Helle Stensbak - Helle Stensbak

Senterpartiets åpne gnagsår

Etter seks år med hemmelighold under press, vil det neppe komme en tilståelse om hvem som sendte meldingen fra Senterpartiguttenes berømte hyttetur.

Meldingen ble sendt om natten fra turkameratene Ola Borten Moe og ni i kretsen rundt ham. Året før hadde disse gått seirende ut av en maktkamp mot daværende leder i Senterpartiet, Liv Signe Navarsete.

Selve meldingen var et spark mot den tapende part. Den trakasserte Navarsete, som på tidspunktet var sykmeldt, og den var typisk for angrep som undergraver autoriteten og verdigheten til kvinner. Som sådan var den heller ikke spesielt original, så å lage kloke prosedyrer for sånt når det inntreffer, vil derfor ha samfunnsmessig nytteverdi.

Både Støre og Vedum ber den som sendte meldingen om å stå fram. Men fallet og skammen ved å tilstå, vil skade mer enn tillitsslitasjen ved å holde løgnen innelåst. Det forteller utholdenheten på hemmeligholdet oss.

Hvordan bør vi som samfunn forholde oss til det?

Saken har nylig poppet opp igjen som en luftballong under vann. Folk er ikke ferdige med den, så på samfunnsnivå er ikke saken løst.

Når man ikke klarer å legge saken død, hvilke grep må tas? Det nytter ikke å spekulere i fakta vi aldri får; vi kan bare ta utgangspunkt i det vi vet.

Det vi vet, er at gutta var samlet da meldingen ble laget. Da de ble konfrontert med den, svarte de enkeltvis. Deres offentlige uttalelser viser likevel at de har hatt en felles strategi også etterpå, fordi alle har svart det samme:

Jeg har ikke gjort det.
Jeg vet ikke hvem som har gjort det.
Det er en enkeltperson som har gjort det.

Meldingen «Vi har lyst på fitta di» antyder at de var flere, og den får «guttaverdi» bare dersom man kan vise den til kompisene, («ha ha, skulle gjerne sett trynet hennes»). Og selv om de snakker hver for seg etterpå, viser fellesstrategien at de fortsatt opptrer i gruppe.

Det lyves, og strategien medfører at «ingen har sendt meldingen som er sendt». Den er som skapt for å slippe unna; en aktiv handling som låser løgnen inne i saken slik at informasjonen om hvem som sto bak, aldri behøver å komme for en dag.

Så kunne man håpe at det gikk over.

Men det gjorde det ikke. Og risikoen øker over tid, for teknisk sett kan én bryte ut og fortelle hva som faktisk skjedde. Vedkommende vil jo bli trodd.

Disiplinen som trengs for at alle som vet noe, skal holde fast ved strategien, må derfor være høy. Det ubehagelige blir da at guttas lojalitet synes langt sterkere til denne ukjente, usynlige kjernen av meldings-sendende hytteturdeltaker/-e enn til partiet, statsministeren, og folket, deres oppdragsgivere.

Så noen bør gjøre noe.

Noen unnskylder gutta med at så lenge ingen vet hvem som sendte meldingen, vil brems i videre karriere være kollektiv straff.

Vi har ikke kollektiv straff i dette landet, og godt er det. Men argumentet er forfeilet her. At den enkeltes tilslutning til en felles strategi får konsekvenser, er verken “kollektivt” eller “straff”.

Kandidater til stillinger må bedømmes individuelt, også hvis kandidatens atferd – det man har gjort, og unnlatt – er lik andres atferd. Har kandidaten sluttet seg til en strategi svak både på troverdighet og tillit, inngår dette i den individuelle vurderingen.

Om du har en jobb og gjør noe dumt, har du et visst stillingsvern. Det skal litt til for å miste jobben. Men det er ikke uvanlig at karrieren flater litt ut.

Lederstillinger og tillitsverv har ikke samme vern, og noen toppledere går av når det stormer, selv om de er uskyldige. Er det skapt tvil eller usikkerhet om personen har den nødvendige tillit (der ute i markedet), er det vanlig at hensynet til det som er større, veier tyngst. At vedkommende trår til side, ansees ikke som straff, men som nødvendig for “saka”. En toppstilling er ingen rettighet.

Dette er relevant for stillinger og verv guttene hadde før skandalen. Etterpå vil kvalifikasjoner og egnethet igjen måtte bli vurdert ved nye stillinger. Personlige egenskaper og ferdigheter er skjult informasjon som er vanskelig å verifisere, så i rekrutteringsprosesser søker man derfor i fakta for å se om det er mer informasjon å hente ut.

Informasjonen som ligger i turdeltakernes håndtering av skandalen i ettertid, er:

Gruppen har ikke klart å opptre troverdig.
Ved strategivalget viste de at de feilbedømte sakens tyngde.
Alternative strategier, som er tilgjengelig for alle uskyldige, er ikke uttømt.
Å følge fellesstrategien skaper usikkerhet om hvorvidt de adlyder en skjult autoritet mer enn deres egentlige oppdragsgivere.

Med slik personrisiko bør man være ytterst forsiktig med å ansette noen i topposisjoner.

Så flasketuten peker nå på … Vedum?

Publisert i Aftenposten på papir den 26. april 2022 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/nWx5AB/senterpartiets-aapne-gnagsaar

Del innlegget

Ledelsens beste nestbestmeglere

I forrige uke skrøt eiendomsmegler Nordvik av noe de burde vært flaue over.

Over en helsides annonse viste Nordvik fjorårets beste meglere med 1036 solgte boliger. På neste helside viste de fjorårets beste nestbestmeglere med 569 solgte boliger.

Inndelingen etter 1036 og 569 ble gjort ved å dele ansatte inn, ikke i nordmenn og utlendinger eller ariere og jøder, men etter “alle”, med menn i overlegent flertall, og kvinner. Med annonseriggen antydet de at de har ansatt to grupper der begge er flinke på liksom sine egne premisser.

Og helt uvitende avslørte de at de ikke er bekymret over en systemfeil innomhus.

Så jeg gnir det inn: Menn er ikke hoved-mennesker. Det er dumt å sverme rundt i en manns-forherligelse der man ubevisst implisitt antar at menn bare er best. Til det som er viktig, godt betalt, behagelig, lett eller deilig.

At et betydelig antall menn på kloden, gjennom historien, har levd i berusende selvforherligelse, gjør ikke troen rett. Og hva denne feilslutningen skyldes, vet ikke jeg. Hjernefeil? Hormonskapt rus? (Kan noen forskere please finne det ut?) Vi vet at menn lages av kvinner, og at det eneste mannfolk har gjort for å bli nettopp det, er å bli født.

Vi vet også at vi ytterst sjelden vektlegger akkurat denne siden av saken.

Men det å hemme visse personers evner og arbeidsprodukt, reduserer det økonomiske utkommet. Resultatene er suboptimale der en begrenset gruppe er gitt privilegier som går på bekostning av andres produksjon.

Var jeg leder i Nordvik, ville jeg derfor undersøkt forskjellen mellom 1036 og 509. Skjev-allokeres tilgangen til det mest lettsolgte? Finnes en gutta-kultur eller en klikk som dulgt deler indrefiletene mellom seg? Eller hva er det som skjer? Når store tall avdekker systemiske, dårlig begrunnede forskjeller, bør en leder ta grep.

Menns historiske bragder ser større ut enn kvinners, i tall. Vi vet likevel at dokumentasjonen har svakheter i tellemåten, feil i kildeføringen og i underliggende variable. Dette gjør at det ikke er grunnlag for å hevde at menn er bedre eller mer produktive enn kvinner.

Joda, det er forskjeller mellom kjønn og grupper, men (sorry), forskjellene ligger på et langt mindre dramatisk plan. Verdiskaping, intelligens, evner og viktighet hos menn ligger ikke over kvinners. Eller fargedes, for den saks skyld.

Jeg tror det finnes krakeleringer under overflaten hos megler Norvik. Og jeg tror sånn sett de er i selskap med mange andre organisasjoner. Lignende feilallokeringer i fordeling av innflytelse og privilegier finnes mange steder. Også i ledelsen.

Og der aggresjon tillates: kanskje særlig i ledelsen.

Publisert i Aftenposten på papir den 1. februar 2022 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/BjeM67/ledelsens-beste-nestbestmeglere

Del innlegget

Helsepersonell bør få koronavaksine nå!

Helsepersonell prioriteres ikke i koronavaksinekøen. Det opprører mange, og det er forståelig. Beslutningen virker rett og slett ufornuftig.

Men de som laget prioriteringsplanen, har fulgt gjeldende regler korrekt. Det er i reglene svakheten ligger.

Prioriteringsreglene er nedfelt i Helsedepartementets Prioriteringsmelding (St.meld. 35 (2015-16)). Når det offentlige skal finansiere eller yte medisinsk hjelp, skal reglene besørge at tildelingen er etisk og ikke diskriminerende.

Offentlig helsehjelp skal ikke forskjellsbehandle innbyggere med ulik økonomisk belastnings- eller betalings-evne, som barn og eldre versus voksne i arbeid. For å unngå dette etiske problemet konkluderte departementet at arbeidsevne ikke skal telles med når man skal prioritere helsehjelp.

Det er derfor helsepersonell ikke kom inn på prioriteringslisten for koronavaksinen. De har ikke systematisk de kvalifiserende, underliggende sykdommene, de er ikke gamle, og arbeidsinnsatsen de skal yte under pandemien, skal ifølge reglene ikke telles.

Det etiske resonnementet startet riktig i Lønning-II-utvalget, som advarte mot høy inntekt som kriterium for helsehjelp til personer. Det er lett å se det uetiske i det. Så langt, alt bra. Men senere blandet man epler og pærer. I prioriteringsmeldingen legges det til grunn at arbeidsevne (kun) betyr økonomisk styrke hos individet, og man glemte at når det offentlige skal prioritere medisinsk behandling, treffer behandlingen grupper inndelt etter medisinske, ikke økonomiske kriterier. Videre misforsto departementet hva individenes arbeid betyr i en samfunnsmessig sammenheng, og hvordan samfunnsøkonomisk innsikt nettopp sikrer helhetlige vurderinger og derfor er velegnet når man skal fordele knappe ressurser, som koronavaksinen er.

Helsemyndighetene konkluderte, feilaktig mener jeg, med at arbeidsevne ikke skal tillegges vekt. Og det er her det går galt. Å la være å arbeidsevne-vurdere, løser ikke etikkproblemet, men forsterker det medisinske problemet.

Prioriteringsmeldingen misforstår hva arbeid er, når den legger til grunn at arbeid kun impliserer inntekt til individet. Det er bare halve sannheten. Selv om mange mottar lønn for sitt arbeidsprodukt, kan man arbeide uten å motta inntekt, og man kan motta inntekt uten å arbeide.

Men prioriteringsmeldingen glemte det viktigste: At arbeid er å gjøre seg nyttig for andre. I samfunnsmessig sammenheng er det ikke pengene som er viktigst, det er arbeidsproduktet, nytten for andre mennesker.

Dersom helsehjelp kan øke arbeidsevnen, bør det telle fordi det kommer andre til gode. Både barn, eldre, syke og alle andre som mottar tjenester i vårt tjeneste-intensive arbeidsliv. I koronapandemien blir andres nytte av helsepersonellets arbeid særlig tydelig.

Derfor bør myndigheten snu og gjøre to ting. Først: Gi helsepersonell koronavaksinen nå. Og dernest: korrigere prioriteringsreglene slik at etikk, arbeidsevne og helsehjelp blir riktig.

Publisert i Aftenposten på papir den 14. januar 2021 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/JJ6aqb/helsepersonell-boer-faa-koronavaksine-naa

Del innlegget

Strømming gir radikal omfordeling og bør reguleres

Vi tror vi kjøper musikk, drama og litteratur på Spotify, Netflix og Storytel. Men det vi egentlig kjøper, er adgang til en teknologiplattform for en gitt tidsperiode.

Takket være strømmeplattformer får vi musikk, litteratur og drama når vi vil, hvor vi vil. Teknologien gir fordeler og er kommet for å bli. Men ulempene bør få både kulturministeren og kulturprodusentene til å miste nattesøvnen, fordi det samtidig skjer en pengeflytting med ødeleggende kraft.

Strømmeteknologi gir massive økonomiske endringer, der salgsinntekten fra kulturvarer flyttes fra produsent til distributør. For eksempel har en musikkutgivelse sist høst hittil gitt en kunstnerinntekt fra strømming på 1900 kroner. Hvis en plate hadde tilsvarende salg i 1995, ville kunstnerinntekten vært 140 000 kroner, indeksjustert. Musikk omsettes i stort monn, men nå tar andre gevinsten. I følge E24 arbeider syv av 20 på listen over Sveriges best betalte i strømmetjenesten Spotify.

«Kultur (som strømmes) er blitt altfor billig», sukket Christer Falck etter korona-konsert nr. 101. Han observerte realiteten i det Jean Tirole advarte mot i sin nobelpris-forelesning: I nye teknologiplattformer, som strømming, kan det dannes ekstrem markedsmakt. https://www.nobelprize.org/prizes/economic-sciences/2014/tirole/lecture/

Tirole kaller strømming et to-sidet marked med asymmetrisk prismodell, som en dumpehuske. Forbrukerne gis svært gunstige betingelser – foreløpig, mens produsentene underlegges tunge vilkår.

Tirole advarer mot at prismodellen i digitale markeder kan bli predatory (drepende) og abusive (utnyttende), og monopol kan presse seg frem. Skjer det, er det heller ikke lenger gunstig å være forbruker.

I strømmeplattformer gjør nettverkseksternaliteter og stordriftsfordeler det å være stor ekstremt lønnsomt. Plattformene konkurrerer ved å tilby forbrukerne abonnementer til lav pris, og den som vinner kan lokke kunstprodusentene til å avstå fra minstepris mot at de senere – kanskje – kan oppnå god betaling. I praksis velter plattformene deler av egen forretningsrisiko over på produsentene.

Ser vi på vanlige varemarkeder, blir det absurde i en slik prisstruktur tydelig. Tenk deg at Oslo City tar inngangspenger mot at du kan ta så mange varer du vil. Det kunne Oslo City gjøre dersom de fikk sine forretningsdrivende til å godta -si- 70 prosent av inngangspengene – på deling – som betaling for varene kundene forsynte seg med. Jo flere varer kundene tok, jo mindre fikk hver produsent. Oslo City derimot, ville vært god butikk.

En strømmeplattforms mål er et vegg-til-vegg-utvalg slik at kundene ikke trenger andre enn dem. Plattformen blir eneselger og enekjøper, og en selvforsterkende mekanisme vil gjøre aktørene i begge ender svake.

En strømmeplattform har ekstreme stordriftsfordeler på brukersiden: kapasiteten kan utvides ubegrenset uten merkostnad, varen kan ha null-pris mens plattformen selv kan trekke ut en stor gevinst gjennom en fast betaling fra forbrukerne.

På musikksiden utviklet strømmemarkedet seg uten at aktørene skjønte hva som skjedde. Musikkbransjen hentet inntekten fra innspilt musikk, låst til en plate. Men da strømmeplattformene slo knock out på plateselskapenes salgsvare, måtte de finne nytt beite. De gikk nedstrøms i verdikjeden og tok over underliggende agenters funksjoner: branding, booking, merchandise og event. Det betyr at plateselskapene nå lever av å merkevarebygge artister, avtale konsertoppdrag, trykke T-skjorter mv til fansen og lage fester. Strømmeplattformene spiste plateselskapene, plateselskapene spiste små agentforetak, sistnevnte er ute.

Nå står bokbransjen for tur. Forlagenes primære vare er litteratur formidlet gjennom papir- og lydbok. Men når strømmemarkedet ruller ut, risikerer forlagene samme skjebne, for det er distributøren som vinner nå.

Men: kulturministeren har fortsatt mulighet til å redde kulturlivet. Om han regulerer riktig. Det er ikke bare kulturprodusentene som trenger dette, men også strømmeplattformene som konkurrerer mot andre i et marked der de tvinges til å opptre aggressivt helt til det blir forbudt å drive slik.

Den blå regjeringen gir nødig forbud og påbud. Men de bør det når aktører må koordinere seg, men ikke klarer det desentralisert. Et eksempel er badestranden på Huk i Oslo. Da stranden ble delt opp i soner, la folk seg i sonene og holdt avstand, selv på sol-søndagen da stranden var full. Folk vil ta koronahensyn, sonene er nødvendig koordinering.

Både kulturprodusentene og strømmeplattformene må hjelpes ut av denne revesaksa. Nobelprisvinner Tirole oppfordrer myndighetene til å legge vekk de tradisjonelle konkurransediagnose-verktøyene og se de nye teknologi-markedene i sammenheng. Dette er nytt, og det krever dyp innsikt i markedsmekanismene for å regulere heldig.

Strømmemarkedet trenger nå en sentralhjerne for ikke å smadre seg selv.

Publisert i Aftenposten på papir den 20. august 2020 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/P9WpO6/stroemming-gir-radikal-omfordeling-og-boer-reguleres-helle-stensbak

Del innlegget

Når vi tvinges til å velge

Veien til helvetet er belagt med gode intensjoner.

Vi har fått to nye, banebrytende medisiner. Den ene kan hindre hiv-smitte, den andre kan kurere migrene. Begge koster 6000 kroner måneden per pasient og alle som trenger medisinen kan kjøpe den for egne penger. Begge sykdommene er alvorlige og kroniske, og begge har liv på samvittigheten. Med ny behandling er ikke hiv lenger dødelig. Migrene er heller ikke dødelig, men en variant kalles selvmordshodepine og selv mangler jeg en venn. Han oppga migrene som årsak i selvmordsbrevet.

Begge de nye medisinene kan ha offentlig refusjon. Myndighetene har avgjort at migrenepasientene inntil videre skal betale medisinen selv, mens hivsmitteutsatte skal få den gratis. Migrenemedisinen er ikke prioritert i budsjettet for neste år, mens hiv-medisinen dekkes etter politiske føringer, selv om nytte/kostnadsvurderingen ikke er klar ennå.

Det heter seg at man ikke skal sette grupper opp mot hverandre, men det er ofte privilegiehaveren som snakker når sånt sies. Vi tvinges stadig til å velge, og helseministeren innrømmer det. «Sier vi ja til kostbar medisin til noen, betyr det faktisk at vi sier nei til kostbar medisin til andre», svarer han migrenerammede Jørgen (21) i Aftenposten 4. oktober. Det er korrekt. Derfor er det viktig hvordan myndighetene prioriterer.

Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at det offentlige dekker begge medisiner, men foreløpig finner helseministeren penger bare til den ene. Hadde myndighetene regnet ut den samfunnsøkonomiske lønnsomheten for medisiner, ville de funnet en vei til raskere offentlig refusjon av begge medikamenter. Men det har de bestemt seg for ikke å gjøre.

Når myndighetene nytteberegner en medisin skal de ikke ta hensyn til hvorvidt den kan få syke folk over fra trygd til arbeid. Rådet er fra Helsedepartementet, og hensikten er at barn og eldre ikke skal prioriteres bak voksne i arbeid.

Intensjonen er god, men veien fører likevel rett til helvetet. Smertehelvetet. Det er det helvetet har handlet om i folk forestillinger oppigjennom: Evig pine. Smerte.

Derfor er det lett å være enig i målet om at alle mennesker skal ha lik verdi og gis medisiner på like vilkår, uavhengig av om man er i arbeid eller ikke.

Men når man et mål ved hjelp av å regne feil?

Unnlater man å ta virkeligheten – økt arbeidsevne – med i regnestykkene, fanger man ikke opp en vinn/vinn-, eller det vi kan kalle en multiplikatoreffekt. Om et menneske går fra syk til frisk, og fra trygd til arbeid, så tjener det både samfunnet og det enkelte liv. Det er en realitet. Beregninger som ikke tar høyde for dette vil lede til feil kost/nytte-svar, og økt menneskelig lidelse blir en konsekvens. Unødvendig smerte.

La oss som eksempel se hvordan denne mangelfulle regnemåten slår ut på de to medisinene:

Både hiv og migrene rammer mest i arbeidsfør alder. PrEP forhindrer hiv-smitte og gis til friske med smitterisiko. CGRP-hemmere kan kurere kronisk migrene og løfte pasienten fra trygd til arbeid.

Dersom arbeidsytelse og trygdekostnad ble tatt med i nytte/kostnadsvurderingene, ville migrenemedisinens nyttescore øke kraftig og lønnsomheten ved å subsidiere medisinen ville blitt tydelig. PrEP’s nyttescore (når den er klar) vil ikke endres fordi mottakerne er friske og arbeidsinnsatsen vil ikke påvirkes.

Ved en fullverdig nytte/kostnadsberegning ville rekkefølgen av refusjon på de to medisinene blitt motsatt. Migrenepasientene ville fått gratis medisin først, mens de med hiv-smitterisiko måtte vente og imens betale medisinen selv eller bruke alternativer.

Svært interessant er det at samlet ventetid for offentlig refusjon av begge medisiner ville blitt kortere dersom rekkefølgen var omvendt. Fikk migrenepasientene refusjon først, ville deres forbedrede helse føre til flere arbeidstimer som igjen kunne finansiere mer helsetjeneste. Poenget er at migrenemedisinen kan være selvfinansierende og endatil medfinansiere smittevernet for hiv-risikoutsatte, mens det ikke er omvendt.

Offentlig subsidiert migrenemedisin gir ikke bare bedre helse til en NAV-inntektsgruppe, det vil også øke private inntekter og offentlige budsjetter og gi rom for mer medisin til både eldre, barn og hiv-smitteutsatte med arbeidsinntekt.

Så hva med dem man ønsker å beskytte: barn, arbeidsløse og eldre? Anta at disse har svak økonomi og ikke vil kunne betale for medisin selv. De av dem som har migrene, ville fått flere smertefrie dager raskere. De av dem som har sex der hiv-smitte er en risiko, ville vært henvist til kondom i ventetiden.

Man er greiest mot barn og eldre om man regner nytte/kostnad med alle virkelighetens elementer, og korrigerer der enkeltpreparater får score som strider mot verdiene departementet legger til grunn. Da lider både unge, gamle og voksne mindre.

Det er også snillest at barn slipper å vokse opp i en NAV-inntektsfamilie der mor er delvis sykefraværende, når de kan vokse opp i et normalinntektshjem med en nærværende mor hvis arbeidsinnsats også bidrar til utryddelsen av HIV.

Publisert i Aftenposten på papir den 12. november, og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/AdB9vz/naar-vi-tvinges-til-aa-velge-mellom-hiv-og-migrene-helle-stensbak

Del innlegget

Konkurranse egner seg ikke overalt

Noen hevder vi får mer velferd per krone om vi legger private løsninger inn i offentlig sektor. De tror konkurranse kan ordne opp i sløsing og økonomisk slakk, at folk vil skjerpe seg av ytre press, jobbe hardere og fjerne ineffektiviteter.

Det kan være tilfelle. Noen steder. Men nå reformeres store sektorer som om konkurranse er et mål i seg selv, og som om privat næringsvirksomhet er en kvikk-fiks for bedre økonomiske resultater. Det er både forfeilet og uklokt, sett med økonom-øyne.

Offentlig sektor styres av politikere. Men selv om deres rådgivere har høyere utdanning, avslører flere reformer at beslutningene likevel er tatt med altfor svak kunnskap om markeder, konkurranse og økonomisk aktivitet.

Lettvint regulering av ressurskrevende oppgaver kan fort gå galt. Noe er vanskelig å måle. Og noe er veldig lett å måle. Det er et problem.

Kostnadskutt er for eksempel lett å måle. I mange tilfeller handler det om kutt i arbeidsstyrke, lønn og pensjon. Foruten å svekke kjøpekraften på lang sikt, gjør det på kort sikt at folk slutter og at produktive enheter dreneres for kunnskap, investeringer, trivsel og de ansattes samvittighet. Det blir fort dårligere økonomisk resultat når slike produktivitetsgevinster blir borte.

Ledere er noe av det farligste man ansetter. De kan rasere arbeidsmiljø og kvaliteter som er vanskelig å måle. Nå utdannes det i endringsledelse, som om stagnasjonsledelse var noe vi led under før. Resultatet kan dessverre bli mindre velferd per krone uten at man kan påvise at så er skjedd.

Dette har gått langt. For eksempel styrer ESA etter mantraet like konkurransevilkår og kan tvinge offentlig virksomhet inn i formen til privat næringsvirksomhet. Kriteriet for dette er at det offentlige driver det ESA definerer som økonomisk aktivitet.

En økonomifaglig definisjon av økonomisk aktivitet er aktivitet som legger beslag på knappe ressurser. Men ESA bruker ikke en slik definisjon. I stedet gis en abstrakt beskrivelse som er druknet i mengder av tekst med liten skrift. Om man nærleser den EØS-juridiske «lyrikken», trer det frem at definisjonen egentlig bare er uklar.

Denne uklarheten kan brukes. Den utvider ESAs definisjons- og reguleringsmakt.

Det er for dårlig å styre økonomien etter slik vilkårlighet. Vi abdiserer fra egen velferdspolitikk om vi lar et teknokrati med svak økonomikompetanse få styre.

I Hvorfor har vi offentlig virksomhet beskrives oppgaver som private ikke vil løse godt, men som kan løses godt i fellesskap. I visse forhold kan det å unnta økonomisk aktivitet fra konkurranse gi høyere samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Kunnskap i samfunnsøkonomi gir den klareste sikten inn i dette.

Enkel konkurransetilpasning på kompliserte og ressurskrevende samfunnsforhold kan være veldig dumt. Markeder er ulike, og konkurranse gir ulike utfall, både gode og dårlige. Å regulere økonomien med konkurranse som virkemiddel krever mikro-innsikt i markedenes virkemåte. På tide å anskaffe rett og god kompetanse.

Publisert i Aftenposten på papir den 3. juni 2019 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vQx0AB/konkurranse-egner-seg-ikke-overalt-helle-stensbak

Del innlegget

Salig er generasjon X

De stadig høyere prisene i boligmarkedet får særlig Oslofolk til å gispe. Selv har jeg gjort det i årevis. Men samtidig har min boligformue vokst så mye at jeg kan måle fortjenesten i Lottogevinster, og gispene kan – for alt du vet – ha vært av fornøyelse.

Jeg tilhører generasjon X og kjøpte min første bolig i 1990. Generasjonene etter, Y og Z, er boligkjøperne lenger ned i boligkarrierekjeden. Jeg kan vise dem min boligpris-medfølelse, men samtidig innkassere min del av deres betaling. For sammen med inflasjon og lønnsvekst er det de som betaler min gevinst.

I Aftenposten nylig har både Kjetil Rolness og Knut Olav Åmås pekt på problematiske sider ved de høye boligprisene. Men i likhet med meg vil de og mange i vår generasjon tape privat formue på reformer som kan dempe prisene.

Boligprisene dannes i markedet, og i det norske markedet brukes auksjoner for å bestemme prisen. Det avholdes en og en auksjon for hver bolig bortetter.

Men bolighandelen kan reguleres på andre måter.

Vi økonomer knytter et bestemt fenomen til auksjoner som vi kaller «Vinnerens forbannelse». Det handler om at den som vinner en auksjon, har bydd en høyere pris enn noen andre er villig til å betale. Der oppe finnes det med andre ord ikke lenger et marked, der er det bare én kjøper som er drevet til den galskap det er å betale så mye som trengs for å utløse handelen. Kjøper kan dermed ikke vente å kunne selge objektet videre umiddelbart til samme pris, han er alene der oppe i høyden. Dette er grovt forklart vinnerens forbannelse.

Måten vårt boligmarked er organisert på, gir en «vinnerforbannelse» for hver bolig som selges. Det er lett å se at dette samlet kan drive markedsprisene oppover. I tillegg vil de som følger markedet en tid opparbeide seg forventninger til høye priser og sterk prisvekst.

Deler av dette presset kan dempes ved å organisere boligmarkedet annerledes. Det gjøres andre steder, for eksempel i Spania. Der har ingen megler lov til å ha monopol på boliger som er til salgs. Alle boliger som legges ut på markedet, samles i en base, og meglerne må søke i denne basen.

Dermed blir meglerne agenter for kjøperne i stedet for selgerne. Det alene er ikke nok til å dempe boligprisveksten, men det som skjer videre, er interessant: En kjøper henvender seg til en megler, og megleren leter opp et knippe boliger av interesse for kjøper. Når kjøper finner en bolig han er interessert i, «låses» annonsen. En annen myndighet enn meglerne har makten over annonsene, og boligene kan således fjernes fra markedsplassen for en periode, gjerne et par uker.

Denne tiden vies til at selger og kjøper skal kunne forhandle og enes om en pris. Dette er derfor en forhandling, ikke en auksjon.

Denne markedsreguleringen gir en helt annen ro over prissettingen på den enkelte bolig, og dermed også over prisdannelsen i boligmarkedet. Det gir mindre press i hver enkelt handel.

Men generasjon X vil nok, som meglerne, tape litt av sin velstand om vårt boligmarked reguleres slik.

Publisert i Aftenposten på papir den 6. mai 2019 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vQkepl/for-hver-bolig-som-selges-gir-det-norske-boligmarkedet-vinnerens-forbannelse-helle-stensbak

Del innlegget

Nøden hos naboen

I Europa, våre naboland og nærmeste handelspartnere, anslås det at 4 millioner mennesker er rammet av hjemløshet. En betydelig andel av dem er barn.

Økningen av hjemløse er noen steder eksplosiv, og veksten er sterkest blant fattige familier, barn og kvinner, ikke narkomane og migranter, som man kunne tro.

Er du hjemløs, har du ikke et sted å slappe av når du trenger det. Tidsbruken til basale gjøremål som å skaffe seg personhygiene, mat og varme flerdobles, tid folk med et hjem kan bruke til inntektsgivende arbeid. Er du hjemløs, klippes forventningsmessig 30 år vekk fra livet ditt, og risikoen for sykdom og vold økes dramatisk. For individet er hjemløshet en katastrofe.

Den som tror at alt som trengs av politikken er å gi individene sterke nok insentiver, må bli nedslått av slike tall. Altfor mange hjemløse klarer ikke å komme seg i inntektsgivende arbeid. Terskelen til å komme seg ut av nøden ligger for høyt, og for mange: vedvarende, uoppnåelig høyt.

Siden bolig er det vi bruker vår største andel av inntekten på, kan man relativt fort, om man blir arbeidsløs, bikke over den skjebnesvangre kanten. Blir boutgiften umulig å bære, blir også inntektsevnen kraftig svekket. Det legger i sin tur terskelen til et liv med fast bolig enda høyere. Mekanismene belyses godt i en artikkelserie i A-magasinet den 15. mars.

«Arbeidende fattige» er et nyord, men fenomenet er et gufs fra fortiden, den gang vårt samfunn var så dårlig utviklet at lønninger ikke var til å leve av. Nå øker andelen arbeidende fattige i alle europeiske land.

Det er ingen enkel løsning på dette alvorlige problemet.

Men det finnes en krevende løsning.

Den handler om flere ting: å få arbeidsmarkedet til å fungere godt, å få til en lønnsdannelse som er «stram» både i bunn og topp og som derfor fordeler godt, og om å lage seg et skattesystem som omfordeler der markedene fordeler usunt skjevt.

Det er en vanskelig, men ikke umulig oppgave. Vi har gjort det – og klart det – i en tidsepoke i Norden.

Mange land har ikke klart det. Vi vet at land, også stolte land som anser seg mektige og verdensledende, kan ha statsledere som er både ukloke og kunnskapsfattige. Befolkningen kan lide under store økonomiske forskjeller.

Økonomiske forskjeller er ingen bragd, det kan hvem som helst få til. Kunsten er å få til en fordeling av ressursene slik at individene i et samfunn kan fungere godt, få mulighet til å leve gode liv og beskyttes fra katastrofer som skyldes økonomisk nød.

Vi vet at bred organisering på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har gitt resultater. Likeså når myndighetene har understøttet arbeidslivets parter med lovverk og kunnskapsbasert økonomisk politikk.

Derfor bør politikere velge seg rådgivere med økonomikunnskap, som forstår økonomiens virkemåte, som ikke misforstår hva grunnrente er, men kjenner til hvordan økonomien bør reguleres og skattesystemet utformes for å motvirke ulikhet.

Utformes politikken etter egen tro, beskriver A-magasinet hvordan det kan ende.

Publisert i Aftenposten på papir den 8. april 2019 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/XgMA67/du-kan-miste-30-aar-av-livet-ditt-risikoen-for-sykdom-og-vold-oeker-dramatisk-diagnose-hjemloes-helle-stensbak

Del innlegget

Når naturen skaper økonomiske forskjeller

I partiet Venstre er det noen politikere som mener de har sett lyset og vedtatt skepsis til grunnrenteskatt.

De ønsker å ignorere rådene som snart vil komme fra fagfolkene som er satt til å utrede dette for fiskeoppdrett, og kanskje får de også med seg politikere i Frp og Høyre.

Dette høres jo velger-snilt ut. Men er det det? Her forsøker jeg å gi et lynkurs i grunnrenteskatt for dummies, og begynner i den andre enden.

Å jobbe inntektsgivende er å skape noe som har verdi for andre. Grovt sagt må de fleste av oss jobbe ett årsverk for en årslønn.

Men det finnes unntak: Ett er at de som utvinner verdier fra naturen, kan tjene flere årslønner med ett årsverks innsats, eller jobbe langt mindre enn et årsverk for en årslønn.

Årsaken er at naturen produserer verdier uten å ta betalt. Naturen skaper verdier, og den som utvinner dem og selger dem i et marked, oppnår lett en superprofitt. Denne superprofitten kalles grunnrenten og er den økonomiske avkastningen fra «naturens gratisarbeid».

Naturressurs-utvinneren får lett en mye høyere inntekt enn andre. Dette skaper i sin tur økonomiske ulikheter mellom innbyggere i samme samfunn.

På tross av at økonomisk ulikhet lett oppstår, er den sjelden et gode, og i hvert fall ikke når den blir for stor. Og enda mindre når den oppfattes som urettferdig.

Som moralske vesener med rettferdighetssans, anser vi mennesker naturen og de goder den gir, som en felleseiendom. Hvis noen tjener stort på å utvinne fra felleseiendommen, mens andre jobber hardt uten å tjene spesielt mye, blir det ofte uro, og gjerne fordelingskamper. Slike ser vi for eksempel utspilles i ulike former rundt fiskeriene langs kysten.

En god måte å løse dette moralske og økonomiske problemet på, er å skattlegge superprofitten, altså inndra naturens del av verdiskapingen og fordele den utover befolkningen i stedet for at den forblir i privates lommer. I Norge gjør vi dette så forbilledlig med oljen at andre land kommer hit for å lære. Vi har nemlig både olje og fred, ikke alle oljeeksporterende land har det.

Oppdrettsnæringen har de siste ti år hatt årlig avkastning på 17,8 prosent, langt over andre bransjers. Her kommer naturens gave, superprofitten, frem i rene tall. Nå utreder et offentlig utvalg om denne næringen bør ilegges grunnrenteskatt, og det er denne utredningen venstrepolitikerne nå tar til orde for å overse. Før de vet hva som kommer!

Er det en bragd? Neppe. Det er lett å privatisere naturens superprofitt. Men er det lurt?

Grunnrenteskatten har fordeler det er verdt å merke seg: Det er en skatt som kan trekkes inn uten effektivitetstap, det som beskrives med at det koster 1,2 kroner å inndra en krone i skatt. En krone i grunnrenteskatt koster bare en krone å inndra. Dessuten fordeler den bedre ved å motvirke økningen i forskjeller, og den gjør at folk opplever større rettferdighet.

Dette er ikke verdier man skal kimse av. I hvert fall ikke om man er politiker og ønsker å ivareta fellesskapets beste.

Publisert i Aftenposten på papir den 18. mars 2019 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/BJAvQv/naar-naturen-skaper-oekonomiske-forskjeller-helle-stensbak

Del innlegget

Tre nøtter til Konkurransetilsynet

Det er julaften, bøker er den beste julegave, og de som skal vokte bokbransjen får tre nøtter her:

Konkurransedirektøren liker å lese bøker. I «Boken og havresekken» advarer han mot bokavtalen, han vil kutte fastprisperioden, håper at lydbøker kan strømmes fra dag én og ønsker lavere bokpriser.

Nøtt 1: Ved likt antall utgivelser (og gitt alt krøll som redegjøres for under), vil resepten føre til bedre leseropplevelser per krone?

Kvaliteten på produksjonsleddet (forfatteren) er avgjørende for leseropplevelsen.

Nøtt 2: Hvordan sikre produksjonsleddet tilstrekkelig avkastning for gitt investering og gitt risiko, slik at kvaliteten ikke forringes?

Mer enn en skjønnlitterær bok på norsk utgis per dag. Papirboksalget faller, billigboksalget faller mest. Lydboksalget øker, betaling per lydbok faller. I fjor solgte norsk skjønnlitteratur i snitt 460 eksemplarer per boktittel. I 2013 tjente gjennomsnittsforfatteren 360 000 kroner, der 218’ stammet fra kunstnerisk virke, 60’ fra kunsttilknyttet virke og 82’ fra annet arbeid. Industriarbeideren tjente samme år 420 000.

Man tjener stort på en bestselger, men sannsynligheten for at en bok når dit, er svært lav. Som investering er en bokutgivelse ekstremt risikabel. Forfatter og forlag løper samme risiko i den enkelte utgivelse, men forlagene diversifiserer ved å utgi mange, og får lavere risiko på sin samlede portefølje. Forfatteren bærer risikoen gjennom hele perioden, og tallene viser at markedet ikke klarer å prise denne risikoen inn.

Det økonomiske forholdet mellom forfatter og forlag er som et putting-out-system der produsentene er mange og spredte med svak forhandlingsmakt. Overfor forfatterne har forlagene en sterk posisjon, noe som vises av inntektsfordelingen i land etter land.

Men bokbransjen i Norge har inngått avtaler som regulerer noe av dette. Reguleringen er ikke perfekt, men den er i tråd med den norske modellens adelsmerke og gir bedre fordeling her enn i andre land.

Strømming flytter markedsmakt over til plattformeiere med flest abonnenter, og plattformer for musikk, litteratur og drama viser trekk av oligopol- og monopol-makt. Etter årtusenskiftet har ny teknologi halvert mine gamle musikerkollegers inntekter.

Konsumet av skjønnlitterære papirbøker holder seg relativt stabilt. Ikke så unaturlig, døgnet har kun 24 timer. Men lydbøker øker tiden det er mulig å konsumere litteratur, og formatet vokser.

“Erfaring fra andre næringer viser at konkurranse kan bidra til en raskere omstilling til endrede rammebetingelser”, skriver konkurransedirektøren. Det er sant. Musikkområdet har nå inntektsnivåer som trepartssamarbeidet jobber hardt for å slippe å ha i norsk økonomi.

Konkurranse er effektivt, men kan fordele fryktelig dårlig. Vi som er samfunnsøkonomer må tenke på både effektivitet og fordeling. Nobelprisvinner Jean Tirole sier at det enkelte marked bør reguleres kyndig etter sin egenart.

Nøtt 3: Er regulering av strømming kanskje det som haster mest nå?

Publisert i Aftenposten på papir 24. desember 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/0E6qeB/Tre-notter-til-Konkurransetilsynet–Helle-Stensbak

Del innlegget