Det er ikke nytt at ny teknologi gir frykt. Men den beskytter likevel mot fare.
Ny teknologi skaper både muligheter og farer. Den kan bringe velsignelse til alle på lang sikt, men true bestemte grupper på kort. Ny teknologi stiller oss overfor dilemmaer som kan bli brysomme, særlig for politikere, som velges for en kort periode, men som egentlig bør ivareta samfunnshensynene på lang sikt.
Fjernsynet kan tjene som eksempel. Mange fryktet at TV ville gjøre folk passive, usosiale og dumme. Frykten avstedkom dannelsen av et statseid monopol med oppdrag om å lage folkeopplysning. NRK lyktes lenge, men nå er det gått som mange fryktet: For mange glor på for mye tull.
Men; Redningen er nær. TV-ens fordel, evnen til å spre informasjon raskt og morsomt over store områder, er overtatt av internett, og tradisjonell TV rir snart inn i solnedgangen. Dette drives av teknologisk utvikling, og TV-arbeidere må slutte, omstille seg eller jobbe annerledes.
Ny teknologi møtte motstand
Ny teknologi åpner nye produksjonsmuligheter, men gjør samtidig deler av dagens produksjon ulønnsom. Det tvinger frem omstilling i arbeidslivet, også slik at noen mister jobben. Men å miste jobben er å miste inntekten, og det vil folk bekjempe.
Når ny teknologi fører til at noen grupper kommer dårligere ut, møtes den med motstand. Slik motstand er ikke ny. Luddittene, en sosial bevegelse blant engelske arbeidere på begynnelsen av 1800-tallet, ga både ansikt og navn til bekjempelse av effektivisering. Luddittene mente tekstilmaskiner truet jobbene deres og aksjonerte ved å ødelegge dem. Uten maskinene tok det flere arbeidstimer å veve stoff, og det gjorde at flere kunne oppebære sin arbeidsinntekt.
Høyere velferdsnivå
Men Luddittene endte opp som historiens narrer. De innså ikke at selv om noen jobber forsvinner fordi teknologiske nyvinninger gjør dem overflødige, blir det likevel ikke færre arbeidsplasser over tid.
Årsaken er at menneskets arbeidskraft er av det mest verdifulle i en økonomi. Den er rett og slett ønsket. Det er mer relevant å si at effektivisering frigjør arbeidskraft fra prekære oppgaver slik at den kan nyttes til andre og mer «moderne», eller mer velferdsbringende produksjon. Omstilling av arbeidskraften, fra gammel til ny teknologi, bringer oss opp på høyere velferdsnivå.
Tekstilmaskinene som Luddittene ødela, friga tid slik at arbeidere kunne rokeres og produsere sikrere maskiner og bedre medisiner. Blant annet. Økonomisk vekst skjer når talent tilegnes kompetanse og deretter sysselsettes i samtidsrelevant oppgave. Slik omstilling, reallokering eller justering tar litt tid, men fører til høyere inntekt og bedre velferd for alle.
Vi må regne med at motstanden mot omstilling er mer intens jo større individets risiko er. I land med ledighetstrygd blir det mindre strid og lettere å få aksept for omstilling. Slik er ledighetstrygden både en viktig investering for samfunnet og en sikring for individet.
Omstilling og barnedødelighet
Dersom «ludditten» i oss hadde klart å stanse all teknologisk nyvinning, lar Hans Rosling oss se hvordan det ville gått. På gapminder.org har han samlet menneskenes tall fra den gang til nå. Vi kan for eksempel se hvordan barnedødelighet, et mål på ufattelig menneskelig lidelse, varierer med inntekt.
Den gang Luddittene knuste maskiner, i år 1800, døde hvert tredje barn i Norge før fylte fem år. Statistisk sett var dette mer enn et barn i hver familie, fordi hver kvinne i gjennomsnitt ga liv til 4,3 barn. Vi kan bare forestille oss barna, som led døden når livet var på sitt sterkeste, og mødrene, som fikk hjertet revet ut, og fedrene, som mistet sitt elskede barn, og innse at denne tragedien faktisk rammet tipptippoldeforeldrene våre.
I Kina, et land veldig ulikt vårt, også i år 1800, døde 40 prosent av barna før fylte fem år. Familiene mistet to barn der, de kinesiske kvinnene fødte 5,5 barn i snitt.
Frem til 2012 hadde begge land en kraftig inntektsvekst, målt som bruttonasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger. Mens Kina ti-doblet inntekten, tok Norge femti-gangeren. I begge land falt barnedødeligheten kraftig, og nå rammes familiene kun sjelden.
I 2012 døde 2,8 barn pr. 1000 fødte i Norge. I Kina døde 14 av 1000. Kina har fem ganger høyere barnedødelighet enn Norge, men Norge er betydelig rikere enn Kina målt i BNP pr. innbygger. Lavere inntekt kan kanskje forklare høyere barnedødelighet. Men hva betyr teknologien?
Roslings figur har et forslag: I 1953 hadde Norge det samme inntektsnivået pr. innbygger som Kina har i dag. Den gang døde 28 barn pr. 1000 fødte i Norge, dobbelt så mange som i Kina i dag. For samme inntektsnivå har «tiden» halvert barnedødsfallene i Kina. «Tiden» er teknologi som er utviklet fordi vi har effektivisert. Økonomisk vekst har redusert lidelser, også i land som ikke har nådd den høyeste inntekten.
Får mennesker utviklingsmulighet, reduserer de farer, bekjemper lidelser og redder sine barns liv.
Publisert i Aftenposten 3. januar 2016: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Omstillinger-En-langsom-seier-over-doden–Helle-Stensbak-8298166.html