I Europa, våre naboland og nærmeste handelspartnere, anslås det at 4 millioner mennesker er rammet av hjemløshet. En betydelig andel av dem er barn.
Økningen av hjemløse er noen steder eksplosiv, og veksten er sterkest blant fattige familier, barn og kvinner, ikke narkomane og migranter, som man kunne tro.
Er du hjemløs, har du ikke et sted å slappe av når du trenger det. Tidsbruken til basale gjøremål som å skaffe seg personhygiene, mat og varme flerdobles, tid folk med et hjem kan bruke til inntektsgivende arbeid. Er du hjemløs, klippes forventningsmessig 30 år vekk fra livet ditt, og risikoen for sykdom og vold økes dramatisk. For individet er hjemløshet en katastrofe.
Den som tror at alt som trengs av politikken er å gi individene sterke nok insentiver, må bli nedslått av slike tall. Altfor mange hjemløse klarer ikke å komme seg i inntektsgivende arbeid. Terskelen til å komme seg ut av nøden ligger for høyt, og for mange: vedvarende, uoppnåelig høyt.
Siden bolig er det vi bruker vår største andel av inntekten på, kan man relativt fort, om man blir arbeidsløs, bikke over den skjebnesvangre kanten. Blir boutgiften umulig å bære, blir også inntektsevnen kraftig svekket. Det legger i sin tur terskelen til et liv med fast bolig enda høyere. Mekanismene belyses godt i en artikkelserie i A-magasinet den 15. mars.
«Arbeidende fattige» er et nyord, men fenomenet er et gufs fra fortiden, den gang vårt samfunn var så dårlig utviklet at lønninger ikke var til å leve av. Nå øker andelen arbeidende fattige i alle europeiske land.
Det er ingen enkel løsning på dette alvorlige problemet.
Men det finnes en krevende løsning.
Den handler om flere ting: å få arbeidsmarkedet til å fungere godt, å få til en lønnsdannelse som er «stram» både i bunn og topp og som derfor fordeler godt, og om å lage seg et skattesystem som omfordeler der markedene fordeler usunt skjevt.
Det er en vanskelig, men ikke umulig oppgave. Vi har gjort det – og klart det – i en tidsepoke i Norden.
Mange land har ikke klart det. Vi vet at land, også stolte land som anser seg mektige og verdensledende, kan ha statsledere som er både ukloke og kunnskapsfattige. Befolkningen kan lide under store økonomiske forskjeller.
Økonomiske forskjeller er ingen bragd, det kan hvem som helst få til. Kunsten er å få til en fordeling av ressursene slik at individene i et samfunn kan fungere godt, få mulighet til å leve gode liv og beskyttes fra katastrofer som skyldes økonomisk nød.
Vi vet at bred organisering på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har gitt resultater. Likeså når myndighetene har understøttet arbeidslivets parter med lovverk og kunnskapsbasert økonomisk politikk.
Derfor bør politikere velge seg rådgivere med økonomikunnskap, som forstår økonomiens virkemåte, som ikke misforstår hva grunnrente er, men kjenner til hvordan økonomien bør reguleres og skattesystemet utformes for å motvirke ulikhet.
Utformes politikken etter egen tro, beskriver A-magasinet hvordan det kan ende.
Publisert i Aftenposten på papir den 8. april 2019 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/XgMA67/du-kan-miste-30-aar-av-livet-ditt-risikoen-for-sykdom-og-vold-oeker-dramatisk-diagnose-hjemloes-helle-stensbak