbrukerne gis svært gunstige betingelser – foreløpig, mens produsentene underlegges tunge vilkår. 

Tirole advarer mot at prismodellen i digitale markeder kan bli predatory (drepende) og abusive (utnyttende), og monopol kan presse seg frem. Skjer det, er det heller ikke lenger gunstig å være forbruker.

I strømmeplattformer gjør nettverkseksternaliteter og stordriftsfordeler det å være stor ekstremt lønnsomt. Plattformene konkurrerer ved å tilby forbrukerne abonnementer til lav pris, og den som vinner kan lokke kunstprodusentene til å avstå fra minstepris mot at de senere – kanskje – kan oppnå god betaling. I praksis velter plattformene deler av egen forretningsrisiko over på produsentene. 

Ser vi på vanlige varemarkeder, blir det absurde i en slik prisstruktur tydelig. Tenk deg at Oslo City tar inngangspenger mot at du kan ta så mange varer du vil. Det kunne Oslo City gjøre dersom de fikk sine forretningsdrivende til å godta -si- 70 prosent av inngangspengene – på deling – som betaling for varene kundene forsynte seg med. Jo flere varer kundene tok, jo mindre fikk hver produsent. Oslo City derimot, ville vært god butikk.

En strømmeplattforms mål er et vegg-til-vegg-utvalg slik at kundene ikke trenger andre enn dem. Plattformen blir eneselger og enekjøper, og en selvforsterkende mekanisme vil gjøre aktørene i begge ender svake. 

En strømmeplattform har ekstreme stordriftsfordeler på brukersiden: kapasiteten kan utvides ubegrenset uten merkostnad, varen kan ha null-pris mens plattformen selv kan trekke ut en stor gevinst gjennom en fast betaling fra forbrukerne. 

På musikksiden utviklet strømmemarkedet seg uten at aktørene skjønte hva som skjedde. Musikkbransjen hentet inntekten fra innspilt musikk, låst til en plate. Men da strømmeplattformene slo knock out på plateselskapenes salgsvare, måtte de finne nytt beite. De gikk nedstrøms i verdikjeden og tok over underliggende agenters funksjoner: branding, booking, merchandise og event. Det betyr at plateselskapene nå lever av å merkevarebygge artister, avtale konsertoppdrag, trykke T-skjorter mv til fansen og lage fester. Strømmeplattformene spiste plateselskapene, plateselskapene spiste små agentforetak, sistnevnte er ute.

Nå står bokbransjen for tur. Forlagenes primære vare er litteratur formidlet gjennom papir- og lydbok. Men når strømmemarkedet ruller ut, risikerer forlagene samme skjebne, for det er distributøren som vinner nå.

Men: kulturministeren har fortsatt mulighet til å redde kulturlivet. Om han regulerer riktig. Det er ikke bare kulturprodusentene som trenger dette, men også strømmeplattformene som konkurrerer mot andre i et marked der de tvinges til å opptre aggressivt helt til det blir forbudt å drive slik. 

Den blå regjeringen gir nødig forbud og påbud. Men de bør det når aktører må koordinere seg, men ikke klarer det desentralisert. Et eksempel er badestranden på Huk i Oslo. Da stranden ble delt opp i soner, la folk seg i sonene og holdt avstand, selv på sol-søndagen da stranden var full. Folk vil ta koronahensyn, sonene er nødvendig koordinering. 

Både kulturprodusentene og strømmeplattformene må hjelpes ut av denne revesaksa. Nobelprisvinner Tirole oppfordrer myndighetene til å legge vekk de tradisjonelle konkurransediagnose-verktøyene og se de nye teknologi-markedene i sammenheng. Dette er nytt, og det krever dyp innsikt i markedsmekanismene for å regulere heldig. 

Strømmemarkedet trenger nå en sentralhjerne for ikke å smadre seg selv.

Publisert i Aftenposten på papir den 20. august 2020 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/P9WpO6/stroemming-gir-radikal-omfordeling-og-boer-reguleres-helle-stensbak

Del innlegget