Stikkord: Vi har lyst på fitta di

Tillit nok for en statsråd

Fordi hun ikke har nødvendig tillit etter å ha foreslått venner til betalte posisjoner, har Trettebergstuen gått av.

I den samme regjeringen sitter to Senterparti-statsråder som var med på hytteturen der en grovt trakasserende melding gikk ut fra en mannegjeng til en partileder (kvinne) som de rett forut hadde beseiret i en maktkamp.

Da gjengen skulle svare på hvem som sendte meldingen (Vi har lyst på fi**a di), ga alle samme svar:

  • jeg har ikke gjort det
  • jeg vet ikke hvem som har gjort det

De unnlot å si hva de hadde gjort.

Det er sannsynlig at de hadde koordinert svaret de oppga. Men noen av dem hadde gjort det, så svaret var ikke troverdig. Og den eller de som lyver her, beskyttes fortsatt.

Meldingen var et aggressivt angrep, håndteringen etterpå svak og feig selv om problemet meldingen skapte, er lett å løse. Ja, det er pinlig, men også enkelt. For eksempel kan Ola Borten Moe si: «Hei gutta, vi må rydde opp, for sånt skal vi ikke akseptere, langt mindre tillate. Hva må til for å gjenopprette tilstrekkelig tillit?»

Hvis gutta klarer å løse dette bra, kan de vurderes for mer krevende oppgaver.

Statsråder må løse langt vanskeligere saker enn dette. Derfor var det rart at Vedum og Støre tok dem inn i regjering.

Nå må vi gni oss i øynene hver gang Bjørn Arild Gram sier vi ikke kan akseptere seksuell trakassering i forsvaret når nye tilfeller blir kjent. Hvordan kan Gram rydde opp i seksuell trakassering i forsvaret når han ikke klarer det i egen gjeng?

Noen freder disse mennene med å si at vi ikke har kollektiv straff. Argumentet er forfeilet. Å framføre en uholdbar, likeartet forklaring, er et individuelt valg. Hver og en kan være troverdig; si det de vet, altså sannheten. Den som velger å lyve, må tåle konsekvensene.

Gutta selv vil legge saken død. Men seksuell trakassering av dette typiske slaget går ikke over, saken pågår så lenge den ikke er løst. Ved sin handlemåte har gutta ødelagt tillit, og unnlatt å reparere den.

De viser ikke sannferdighet, men en lojalitet som er sterkere til et lukket mannsfellesskap enn til eget parti og folket de vil representere.

Det er krig i Europa. Nå trenger vi et sterkt forsvar, ikke et som forvitres av bøller innenfra. Statsrådstaburetter er ikke for lojale kompiser. Både forsvaret og regjeringen trenger de beste vi har.

Så lenge Moe og Gram sitter mens Trettebergstuen går, stilles det ulike krav til standard fra statsråder, og for lave krav til disse to. Å angripe mennesker er verre enn å trave urent med penger og posisjoner

Artikkelen er publisert i Aftenposten på papir 4. juli 2023 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/4ol9VG/tillit-nok-for-en-statsraad

Del innlegget

Senterpartiets åpne gnagsår

Etter seks år med hemmelighold under press, vil det neppe komme en tilståelse om hvem som sendte meldingen fra Senterpartiguttenes berømte hyttetur.

Meldingen ble sendt om natten fra turkameratene Ola Borten Moe og ni i kretsen rundt ham. Året før hadde disse gått seirende ut av en maktkamp mot daværende leder i Senterpartiet, Liv Signe Navarsete.

Selve meldingen var et spark mot den tapende part. Den trakasserte Navarsete, som på tidspunktet var sykmeldt, og den var typisk for angrep som undergraver autoriteten og verdigheten til kvinner. Som sådan var den heller ikke spesielt original, så å lage kloke prosedyrer for sånt når det inntreffer, vil derfor ha samfunnsmessig nytteverdi.

Både Støre og Vedum ber den som sendte meldingen om å stå fram. Men fallet og skammen ved å tilstå, vil skade mer enn tillitsslitasjen ved å holde løgnen innelåst. Det forteller utholdenheten på hemmeligholdet oss.

Hvordan bør vi som samfunn forholde oss til det?

Saken har nylig poppet opp igjen som en luftballong under vann. Folk er ikke ferdige med den, så på samfunnsnivå er ikke saken løst.

Når man ikke klarer å legge saken død, hvilke grep må tas? Det nytter ikke å spekulere i fakta vi aldri får; vi kan bare ta utgangspunkt i det vi vet.

Det vi vet, er at gutta var samlet da meldingen ble laget. Da de ble konfrontert med den, svarte de enkeltvis. Deres offentlige uttalelser viser likevel at de har hatt en felles strategi også etterpå, fordi alle har svart det samme:

  • Jeg har ikke gjort det.
  • Jeg vet ikke hvem som har gjort det.
  • Det er en enkeltperson som har gjort det.

Meldingen «Vi har lyst på fitta di» antyder at de var flere, og den får «guttaverdi» bare dersom man kan vise den til kompisene, («ha ha, skulle gjerne sett trynet hennes»). Og selv om de snakker hver for seg etterpå, viser fellesstrategien at de fortsatt opptrer i gruppe.

Det lyves, og strategien medfører at «ingen har sendt meldingen som er sendt». Den er som skapt for å slippe unna; en aktiv handling som låser løgnen inne i saken slik at informasjonen om hvem som sto bak, aldri behøver å komme for en dag.

Så kunne man håpe at det gikk over.

Men det gjorde det ikke. Og risikoen øker over tid, for teknisk sett kan én bryte ut og fortelle hva som faktisk skjedde. Vedkommende vil jo bli trodd.

Disiplinen som trengs for at alle som vet noe, skal holde fast ved strategien, må derfor være høy. Det ubehagelige blir da at guttas lojalitet synes langt sterkere til denne ukjente, usynlige kjernen av meldings-sendende hytteturdeltaker/-e enn til partiet, statsministeren, og folket, deres oppdragsgivere.

Så noen bør gjøre noe.

Noen unnskylder gutta med at så lenge ingen vet hvem som sendte meldingen, vil brems i videre karriere være kollektiv straff.

Vi har ikke kollektiv straff i dette landet, og godt er det. Men argumentet er forfeilet her. At den enkeltes tilslutning til en felles strategi får konsekvenser, er verken “kollektivt” eller “straff”.

Kandidater til stillinger må bedømmes individuelt, også hvis kandidatens atferd – det man har gjort, og unnlatt – er lik andres atferd. Har kandidaten sluttet seg til en strategi svak både på troverdighet og tillit, inngår dette i den individuelle vurderingen.

Om du har en jobb og gjør noe dumt, har du et visst stillingsvern. Det skal litt til for å miste jobben. Men det er ikke uvanlig at karrieren flater litt ut.

Lederstillinger og tillitsverv har ikke samme vern, og noen toppledere går av når det stormer, selv om de er uskyldige. Er det skapt tvil eller usikkerhet om personen har den nødvendige tillit (der ute i markedet), er det vanlig at hensynet til det som er større, veier tyngst. At vedkommende trår til side, ansees ikke som straff, men som nødvendig for “saka”. En toppstilling er ingen rettighet.

Dette er relevant for stillinger og verv guttene hadde før skandalen. Etterpå vil kvalifikasjoner og egnethet igjen måtte bli vurdert ved nye stillinger. Personlige egenskaper og ferdigheter er skjult informasjon som er vanskelig å verifisere, så i rekrutteringsprosesser søker man derfor i fakta for å se om det er mer informasjon å hente ut.

Informasjonen som ligger i turdeltakernes håndtering av skandalen i ettertid, er:

  • Gruppen har ikke klart å opptre troverdig.
  • Ved strategivalget viste de at de feilbedømte sakens tyngde.
  • Alternative strategier, som er tilgjengelig for alle uskyldige, er ikke uttømt.
  • Å følge fellesstrategien skaper usikkerhet om hvorvidt de adlyder en skjult autoritet mer enn deres egentlige oppdragsgivere.

Med slik personrisiko bør man være ytterst forsiktig med å ansette noen i topposisjoner.

Så flasketuten peker nå på … Vedum?

Publisert i Aftenposten på papir den 26. april 2022 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/nWx5AB/senterpartiets-aapne-gnagsaar

Del innlegget