Veien til helvetet er belagt med gode intensjoner.
Vi har fått to nye, banebrytende medisiner. Den ene kan hindre hiv-smitte, den andre kan kurere migrene. Begge koster 6000 kroner måneden per pasient og alle som trenger medisinen kan kjøpe den for egne penger. Begge sykdommene er alvorlige og kroniske, og begge har liv på samvittigheten. Med ny behandling er ikke hiv lenger dødelig. Migrene er heller ikke dødelig, men en variant kalles selvmordshodepine og selv mangler jeg en venn. Han oppga migrene som årsak i selvmordsbrevet.
Begge de nye medisinene kan ha offentlig refusjon. Myndighetene har avgjort at migrenepasientene inntil videre skal betale medisinen selv, mens hivsmitteutsatte skal få den gratis. Migrenemedisinen er ikke prioritert i budsjettet for neste år, mens hiv-medisinen dekkes etter politiske føringer, selv om nytte/kostnadsvurderingen ikke er klar ennå.
Det heter seg at man ikke skal sette grupper opp mot hverandre, men det er ofte privilegiehaveren som snakker når sånt sies. Vi tvinges stadig til å velge, og helseministeren innrømmer det. «Sier vi ja til kostbar medisin til noen, betyr det faktisk at vi sier nei til kostbar medisin til andre», svarer han migrenerammede Jørgen (21) i Aftenposten 4. oktober. Det er korrekt. Derfor er det viktig hvordan myndighetene prioriterer.
Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at det offentlige dekker begge medisiner, men foreløpig finner helseministeren penger bare til den ene. Hadde myndighetene regnet ut den samfunnsøkonomiske lønnsomheten for medisiner, ville de funnet en vei til raskere offentlig refusjon av begge medikamenter. Men det har de bestemt seg for ikke å gjøre.
Når myndighetene nytteberegner en medisin skal de ikke ta hensyn til hvorvidt den kan få syke folk over fra trygd til arbeid. Rådet er fra Helsedepartementet, og hensikten er at barn og eldre ikke skal prioriteres bak voksne i arbeid.
Intensjonen er god, men veien fører likevel rett til helvetet. Smertehelvetet. Det er det helvetet har handlet om i folk forestillinger oppigjennom: Evig pine. Smerte.
Derfor er det lett å være enig i målet om at alle mennesker skal ha lik verdi og gis medisiner på like vilkår, uavhengig av om man er i arbeid eller ikke.
Men når man et mål ved hjelp av å regne feil?
Unnlater man å ta virkeligheten – økt arbeidsevne – med i regnestykkene, fanger man ikke opp en vinn/vinn-, eller det vi kan kalle en multiplikatoreffekt. Om et menneske går fra syk til frisk, og fra trygd til arbeid, så tjener det både samfunnet og det enkelte liv. Det er en realitet. Beregninger som ikke tar høyde for dette vil lede til feil kost/nytte-svar, og økt menneskelig lidelse blir en konsekvens. Unødvendig smerte.
La oss som eksempel se hvordan denne mangelfulle regnemåten slår ut på de to medisinene:
Både hiv og migrene rammer mest i arbeidsfør alder. PrEP forhindrer hiv-smitte og gis til friske med smitterisiko. CGRP-hemmere kan kurere kronisk migrene og løfte pasienten fra trygd til arbeid.
Dersom arbeidsytelse og trygdekostnad ble tatt med i nytte/kostnadsvurderingene, ville migrenemedisinens nyttescore øke kraftig og lønnsomheten ved å subsidiere medisinen ville blitt tydelig. PrEP’s nyttescore (når den er klar) vil ikke endres fordi mottakerne er friske og arbeidsinnsatsen vil ikke påvirkes.
Ved en fullverdig nytte/kostnadsberegning ville rekkefølgen av refusjon på de to medisinene blitt motsatt. Migrenepasientene ville fått gratis medisin først, mens de med hiv-smitterisiko måtte vente og imens betale medisinen selv eller bruke alternativer.
Svært interessant er det at samlet ventetid for offentlig refusjon av begge medisiner ville blitt kortere dersom rekkefølgen var omvendt. Fikk migrenepasientene refusjon først, ville deres forbedrede helse føre til flere arbeidstimer som igjen kunne finansiere mer helsetjeneste. Poenget er at migrenemedisinen kan være selvfinansierende og endatil medfinansiere smittevernet for hiv-risikoutsatte, mens det ikke er omvendt.
Offentlig subsidiert migrenemedisin gir ikke bare bedre helse til en NAV-inntektsgruppe, det vil også øke private inntekter og offentlige budsjetter og gi rom for mer medisin til både eldre, barn og hiv-smitteutsatte med arbeidsinntekt.
Så hva med dem man ønsker å beskytte: barn, arbeidsløse og eldre? Anta at disse har svak økonomi og ikke vil kunne betale for medisin selv. De av dem som har migrene, ville fått flere smertefrie dager raskere. De av dem som har sex der hiv-smitte er en risiko, ville vært henvist til kondom i ventetiden.
Man er greiest mot barn og eldre om man regner nytte/kostnad med alle virkelighetens elementer, og korrigerer der enkeltpreparater får score som strider mot verdiene departementet legger til grunn. Da lider både unge, gamle og voksne mindre.
Det er også snillest at barn slipper å vokse opp i en NAV-inntektsfamilie der mor er delvis sykefraværende, når de kan vokse opp i et normalinntektshjem med en nærværende mor hvis arbeidsinnsats også bidrar til utryddelsen av HIV.
Publisert i Aftenposten på papir den 12. november, og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/AdB9vz/naar-vi-tvinges-til-aa-velge-mellom-hiv-og-migrene-helle-stensbak