Helle Stensbak - Helle Stensbak

Streng seksualmoral er den beste gaven til overgripere

Aftenposten har i en artikkelserie^[1] avdekket seksuelle overgrep i familier med innvandringsbakgrunn og streng, religionsbasert seksualmoral.

Jeg kjenner moralen. Ikke fra et muslimsk miljø, men fra min oppvekst i lunkent kristne Hamar. Vi hadde den der også. Tilstanden i visse miljøer i by- og bygde-Norge på syttitallet hadde likhetstrekk med den i de omtalte innvandrerfamiliene, bortsett fra at drap, om de forekom, ikke var lenket til ære, bare forakt.

I en slik moral klassifiseres mennesker strengt, med forminskende egenskaper, i kjønn. I min ungdom gikk streng seksualmoral ut på at jenter skulle være jomfruer til bryllupsnatta og deretter kun ha samkvem med sin ektemake.

Den som er jomfru til bryllupsnatta, følger andres regler for seksuelle grenser i stedet for sine egne, og da blir kvaliteten på den seksuelle opplevelsen forringet. For å gjøre det klart: Den eneste gyldige beslutningstakeren for seksuelt samkvem, er personen i kroppen. At andre forsøker å bestemme over ens kropp, er velkjent, men det blir aldri legitimt.

Som i de omtalte innvandrerfamiliene, gjaldt det også andre krav for gutta på Hamar. Deres kjønnslige synder ble villig oversett, og på gata ga gjengene statusløft til den gutten som «greide å nedlegge» en jente.

Jenta, derimot, ble utsatt for sosial straff. Også om hennes seksuelle erfaring skyldtes overgrep. Hun ble stemplet, og hennes sosiale og menneskelige verdi falt. Hun mistet venner, ble ikke lenger invitert på visse fester, ble trakassert, og risikoen for nye overgrep tiltok. Samfunnet tillot passivt krenkelsene av henne, og viste uvilje mot å forhindre eller straffe overgrep.

Jeg var seksten år da jeg lærte at uskyld ikke kunne sikre meg mot sosial straff. Da en gutt skrøt av å ha ligget med ei venninne av meg, visste jeg at han løy. Men da jeg sa det var løgn, ble han, ikke jeg, trodd. Jeg hilste på statusen som potensielt rettsløs. I det øyeblikket bestemte jeg meg for å flytte fra Hamar så snart jeg kunne. Jeg er ikke den eneste jenta som har flyktet til storbyen.

Streng seksualmoral befordrer en forestilling om at jenters jomfrudom beskytter dem mot overgrep. Men både forskning^[2] og erfaring finner at det motsatte er tilfellet. Moralen gir motsatt effekt av hva den utgir seg for. Hvorfor?

Fordi den gir helt perverse insentiver.

(Av og til er det en fordel å være økonom, for det trener en i å ha et kjølig blikk på brennbare saker.)

Bruker vi økonomblikket på denne moralen, ser vi at den fordeler ansvar og risiko maksimalt urettferdig mellom partene (som altså deles inn etter kjønn). Den som kan høste nytelse av å forgripe seg på andre, gis ansvarsfrihet, mens den som utsettes for andres forbrytelse, pålegges fullt ansvar og alle kostnader.

Den strenge og forskjellsbehandlende seksualmoralen fasiliterer den mannlige overgriperens seksuelle lovbrudd ved å øke hans tilgang til risikofrie, seksuelle eller maktmessige nytelser. Ofrene på sin side, skjuler overgrepene de utsettes for, fordi det er de som straffes^[3] hvis overgrepene blir kjent. Moralen sørger følgelig for at overgrep både kan vedvare og florere.

Der bøllene får råde, blir moralen barbarisk. Og denne moralens ofre er hardt pressede unge som lever under trussel av – eller midt i – noe som ligner en krigssituasjon.

For ofrene og deres barn fører slike grove overgrep til fysisk og psykisk skade, sykdom, tap av livskvalitet, og redusert arbeidsevne og inntekt gjennom livet. Samfunnet skades også, fordi vi alle må bære økte helse- og trygdeutgifter samtidig som verdier som ellers ville blitt skapt, går tapt.

Så: hvem er streng seksualmoral er nyttig for? Dessverre, bare overgriperen og hans medløper, den som begjærer kontroll over andres kropper. Det er sannelig noe å gjøre seg bevisst på før man neste gang tar til orde for en streng seksualmoral for andre enn seg selv.

Artikkelen er publisert i Aftenposten på papir 26. september 2023 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/nQjBdx/streng-seksualmoral-er-den-beste-gaven-til-overgripere

^[1] https://www.aftenposten.no/norge/i/wAm69A/politieksperter-seksuelle-overgrep-er-saa-vanlig-at-mange-jenter-tror-det-er-en-del-av-oppveksten

^[2] https://www.aftenposten.no/norge/i/VPMle1/politiet-om-overgrep-i-aereskulturer-jenter-forteller-at-de-ble-valgt-ut-for-at-fettere-broedre-og-onkler-skulle-oeve-seg-paa-dem

^[3] https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/zEbKjw/hva-er-viktigst-barna-eller-aeren

Del innlegget

Tillit nok for en statsråd

Fordi hun ikke har nødvendig tillit etter å ha foreslått venner til betalte posisjoner, har Trettebergstuen gått av.

I den samme regjeringen sitter to Senterparti-statsråder som var med på hytteturen der en grovt trakasserende melding gikk ut fra en mannegjeng til en partileder (kvinne) som de rett forut hadde beseiret i en maktkamp.

Da gjengen skulle svare på hvem som sendte meldingen (Vi har lyst på fi**a di), ga alle samme svar:

jeg har ikke gjort det
jeg vet ikke hvem som har gjort det

De unnlot å si hva de hadde gjort.

Det er sannsynlig at de hadde koordinert svaret de oppga. Men noen av dem hadde gjort det, så svaret var ikke troverdig. Og den eller de som lyver her, beskyttes fortsatt.

Meldingen var et aggressivt angrep, håndteringen etterpå svak og feig selv om problemet meldingen skapte, er lett å løse. Ja, det er pinlig, men også enkelt. For eksempel kan Ola Borten Moe si: «Hei gutta, vi må rydde opp, for sånt skal vi ikke akseptere, langt mindre tillate. Hva må til for å gjenopprette tilstrekkelig tillit?»

Hvis gutta klarer å løse dette bra, kan de vurderes for mer krevende oppgaver.

Statsråder må løse langt vanskeligere saker enn dette. Derfor var det rart at Vedum og Støre tok dem inn i regjering.

Nå må vi gni oss i øynene hver gang Bjørn Arild Gram sier vi ikke kan akseptere seksuell trakassering i forsvaret når nye tilfeller blir kjent. Hvordan kan Gram rydde opp i seksuell trakassering i forsvaret når han ikke klarer det i egen gjeng?

Noen freder disse mennene med å si at vi ikke har kollektiv straff. Argumentet er forfeilet. Å framføre en uholdbar, likeartet forklaring, er et individuelt valg. Hver og en kan være troverdig; si det de vet, altså sannheten. Den som velger å lyve, må tåle konsekvensene.

Gutta selv vil legge saken død. Men seksuell trakassering av dette typiske slaget går ikke over, saken pågår så lenge den ikke er løst. Ved sin handlemåte har gutta ødelagt tillit, og unnlatt å reparere den.

De viser ikke sannferdighet, men en lojalitet som er sterkere til et lukket mannsfellesskap enn til eget parti og folket de vil representere.

Det er krig i Europa. Nå trenger vi et sterkt forsvar, ikke et som forvitres av bøller innenfra. Statsrådstaburetter er ikke for lojale kompiser. Både forsvaret og regjeringen trenger de beste vi har.

Så lenge Moe og Gram sitter mens Trettebergstuen går, stilles det ulike krav til standard fra statsråder, og for lave krav til disse to. Å angripe mennesker er verre enn å trave urent med penger og posisjoner

Artikkelen er publisert i Aftenposten på papir 4. juli 2023 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/4ol9VG/tillit-nok-for-en-statsraad

Del innlegget

En ny boklov vil kunne oppdatere kulturpolitikken til teknologivirkeligheten

Det nye forslaget til boklov har falt i god jord, men viderefører kulturpolitikkens tradisjonelle beskjedenhet ved å gi noen beskyttelsesregler i en kultursektor som ellers støttes opp med små subsidier.

Men situasjonen nå, er at teknologiselskaper har entret kulturmarkedene og endret dem radikalt[1]. En ny boklov er en mulighet til å oppdatere kulturpolitikken til teknologivirkeligheten. Verktøykassen for politikk er også større. Mer om det nedenfor.

Økonomiske analyseverktøy, erfaringene fra musikkstrømmemarkedet og plattform-selskapenes betydelige kampkostnader antyder følgende grimme[2] fremtid for litteraturmarkedet:

Et oligopol der private, uregulerte strømmeplattformer konkurrerer så hardt seg imellom at de utraderer forfatter- og forlagsinntekt som er nødvendig for å ha ny, norsk litteratur
Et privat monopol, en uregulert strømmeplattform som har konkurrert vekk de andre, forskanset seg, og tar høye priser fra lyttere mens de betaler forfattere og forlag dårlig

Myndighetene kan regulere bort de mest ødeleggende kampene om markedsmakten og enkeltaktørers ekstreme maktposisjoner. Slik regulering kan minne om gammelkommunisme, men den kan faktisk føre til bedre konkurranse og et bokmarked med høyere samfunnsøkonomisk overskudd. Om noen avviser slike reguleringsforslag med at «de virker litt 60-talls» eller «er politisk umulig», er dette mer uttrykk for følelser enn analyser. Vi har allerede slike reguleringer i markeder som er større og mer kritiske for samfunnets funksjon.

To egenskaper er viktige i en økonomi: effektivitet og fordeling. Det første handler om å skape, det andre om å dele. Kaken bør bakes så stor som mulig og deles så godt som mulig.

Strømmeteknologi trumfer på effektivitet og gjør kaken større. Strømming bringer mange fordeler til lesere (lyttere). Og noen fordeler til forfattere. Og fordeler til noen forlag.

Derimot er strømmeteknologi elendig på fordeling[3]. Plattformeiere kontrollerer brorparten av inntektene fra litteratur på lyd. Fordi de kan, og – under uregulert markedskonkurranse – må. Makten stammer fra – og kreves av – teknologien, og er ikke menneskenes skyld.

Så om vi fremover ønsker at god litteratur skal produseres, og at vi skal kunne ha gode leseropplevelser også fra en bredde av ny litteratur, bør myndighetene hjelpe bokbransjen å løse fordelingsproblemet.

Fire reguleringsgrep kan vurderes, der de to siste brukes i andre markeder i Norge. Jeg er ikke sikker på om disse forslagene er de beste, men jeg tror det. De fire er:

Utvid fastprisen til å gjelde både salg og strømming av lydbøker. Lydbøker selges i fastprisperioden, men kan deretter strømmes til fast og lik pris i vernetiden (gitt i åndsverkloven). Prisene bør være like per verk eller tidsenhet, slik at den sikrer tilbyderne like konkurransevilkår i plattformene og hindrer predatorisk prising. Strømmeplattformene må pålegges å betale per enhet strømmet, et reguleringsgrep som vil motvirke den uheldige mekanismen som gis av teknologien, nemlig at rovdyrkonkurranse plattformene imellom vil spise opp inntektene slik at det blir lite igjen til forfattere og forlag.
Plattformene må pålegges å eksponere lydbøkene likt. Med likt menes å eksponere bøkene etter algoritmer som sorterer bøkene likt i en kø etter at kunden har foretatt spesifiserte søk (lignende Finn.no). Betalt eksponering på plattform bør merkes og avgrenses på samme måte for plattformer som for bokhandlere. Myndighetene bør føre tilsyn med plattformenes praksis mht diskriminering og like vilkår.
Myndighetene kan bestemme at strømming av litteratur er virksomhet som krever konsesjon. I konsesjonen kan det legges krav om like gratis kundeadgang til plattformene som til bokhandlene. I så fall tvinges plattformene til å ta betalt for bøkene som lyttes til, og dermed vil strømming bli mer lik papirbokmarkedet og kan reguleres på samme måte, dvs her kan til og med leveringsplikten gjelde også etter fastprisperioden, uten å ødelegge nødvendig forfatter- og forlagsinntekt. (Jeg tror leveringsplikt i teknologiplattformer vil føre til monopol på sikt, og et privat monopol bør absolutt konsesjonsbelegges. Utfallet kan likevel bli økt effektivitet og konsumentoverskudd i lydbokmarkedet.)
Hvis myndighetene innfører konsesjonsplikt, kan de også ilegge teknologiske strømmeplattformer begrensninger på utbytte og driftskostnader, slik myndighetene har gjort for eierne av strømnettet. Slike begrensninger kan begrunnes i at strømmeplattformer er infrastruktur, har stordriftsfordeler og er billig å drifte (med grensekostnad lik null), og er kapitalintensive (mens forfattervirksomhet og forleggeri er arbeidsintensivt og trenger substansielle inntekter for i det hele tatt å kunne produsere). Reguleringen må motvirke nett-eiernes fysiske mulighet til å ta så store inntektsandeler at det forringer tilbudet og gjør lytting unødvendig dyrt. Dette reguleringsgrepet har samme begrunnelse her som i markedet for strøm.

Private aktører har allerede investert i strømmeplattformer. Ny regulering vil føre til at noen kan tape mens andre kan vinne, og vil dermed også møtes med motstand og hard debatt. Det kan gjøre det vanskelig å se hva som vil tjene helheten, våre litteraturpolitiske mål og en velfungerende økonomi best, og hva som bare tilsynelatende vil det.

Likevel, erfaringene fra en slik regulering kan danne nyttig kunnskap hvis myndighetene i neste omgang vil regulere andre strømmemarkeder. For selv om strømmemarkedet for musikk ser ut som en suksess, er det en fiasko. Og er man på bunnen, er mulighetene til forbedring til stede.

Kanskje vi kan få til noe?

Helle Stensbak, samfunnsøkonom og forfatter

Kronikkforfatteren har musikk på Spotify og Youtube, og lydbøker på Fabel.

Kronikken ble publisert i Aftenposten på papir 25. august 2022 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/ja8eQL/en-ny-boklov-vil-kunne-oppdatere-kulturpolitikken-til-teknologivirkeligheten

[1] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/P9WpO6/stroemming-gir-radikal-omfordeling-og-boer-reguleres-helle-stensbak

[2] https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/G3k8Vl/lydbokmarkedet-er-paa-vei-inn-i-en-oekonomisk-felle

[3] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/rEoqqR/stroemming-av-boeker-og-musikk-er-himmelsk-og-et-helvete

Del innlegget

Strømming av bøker og musikk er himmelsk – og et helvete

Strømmeteknologi har økt tilgangen til musikk samtidig som prisene har falt. En slik effektivitet er så bra at samfunnsøkonomi-kollega Ola Kvaløy tok til orde i dn[1] mot mine advarsler i Aftenposten forleden[2]. Kvaløy mener at bokbransjen bør følge musikkbransjen, for «det viktigste vi kan lære av strømmerevolusjonen, er at kaken vokser.»

Det er riktig, om man måler fra et bunnpunkt. For strømming var virkelig en revolusjon: den knuste plateselskapene, kappet over inntektsstrømmen til musikerne og sendte pengene til de nye plattformeierne som verken skapte lyd eller finansierte innspillinger. Likevel tjener de mest, på produsentenes bekostning.

For selv om markedet er effektivt, har det en ødeleggende fordeling.[3]

Det største økonomiske problemet ligger i teknologien. Nobelprisvinner Jean Tirole sa at økonomene må legge vekk de vanlige konkurranse-verktøyene og tenke grundigere. Plattformene skaper betydelig markedssvikt og de er vanskelige å regulere.

I teknologien ligger det en naturlig monopolstruktur. Markedsvinnende plattformeier får enorm fortjeneste, så flere plattformer i samme marked gir ekstremt hard konkurranse på kundeprisen, som egentlig er fastleddet i en todelt tariff vi ikke får øye på, fordi stykkprisen per åndsverk er null.

Todelt tariff er et varsel om markedsmakt. Kunstnerne trenger å tilby sine åndsverk i alle plattformer, og det gir hver plattform en enekjøper-makt samtidig som de konkurrerer om kundene. Tirole beskriver markedet som to-sidet, som en dumpehuske: plattformeierne kan presse den ene siden hardt. Kundenes minstebetaling for musikk er null, musikernes inntekter blir nær null. I 2020 ga en avspilling i Spotify oss musikere i bandet 4 øre. På deling.

Ola Kvaløy, jeg lover: selv om vi tjente moderat, tjente vi betydelig mer på innspilt musikk før strømmerevolusjonen.

Musikkplattformer gir tilgang til all musikk (med hard priskonkurranse og monopol som utfall), mens litteratur- og dramaplattformer har ulikt utvalg. Det gir svakere priskonkurranse mellom plattformene, høyere inntekter til kunstnerne, bedre produksjoner, og høyere pris for kundene. Fordelingen blir altså bedre når effektiviteten avtar!

Hvis myndighetene ikke regulerer, risikerer man enten et privat monopol eller et oligopol, men uansett med elendig fordeling.

Myndighetene kan også regulere feil: Innføres leveringsplikt i strømming uten andre beskyttende inngrep, ender man i samme sump.

Svikten i markedene for åndsverk er for stor til ikke å gjøre noe. Og her er Paul McCartney enig med meg[4], ikke med Kvaløy.

Målet må være at både forbrukere og produsenter får effektive løsninger og god fordeling. Men det perfekte er umulig, og det er krevende å formidle at monopol kan være både det verste og det best mulige, gardina ramler ofte ned bare ved ordet, “alle” vet at monopol er dårlig.

Men vi har godt regulerte og velfungerende monopoler. Vi kan kanskje se til dem for ideer til hvordan strømmeplattformene kan reguleres?

Kronikkforfatteren har musikk på Spotify og Youtube, og lydbøker på Fabel.

Kronikken ble publisert i Aftenposten på papir 20. juli 2022 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/rEoqqR/stroemming-av-boeker-og-musikk-er-himmelsk-og-et-helvete

[1] https://www.dn.no/fredagskronikken/bokbransjen/lydbok/strommetjenester/kronikk-bokbransjen-bor-lare-av-musikkbransjen/2-1-1256578?fbclid=IwAR0FUiEkSFLdkqYLDf_WDfGhC49G246cnxSS1rbk0gXxSaG0rram9Z4uyaM

[2] https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/G3k8Vl/lydbokmarkedet-er-paa-vei-inn-i-en-oekonomisk-felle?fbclid=IwAR0iC7np2KRjlv116pAgVHVPTZT9L0CrhDXP5nxr1oBluHKzrCyQ3cYVGrU

[3] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/P9WpO6/stroemming-gir-radikal-omfordeling-og-boer-reguleres-helle-stensbak

[4] https://www.aftenposten.no/kultur/i/x30qRl/stjerner-tar-oppgjoer-med-stroemmetjenestene-verdien-av-musikk-maa-tilbake-der-den-hoerer-hjemme

Del innlegget

Lydbokmarkedet er på vei inn i en økonomisk felle

Skal den nye bokloven være en plattform for det norske litterære systemet de neste tiårene, må den også kontre den mest destruktive økonomiske sprengkraften som truer i digitale plattformer der åndsverk omsettes.

Det er ingen enkel oppgave. Det digitale strømmemarkedet for musikk har allerede gått til strømmetjenestenes superkapitalister, plattformeierne, – eller til helvete, om man ser det fra kunstnernes sted.

Boken, markedets fremste bærer av litteratur, er nå mer enn en bunke sammenbundne papirark. En betydelig del av litteraturen formidles via lydbøker. Dette er en fordel både for lesere, forlag og forfattere, så lenge inntektene ikke går seg vill i den teknologiske jungelen og skaper større problemer – for lesere, forlag og forfattere.

Det kan nemlig skje. Åndsverk-markedene i digitale plattformer, slik de får virke i dag, kan være svært dysfunksjonelle med ekstrem markedsmakt og –avmakt aktørene imellom.

Musikkstrømming har omfordelt brorparten av kundenes betaling for musikernes innspilte musikk, til teknologieierne. Om bokloven skal forhindre at en lignende økonomisk omfordeling rammer litteraturen, bør den benytte samfunnsøkonomisk kunnskap for å identifisere farene, de er nemlig ikke så lette å se.

I et tiår har et antall musikkstrømmeplattformer konkurrert om strømmemarkedet seg imellom, samtidig, og med samme innhold – fullsortiment. Det er ingen uvanlig kombinasjon i et marked, det var slik i platebutikkene, og det er slik i papirbokmarkedet. Men i det digitale strømmemarkedet for musikk ble dette en ødeleggende cocktail for produsentsiden.

Lydbokmarkedet er på vei inn i den samme fella. Retten ga Jørn Lier Horst medhold da han krevde å få strømmet bøkene sine på flere plattformer enn Gyldendals Fabel. Strømmeforskere peker ikke på den største økonomiske faren, og de stiller ikke det viktige spørsmålet: Hvordan bør myndighetene møte digitale plattformer om de skal ivareta kunstens samfunnstjeneste, kunstproduksjonen og kunstnerøkonomien?

Økonomifaget byr på viktig innsikt.

Det er stor sprengkraft i økonomien, og innovasjon kan lede til kreativ destruksjon.
Ny teknologi kan endre hvem som tjener og taper i et marked.
Digitale markeder for åndsverk vil lide under alvorlig markedssvikt om de ikke reguleres godt, og i så fall kan verdier som er ønskelige og samfunnsøkonomisk lønnsomme, destrueres.

Det er mange argumenter som kan maskere hva som er viktigst å regulere. Men fra et økonomifaglig synspunkt vil jeg fremheve disse som de tyngste faktorene:

Hver eneste digitale plattform kan betjene det totale markedet. Alene. Den kan teknisk sett være
Leserne, eller boklytterne, har stor nytte av en digital lydboktjeneste, og aller best om de kan få alle bøker på én plattform. (I papirbokmarkedet er dette innført med leveringsplikten.)
Nobelprisvinner i økonomi Jean Tirole har vist at digitale plattformer får en markedsmakt som er ekstrem: de kan utnytte tosidigheten i dette markedet og presse den ene siden (produsentsiden) predatory (som et rovdyr).
Den tekniske strukturen trekker markedet mot monopol. Myndighetene har derfor et innskrenket valg: De kan regulere et monopol med offentlige krav og konsesjoner, eller de kan overlate utfallet til markedskreftene og risikere musikk-tragedien om igjen.
Regulerer myndighetene ikke, eller feil, kan én eller noen få vinne eventyraktig fortjeneste. Private plattformeiere har derfor nesten perverse insentiver til å investere og konkurrere hardt, om de får muligheten. Svenske eiere er ledende i slike markeder.
Svenske aktører har nå investert risikovillig kapital i egne plattformer i det norske lydbokmarkedet. De har kjøpt inn et stort sortiment, og de konkurrerer aggressivt for å kapre kunder (dyr reklame, priskrig og gratis lokketilbud gjennom andre butikker med epostliste over kundene). Med fem spillere i markedet er sannsynligheten for eventyrgevinst høy nok til at den er verdt innsatsen.
Leveringsplikt, som fungerer godt i papirbokmarkedet, er døden i et strømmeabonnementsmarked. Beviset ligger i musikk: der har priskonkurransen presset marginalprisen til null og det meste av kunst-inntekten eksproprieres fra kunstnerne og kanaliseres over til plattformeierne.
Den verst tenkelige markedsløsning er et privat monopol. Så når Gyldendal tviholder på eksklusivt utvalg i Fabel-plattformen, er det faktisk beste alternativ i dagens regime, også for forfatterne.

Rent økonomisk er digitale plattformer det vi kaller naturlige monopoler. Teknologien gjør dem til infrastruktur, og økonomisk oppfører de seg som skinnegangen for tog, veinettet, strømnettet, vann- og avløpsnettet og postens budrutenett. Og internettet.

Om du tenker etter, ser du at alle disse er monopoler. Det er ikke uten grunn. Konkurranse mellom distribusjonsnettverk er absurd, noe som blir åpenbart om man ser for seg doble sett veier eller rør, side om side, der eierne lokker alle til å bruke hans skinnegang/vei/kabel/rør/postmann/world wide web i stedet for konkurrentens.

I slike distribusjonsnettverk er det derimot viktig at myndighetene sikrer lik tilgang til alle. På like vilkår. Fordi infrastrukturen er selve markedsplassen. Der inne kan handelen gå som normalt mellom aktører, med varer som har en pris.

I dagens strømmemarked har plattformeierne omdirigert betalingen. I stedet for at kundene betaler for varen (litteraturen), betaler de for adgang til plattformen, der varene blir gratis fordi produsentene er presset til å godta en andel av inngangspengene. Plattformene krever denne prismodellen fordi de kan. Når de eier «veien» kan de ta en god slump penger fra dem som har varer å selge på markedet, ikke ulikt tollborgene langs Rhinen i middelalderen.

Så lenge myndighetene ikke regulerer lik tilgang til alle i et velfungerende nett, er bokmarkedet prisgitt all markedssvikten.

Men om bokloven sørger for at konkurransen ikke går mellom plattformer, men inne i en plattform der alle har tilgang, på like vilkår, kan det hende den redder boken for fremtiden.

Helle Stensbak er samfunnsøkonom, forfatter på Gyldendal, og har lydbøker på Fabel.

Publisert i Aftenposten på papir 5. juli 2022, og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/G3k8Vl/lydbokmarkedet-er-paa-vei-inn-i-en-oekonomisk-felle

Del innlegget

Senterpartiets åpne gnagsår

Etter seks år med hemmelighold under press, vil det neppe komme en tilståelse om hvem som sendte meldingen fra Senterpartiguttenes berømte hyttetur.

Meldingen ble sendt om natten fra turkameratene Ola Borten Moe og ni i kretsen rundt ham. Året før hadde disse gått seirende ut av en maktkamp mot daværende leder i Senterpartiet, Liv Signe Navarsete.

Selve meldingen var et spark mot den tapende part. Den trakasserte Navarsete, som på tidspunktet var sykmeldt, og den var typisk for angrep som undergraver autoriteten og verdigheten til kvinner. Som sådan var den heller ikke spesielt original, så å lage kloke prosedyrer for sånt når det inntreffer, vil derfor ha samfunnsmessig nytteverdi.

Både Støre og Vedum ber den som sendte meldingen om å stå fram. Men fallet og skammen ved å tilstå, vil skade mer enn tillitsslitasjen ved å holde løgnen innelåst. Det forteller utholdenheten på hemmeligholdet oss.

Hvordan bør vi som samfunn forholde oss til det?

Saken har nylig poppet opp igjen som en luftballong under vann. Folk er ikke ferdige med den, så på samfunnsnivå er ikke saken løst.

Når man ikke klarer å legge saken død, hvilke grep må tas? Det nytter ikke å spekulere i fakta vi aldri får; vi kan bare ta utgangspunkt i det vi vet.

Det vi vet, er at gutta var samlet da meldingen ble laget. Da de ble konfrontert med den, svarte de enkeltvis. Deres offentlige uttalelser viser likevel at de har hatt en felles strategi også etterpå, fordi alle har svart det samme:

Jeg har ikke gjort det.
Jeg vet ikke hvem som har gjort det.
Det er en enkeltperson som har gjort det.

Meldingen «Vi har lyst på fitta di» antyder at de var flere, og den får «guttaverdi» bare dersom man kan vise den til kompisene, («ha ha, skulle gjerne sett trynet hennes»). Og selv om de snakker hver for seg etterpå, viser fellesstrategien at de fortsatt opptrer i gruppe.

Det lyves, og strategien medfører at «ingen har sendt meldingen som er sendt». Den er som skapt for å slippe unna; en aktiv handling som låser løgnen inne i saken slik at informasjonen om hvem som sto bak, aldri behøver å komme for en dag.

Så kunne man håpe at det gikk over.

Men det gjorde det ikke. Og risikoen øker over tid, for teknisk sett kan én bryte ut og fortelle hva som faktisk skjedde. Vedkommende vil jo bli trodd.

Disiplinen som trengs for at alle som vet noe, skal holde fast ved strategien, må derfor være høy. Det ubehagelige blir da at guttas lojalitet synes langt sterkere til denne ukjente, usynlige kjernen av meldings-sendende hytteturdeltaker/-e enn til partiet, statsministeren, og folket, deres oppdragsgivere.

Så noen bør gjøre noe.

Noen unnskylder gutta med at så lenge ingen vet hvem som sendte meldingen, vil brems i videre karriere være kollektiv straff.

Vi har ikke kollektiv straff i dette landet, og godt er det. Men argumentet er forfeilet her. At den enkeltes tilslutning til en felles strategi får konsekvenser, er verken “kollektivt” eller “straff”.

Kandidater til stillinger må bedømmes individuelt, også hvis kandidatens atferd – det man har gjort, og unnlatt – er lik andres atferd. Har kandidaten sluttet seg til en strategi svak både på troverdighet og tillit, inngår dette i den individuelle vurderingen.

Om du har en jobb og gjør noe dumt, har du et visst stillingsvern. Det skal litt til for å miste jobben. Men det er ikke uvanlig at karrieren flater litt ut.

Lederstillinger og tillitsverv har ikke samme vern, og noen toppledere går av når det stormer, selv om de er uskyldige. Er det skapt tvil eller usikkerhet om personen har den nødvendige tillit (der ute i markedet), er det vanlig at hensynet til det som er større, veier tyngst. At vedkommende trår til side, ansees ikke som straff, men som nødvendig for “saka”. En toppstilling er ingen rettighet.

Dette er relevant for stillinger og verv guttene hadde før skandalen. Etterpå vil kvalifikasjoner og egnethet igjen måtte bli vurdert ved nye stillinger. Personlige egenskaper og ferdigheter er skjult informasjon som er vanskelig å verifisere, så i rekrutteringsprosesser søker man derfor i fakta for å se om det er mer informasjon å hente ut.

Informasjonen som ligger i turdeltakernes håndtering av skandalen i ettertid, er:

Gruppen har ikke klart å opptre troverdig.
Ved strategivalget viste de at de feilbedømte sakens tyngde.
Alternative strategier, som er tilgjengelig for alle uskyldige, er ikke uttømt.
Å følge fellesstrategien skaper usikkerhet om hvorvidt de adlyder en skjult autoritet mer enn deres egentlige oppdragsgivere.

Med slik personrisiko bør man være ytterst forsiktig med å ansette noen i topposisjoner.

Så flasketuten peker nå på … Vedum?

Publisert i Aftenposten på papir den 26. april 2022 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/nWx5AB/senterpartiets-aapne-gnagsaar

Del innlegget

Ledelsens beste nestbestmeglere

I forrige uke skrøt eiendomsmegler Nordvik av noe de burde vært flaue over.

Over en helsides annonse viste Nordvik fjorårets beste meglere med 1036 solgte boliger. På neste helside viste de fjorårets beste nestbestmeglere med 569 solgte boliger.

Inndelingen etter 1036 og 569 ble gjort ved å dele ansatte inn, ikke i nordmenn og utlendinger eller ariere og jøder, men etter “alle”, med menn i overlegent flertall, og kvinner. Med annonseriggen antydet de at de har ansatt to grupper der begge er flinke på liksom sine egne premisser.

Og helt uvitende avslørte de at de ikke er bekymret over en systemfeil innomhus.

Så jeg gnir det inn: Menn er ikke hoved-mennesker. Det er dumt å sverme rundt i en manns-forherligelse der man ubevisst implisitt antar at menn bare er best. Til det som er viktig, godt betalt, behagelig, lett eller deilig.

At et betydelig antall menn på kloden, gjennom historien, har levd i berusende selvforherligelse, gjør ikke troen rett. Og hva denne feilslutningen skyldes, vet ikke jeg. Hjernefeil? Hormonskapt rus? (Kan noen forskere please finne det ut?) Vi vet at menn lages av kvinner, og at det eneste mannfolk har gjort for å bli nettopp det, er å bli født.

Vi vet også at vi ytterst sjelden vektlegger akkurat denne siden av saken.

Men det å hemme visse personers evner og arbeidsprodukt, reduserer det økonomiske utkommet. Resultatene er suboptimale der en begrenset gruppe er gitt privilegier som går på bekostning av andres produksjon.

Var jeg leder i Nordvik, ville jeg derfor undersøkt forskjellen mellom 1036 og 509. Skjev-allokeres tilgangen til det mest lettsolgte? Finnes en gutta-kultur eller en klikk som dulgt deler indrefiletene mellom seg? Eller hva er det som skjer? Når store tall avdekker systemiske, dårlig begrunnede forskjeller, bør en leder ta grep.

Menns historiske bragder ser større ut enn kvinners, i tall. Vi vet likevel at dokumentasjonen har svakheter i tellemåten, feil i kildeføringen og i underliggende variable. Dette gjør at det ikke er grunnlag for å hevde at menn er bedre eller mer produktive enn kvinner.

Joda, det er forskjeller mellom kjønn og grupper, men (sorry), forskjellene ligger på et langt mindre dramatisk plan. Verdiskaping, intelligens, evner og viktighet hos menn ligger ikke over kvinners. Eller fargedes, for den saks skyld.

Jeg tror det finnes krakeleringer under overflaten hos megler Norvik. Og jeg tror sånn sett de er i selskap med mange andre organisasjoner. Lignende feilallokeringer i fordeling av innflytelse og privilegier finnes mange steder. Også i ledelsen.

Og der aggresjon tillates: kanskje særlig i ledelsen.

Publisert i Aftenposten på papir den 1. februar 2022 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/BjeM67/ledelsens-beste-nestbestmeglere

Del innlegget

Helsepersonell bør få koronavaksine nå!

Helsepersonell prioriteres ikke i koronavaksinekøen. Det opprører mange, og det er forståelig. Beslutningen virker rett og slett ufornuftig.

Men de som laget prioriteringsplanen, har fulgt gjeldende regler korrekt. Det er i reglene svakheten ligger.

Prioriteringsreglene er nedfelt i Helsedepartementets Prioriteringsmelding (St.meld. 35 (2015-16)). Når det offentlige skal finansiere eller yte medisinsk hjelp, skal reglene besørge at tildelingen er etisk og ikke diskriminerende.

Offentlig helsehjelp skal ikke forskjellsbehandle innbyggere med ulik økonomisk belastnings- eller betalings-evne, som barn og eldre versus voksne i arbeid. For å unngå dette etiske problemet konkluderte departementet at arbeidsevne ikke skal telles med når man skal prioritere helsehjelp.

Det er derfor helsepersonell ikke kom inn på prioriteringslisten for koronavaksinen. De har ikke systematisk de kvalifiserende, underliggende sykdommene, de er ikke gamle, og arbeidsinnsatsen de skal yte under pandemien, skal ifølge reglene ikke telles.

Det etiske resonnementet startet riktig i Lønning-II-utvalget, som advarte mot høy inntekt som kriterium for helsehjelp til personer. Det er lett å se det uetiske i det. Så langt, alt bra. Men senere blandet man epler og pærer. I prioriteringsmeldingen legges det til grunn at arbeidsevne (kun) betyr økonomisk styrke hos individet, og man glemte at når det offentlige skal prioritere medisinsk behandling, treffer behandlingen grupper inndelt etter medisinske, ikke økonomiske kriterier. Videre misforsto departementet hva individenes arbeid betyr i en samfunnsmessig sammenheng, og hvordan samfunnsøkonomisk innsikt nettopp sikrer helhetlige vurderinger og derfor er velegnet når man skal fordele knappe ressurser, som koronavaksinen er.

Helsemyndighetene konkluderte, feilaktig mener jeg, med at arbeidsevne ikke skal tillegges vekt. Og det er her det går galt. Å la være å arbeidsevne-vurdere, løser ikke etikkproblemet, men forsterker det medisinske problemet.

Prioriteringsmeldingen misforstår hva arbeid er, når den legger til grunn at arbeid kun impliserer inntekt til individet. Det er bare halve sannheten. Selv om mange mottar lønn for sitt arbeidsprodukt, kan man arbeide uten å motta inntekt, og man kan motta inntekt uten å arbeide.

Men prioriteringsmeldingen glemte det viktigste: At arbeid er å gjøre seg nyttig for andre. I samfunnsmessig sammenheng er det ikke pengene som er viktigst, det er arbeidsproduktet, nytten for andre mennesker.

Dersom helsehjelp kan øke arbeidsevnen, bør det telle fordi det kommer andre til gode. Både barn, eldre, syke og alle andre som mottar tjenester i vårt tjeneste-intensive arbeidsliv. I koronapandemien blir andres nytte av helsepersonellets arbeid særlig tydelig.

Derfor bør myndigheten snu og gjøre to ting. Først: Gi helsepersonell koronavaksinen nå. Og dernest: korrigere prioriteringsreglene slik at etikk, arbeidsevne og helsehjelp blir riktig.

Publisert i Aftenposten på papir den 14. januar 2021 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/JJ6aqb/helsepersonell-boer-faa-koronavaksine-naa

Del innlegget

Strømming gir radikal omfordeling og bør reguleres

Vi tror vi kjøper musikk, drama og litteratur på Spotify, Netflix og Storytel. Men det vi egentlig kjøper, er adgang til en teknologiplattform for en gitt tidsperiode.

Takket være strømmeplattformer får vi musikk, litteratur og drama når vi vil, hvor vi vil. Teknologien gir fordeler og er kommet for å bli. Men ulempene bør få både kulturministeren og kulturprodusentene til å miste nattesøvnen, fordi det samtidig skjer en pengeflytting med ødeleggende kraft.

Strømmeteknologi gir massive økonomiske endringer, der salgsinntekten fra kulturvarer flyttes fra produsent til distributør. For eksempel har en musikkutgivelse sist høst hittil gitt en kunstnerinntekt fra strømming på 1900 kroner. Hvis en plate hadde tilsvarende salg i 1995, ville kunstnerinntekten vært 140 000 kroner, indeksjustert. Musikk omsettes i stort monn, men nå tar andre gevinsten. I følge E24 arbeider syv av 20 på listen over Sveriges best betalte i strømmetjenesten Spotify.

«Kultur (som strømmes) er blitt altfor billig», sukket Christer Falck etter korona-konsert nr. 101. Han observerte realiteten i det Jean Tirole advarte mot i sin nobelpris-forelesning: I nye teknologiplattformer, som strømming, kan det dannes ekstrem markedsmakt. https://www.nobelprize.org/prizes/economic-sciences/2014/tirole/lecture/

Tirole kaller strømming et to-sidet marked med asymmetrisk prismodell, som en dumpehuske. Forbrukerne gis svært gunstige betingelser – foreløpig, mens produsentene underlegges tunge vilkår.

Tirole advarer mot at prismodellen i digitale markeder kan bli predatory (drepende) og abusive (utnyttende), og monopol kan presse seg frem. Skjer det, er det heller ikke lenger gunstig å være forbruker.

I strømmeplattformer gjør nettverkseksternaliteter og stordriftsfordeler det å være stor ekstremt lønnsomt. Plattformene konkurrerer ved å tilby forbrukerne abonnementer til lav pris, og den som vinner kan lokke kunstprodusentene til å avstå fra minstepris mot at de senere – kanskje – kan oppnå god betaling. I praksis velter plattformene deler av egen forretningsrisiko over på produsentene.

Ser vi på vanlige varemarkeder, blir det absurde i en slik prisstruktur tydelig. Tenk deg at Oslo City tar inngangspenger mot at du kan ta så mange varer du vil. Det kunne Oslo City gjøre dersom de fikk sine forretningsdrivende til å godta -si- 70 prosent av inngangspengene – på deling – som betaling for varene kundene forsynte seg med. Jo flere varer kundene tok, jo mindre fikk hver produsent. Oslo City derimot, ville vært god butikk.

En strømmeplattforms mål er et vegg-til-vegg-utvalg slik at kundene ikke trenger andre enn dem. Plattformen blir eneselger og enekjøper, og en selvforsterkende mekanisme vil gjøre aktørene i begge ender svake.

En strømmeplattform har ekstreme stordriftsfordeler på brukersiden: kapasiteten kan utvides ubegrenset uten merkostnad, varen kan ha null-pris mens plattformen selv kan trekke ut en stor gevinst gjennom en fast betaling fra forbrukerne.

På musikksiden utviklet strømmemarkedet seg uten at aktørene skjønte hva som skjedde. Musikkbransjen hentet inntekten fra innspilt musikk, låst til en plate. Men da strømmeplattformene slo knock out på plateselskapenes salgsvare, måtte de finne nytt beite. De gikk nedstrøms i verdikjeden og tok over underliggende agenters funksjoner: branding, booking, merchandise og event. Det betyr at plateselskapene nå lever av å merkevarebygge artister, avtale konsertoppdrag, trykke T-skjorter mv til fansen og lage fester. Strømmeplattformene spiste plateselskapene, plateselskapene spiste små agentforetak, sistnevnte er ute.

Nå står bokbransjen for tur. Forlagenes primære vare er litteratur formidlet gjennom papir- og lydbok. Men når strømmemarkedet ruller ut, risikerer forlagene samme skjebne, for det er distributøren som vinner nå.

Men: kulturministeren har fortsatt mulighet til å redde kulturlivet. Om han regulerer riktig. Det er ikke bare kulturprodusentene som trenger dette, men også strømmeplattformene som konkurrerer mot andre i et marked der de tvinges til å opptre aggressivt helt til det blir forbudt å drive slik.

Den blå regjeringen gir nødig forbud og påbud. Men de bør det når aktører må koordinere seg, men ikke klarer det desentralisert. Et eksempel er badestranden på Huk i Oslo. Da stranden ble delt opp i soner, la folk seg i sonene og holdt avstand, selv på sol-søndagen da stranden var full. Folk vil ta koronahensyn, sonene er nødvendig koordinering.

Både kulturprodusentene og strømmeplattformene må hjelpes ut av denne revesaksa. Nobelprisvinner Tirole oppfordrer myndighetene til å legge vekk de tradisjonelle konkurransediagnose-verktøyene og se de nye teknologi-markedene i sammenheng. Dette er nytt, og det krever dyp innsikt i markedsmekanismene for å regulere heldig.

Strømmemarkedet trenger nå en sentralhjerne for ikke å smadre seg selv.

Publisert i Aftenposten på papir den 20. august 2020 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/P9WpO6/stroemming-gir-radikal-omfordeling-og-boer-reguleres-helle-stensbak

Del innlegget

Når vi tvinges til å velge

Veien til helvetet er belagt med gode intensjoner.

Vi har fått to nye, banebrytende medisiner. Den ene kan hindre hiv-smitte, den andre kan kurere migrene. Begge koster 6000 kroner måneden per pasient og alle som trenger medisinen kan kjøpe den for egne penger. Begge sykdommene er alvorlige og kroniske, og begge har liv på samvittigheten. Med ny behandling er ikke hiv lenger dødelig. Migrene er heller ikke dødelig, men en variant kalles selvmordshodepine og selv mangler jeg en venn. Han oppga migrene som årsak i selvmordsbrevet.

Begge de nye medisinene kan ha offentlig refusjon. Myndighetene har avgjort at migrenepasientene inntil videre skal betale medisinen selv, mens hivsmitteutsatte skal få den gratis. Migrenemedisinen er ikke prioritert i budsjettet for neste år, mens hiv-medisinen dekkes etter politiske føringer, selv om nytte/kostnadsvurderingen ikke er klar ennå.

Det heter seg at man ikke skal sette grupper opp mot hverandre, men det er ofte privilegiehaveren som snakker når sånt sies. Vi tvinges stadig til å velge, og helseministeren innrømmer det. «Sier vi ja til kostbar medisin til noen, betyr det faktisk at vi sier nei til kostbar medisin til andre», svarer han migrenerammede Jørgen (21) i Aftenposten 4. oktober. Det er korrekt. Derfor er det viktig hvordan myndighetene prioriterer.

Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at det offentlige dekker begge medisiner, men foreløpig finner helseministeren penger bare til den ene. Hadde myndighetene regnet ut den samfunnsøkonomiske lønnsomheten for medisiner, ville de funnet en vei til raskere offentlig refusjon av begge medikamenter. Men det har de bestemt seg for ikke å gjøre.

Når myndighetene nytteberegner en medisin skal de ikke ta hensyn til hvorvidt den kan få syke folk over fra trygd til arbeid. Rådet er fra Helsedepartementet, og hensikten er at barn og eldre ikke skal prioriteres bak voksne i arbeid.

Intensjonen er god, men veien fører likevel rett til helvetet. Smertehelvetet. Det er det helvetet har handlet om i folk forestillinger oppigjennom: Evig pine. Smerte.

Derfor er det lett å være enig i målet om at alle mennesker skal ha lik verdi og gis medisiner på like vilkår, uavhengig av om man er i arbeid eller ikke.

Men når man et mål ved hjelp av å regne feil?

Unnlater man å ta virkeligheten – økt arbeidsevne – med i regnestykkene, fanger man ikke opp en vinn/vinn-, eller det vi kan kalle en multiplikatoreffekt. Om et menneske går fra syk til frisk, og fra trygd til arbeid, så tjener det både samfunnet og det enkelte liv. Det er en realitet. Beregninger som ikke tar høyde for dette vil lede til feil kost/nytte-svar, og økt menneskelig lidelse blir en konsekvens. Unødvendig smerte.

La oss som eksempel se hvordan denne mangelfulle regnemåten slår ut på de to medisinene:

Både hiv og migrene rammer mest i arbeidsfør alder. PrEP forhindrer hiv-smitte og gis til friske med smitterisiko. CGRP-hemmere kan kurere kronisk migrene og løfte pasienten fra trygd til arbeid.

Dersom arbeidsytelse og trygdekostnad ble tatt med i nytte/kostnadsvurderingene, ville migrenemedisinens nyttescore øke kraftig og lønnsomheten ved å subsidiere medisinen ville blitt tydelig. PrEP’s nyttescore (når den er klar) vil ikke endres fordi mottakerne er friske og arbeidsinnsatsen vil ikke påvirkes.

Ved en fullverdig nytte/kostnadsberegning ville rekkefølgen av refusjon på de to medisinene blitt motsatt. Migrenepasientene ville fått gratis medisin først, mens de med hiv-smitterisiko måtte vente og imens betale medisinen selv eller bruke alternativer.

Svært interessant er det at samlet ventetid for offentlig refusjon av begge medisiner ville blitt kortere dersom rekkefølgen var omvendt. Fikk migrenepasientene refusjon først, ville deres forbedrede helse føre til flere arbeidstimer som igjen kunne finansiere mer helsetjeneste. Poenget er at migrenemedisinen kan være selvfinansierende og endatil medfinansiere smittevernet for hiv-risikoutsatte, mens det ikke er omvendt.

Offentlig subsidiert migrenemedisin gir ikke bare bedre helse til en NAV-inntektsgruppe, det vil også øke private inntekter og offentlige budsjetter og gi rom for mer medisin til både eldre, barn og hiv-smitteutsatte med arbeidsinntekt.

Så hva med dem man ønsker å beskytte: barn, arbeidsløse og eldre? Anta at disse har svak økonomi og ikke vil kunne betale for medisin selv. De av dem som har migrene, ville fått flere smertefrie dager raskere. De av dem som har sex der hiv-smitte er en risiko, ville vært henvist til kondom i ventetiden.

Man er greiest mot barn og eldre om man regner nytte/kostnad med alle virkelighetens elementer, og korrigerer der enkeltpreparater får score som strider mot verdiene departementet legger til grunn. Da lider både unge, gamle og voksne mindre.

Det er også snillest at barn slipper å vokse opp i en NAV-inntektsfamilie der mor er delvis sykefraværende, når de kan vokse opp i et normalinntektshjem med en nærværende mor hvis arbeidsinnsats også bidrar til utryddelsen av HIV.

Publisert i Aftenposten på papir den 12. november, og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/AdB9vz/naar-vi-tvinges-til-aa-velge-mellom-hiv-og-migrene-helle-stensbak

Del innlegget