At teknologiadvarslene gjør oss til redde konkurrenter på arbeidsplassen, er ikke bra.
Frykt for å miste jobben kan bremse forventningene til lønnsvekst. Derfor er spådommer om at vi har dårligere tider i vente et like sikkert vårtegn som selve lønnsoppgjøret.
Det er aldri dumt å realitetsorientere seg om de økonomiske utsiktene før et oppgjør. Varslene skal vi ta på alvor, både på opp- og nedsiden. Og at partene posisjonerer seg til de kommende forhandlinger, er både naturlig og en del av spillet.
Men i det siste har arbeidsgiversiden fått uventet drahjelp: En spektakulær, teknologisk utvikling kan true jobbene våre i den nære fremtiden, hevdes det.
At teknologiadvarslene gjør oss redde, er ikke bra. Hvis det fører til at vi konkurrerer mot kolleger for å beholde en av de få jobbene vi tror vil bestå, skaper vi ikke gode arbeidsplasser, ei heller gode liv.
En helt ny samfunnsstruktur?
Det er flere som varsler raske endringer og smertefulle omstillinger, og Don Tapscott – en berømt teknologiforsker som nylig gjestet Norge, er en av dem. Han hevder at teknologien har drept flere jobber enn den har skapt. Selv er han bekymret og mener vi må skape en helt ny samfunnsstruktur for at vi skal få en god fordeling. For Norges del både håper og tror jeg at han tar feil når det gjelder det siste.
Når det gjelder det første, er folks arbeidskraft både verdifull og ettertraktet. Den er alltid ønsket, det er bare et spørsmål om pris. Er prisen svært lav, kaller vi det slaveri. Her i Norge har vi relativt ordnede forhold, og vi som er arbeidslivets parter, tar oss av prisingen i lønnsoppgjøret.
Det at teknologi har redusert antallet jobber, kan stemme innen bedrifter der teknologi er tatt i bruk. Men i løpet av den tiden teknologien har utviklet seg hurtig, har også antallet jobber økt! Bare de siste årene i Norge, der vi har hatt en høy befolkningsvekst drevet av innvandring, har mange, flunkende nye jobber kommet og holdt tritt med befolkningsveksten. Med unntak av den økte ledigheten som har oppstått det siste året med oljeprisfallet, har sysselsettingen i Norge holdt seg høy.
Norge er der allerede
Don Tapscotts råd er, ifølge et intervju i Aftenposten 24. januar, å være nysgjerrige, forandringsvillige og å samarbeide. Det er nettopp det vi gjør i Norge. Vi satser på utdanning, vi avhjelper omstilling, vi har trepartssamarbeid i arbeidslivet og vi forhandler om fordelingen av verdiskapingen i lønnsoppgjøret. Tapscotts råd er allerede implementert hos oss.
Samfunnsøkonomisk innsikt sier at vi mennesker vil gjøre mer av andre ting når teknologi sparer vekk manuelt arbeid. Et eksempel vises i «Konduktøren», en opplæringsfilm fra Oslo Sporveier fra 1949. Den gang jobbet mange mennesker med å telle og registrere penger, billetter og skjemaer fra konduktørenes vesker. Dette er typiske oppgaver der ny teknologi har spart vekk mye menneskelig innsats.
Hva gjør vi mer av nå, som vi ikke gjorde før? Svaret er: utallige ting. Og felles for mange av dem er at de gir oss økt, samlet velferd. Det forteller blant annet dataene fra hele verden som den svenske legeprofessoren og statistikeren Hans Rosling har samlet. Med hans statistikkverktøy Gapminder kan man, for den perioden teknologiutviklingen har gått raskest, se samvariasjonen mellom økonomisk vekst og levekårsforbedringer på en rekke områder.
Et eksempel: barna våre
Vi vet at det hovedsakelig er teknologisk vekst som har gjort omstillings- og endringstakten høy. Dataene fra Gapminder viser også at vi, på vår vei inn i teknologialderen, har prioritert våre barns helse og sikkerhet høyt. I 1953 døde 28 pr. tusen fødte barn i alderen 0–5 år i Norge. I 2012 var dette tallet nede i 2,8. På 60 år ble altså barnedødeligheten redusert med 90 prosent.
Det skyldes flere forhold, som nyvinninger innen medisin, reduksjon av ulykker m.m. Men; vi tar oss også mer av barna nå enn hva vi gjorde før. I min barndom fantes det ikke skolefritidsordning, vi gikk hjem etter skolen eller lekte ute uten tilsyn av voksne. I min familie jobber tre, opprinnelig grafisk utdannede, nå omskolerte, med barn – én som miljøterapeut, én som medlever og én i barnevernet. De tre har, som mange andre, omstilt seg i takt med teknologiendringen.
Rask, teknologidrevet endring er ikke bare noe som hører fremtiden til. Vi har allerede gjennomlevd mye. Historien om de tre i min familie illustrerer en relativt ny endring. Før ble arbeidskraft brukt til å trykke og distribuere informasjon på papir til postkassene våre. I dag er mye informasjon digital, og det har frigjort arbeidskraft.
Jeg tror fremtidens jobber ligger nær menneskene. For eksempel møtes unge som strever med livet av et mer kvalifisert hjelpeapparat nå enn hva de gjorde før. Jeg tillater meg å være konkret: Vi har spart vekk grafikeren, billett- og pengetelleren, men fått miljøarbeideren og kundehjelperen på nett. Hvis vi går tyve år tilbake og ser fremover på hva rask teknologiendring gjorde, så ble det slik. Ikke så mystisk og spektakulært kanskje, men likevel: slik ble fremtiden. Slik ble den nye jobben.
Publisert i Aftenposten 7. februar 2016, her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Ukeslutt-Forsvinner-jobbene-vare-na–Helle-Stensbak-8343583.html