Stikkord: ESA

Konkurranse egner seg ikke overalt

Noen hevder vi får mer velferd per krone om vi legger private løsninger inn i offentlig sektor. De tror konkurranse kan ordne opp i sløsing og økonomisk slakk, at folk vil skjerpe seg av ytre press, jobbe hardere og fjerne ineffektiviteter.

Det kan være tilfelle. Noen steder. Men nå reformeres store sektorer som om konkurranse er et mål i seg selv, og som om privat næringsvirksomhet er en kvikk-fiks for bedre økonomiske resultater. Det er både forfeilet og uklokt, sett med økonom-øyne.

Offentlig sektor styres av politikere. Men selv om deres rådgivere har høyere utdanning, avslører flere reformer at beslutningene likevel er tatt med altfor svak kunnskap om markeder, konkurranse og økonomisk aktivitet.

Lettvint regulering av ressurskrevende oppgaver kan fort gå galt. Noe er vanskelig å måle. Og noe er veldig lett å måle. Det er et problem.

Kostnadskutt er for eksempel lett å måle. I mange tilfeller handler det om kutt i arbeidsstyrke, lønn og pensjon. Foruten å svekke kjøpekraften på lang sikt, gjør det på kort sikt at folk slutter og at produktive enheter dreneres for kunnskap, investeringer, trivsel og de ansattes samvittighet. Det blir fort dårligere økonomisk resultat når slike produktivitetsgevinster blir borte.

Ledere er noe av det farligste man ansetter. De kan rasere arbeidsmiljø og kvaliteter som er vanskelig å måle. Nå utdannes det i endringsledelse, som om stagnasjonsledelse var noe vi led under før. Resultatet kan dessverre bli mindre velferd per krone uten at man kan påvise at så er skjedd.

Dette har gått langt. For eksempel styrer ESA etter mantraet like konkurransevilkår og kan tvinge offentlig virksomhet inn i formen til privat næringsvirksomhet. Kriteriet for dette er at det offentlige driver det ESA definerer som økonomisk aktivitet.

En økonomifaglig definisjon av økonomisk aktivitet er aktivitet som legger beslag på knappe ressurser. Men ESA bruker ikke en slik definisjon. I stedet gis en abstrakt beskrivelse som er druknet i mengder av tekst med liten skrift. Om man nærleser den EØS-juridiske «lyrikken», trer det frem at definisjonen egentlig bare er uklar.

Denne uklarheten kan brukes. Den utvider ESAs definisjons- og reguleringsmakt.

Det er for dårlig å styre økonomien etter slik vilkårlighet. Vi abdiserer fra egen velferdspolitikk om vi lar et teknokrati med svak økonomikompetanse få styre.

I Hvorfor har vi offentlig virksomhet beskrives oppgaver som private ikke vil løse godt, men som kan løses godt i fellesskap. I visse forhold kan det å unnta økonomisk aktivitet fra konkurranse gi høyere samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Kunnskap i samfunnsøkonomi gir den klareste sikten inn i dette.

Enkel konkurransetilpasning på kompliserte og ressurskrevende samfunnsforhold kan være veldig dumt. Markeder er ulike, og konkurranse gir ulike utfall, både gode og dårlige. Å regulere økonomien med konkurranse som virkemiddel krever mikro-innsikt i markedenes virkemåte. På tide å anskaffe rett og god kompetanse.

Publisert i Aftenposten på papir den 3. juni 2019 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vQx0AB/konkurranse-egner-seg-ikke-overalt-helle-stensbak

Del innlegget

Derfor bør alarmen gå når mediene melder om svært god avkastning i private parkeringsselskap

«Jeg glemte å trekke billett for gratis kundeparkering», sa jeg til kassadamen og holdt frem den gule boten. «Men jeg hadde kun et kort ærend og var borte fra bilen i fire minutter.»

«De sitter i egen bil her ute og følger med», sa en mann i køen. «Glemmer en å trekke lapp, skynder de seg å skrive bot.»

Parkeringsplassen var liten, og avgiftsbelagt døgnet rundt. Stemmer det han i køen sa, beslaglegger den to-tre årsverk for å skrive ut bøter basert på små forglemmelser hos et lavt antall bilister.

Høy avkastning på enkelt virksomhet

«Å gi provisjonslønn til parkeringsvakter kan føre til overivrig bøtelegging som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom», står det i en amerikansk lærebok i økonomi som bruker Oslo-parkeringen som eksempel på at incentivlønn ikke alltid er egnet.

Der det offentlige ifølge EUs overvåkingsorgan for EØS-avtalen, ESA, driver «butikk», vil ESA ha konkurransenøytralitet og like vilkår dersom både private og offentlige aktører driver lik virksomhet. Det offentlige skal i så fall utforme driften etter mønster av det private. ESA mener dette vil føre til en forbedring, og nevner parkering som et felt som trenger «like vilkår» for konkurranse. Mon det var så enkelt.

Noen politikere tror det samme, og en håndfull store firmaer er gitt tillatelse til å drive parkeringstjenester der det er knappest med plass. Tidvis kommer det medieoppslag om svært god avkastning i private parkeringsselskap, selv om parkering er enkel, lavteknologisk og lite kunnskapskrevende virksomhet. For en kyndig økonom bør alarmen gå allerede her.

Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet

Hvordan kan en skape konkurranse for parkeringstjenester?

En p-plass kan leies ut til bare en om gangen, og den har tre viktige egenskaper til felles med boligmarkedet: beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Som boliger, utnytter p-plasser kvadratmeter land i sentrale strøk. Det er en naturressurs som foreligger i begrenset mengde der Gud har produsert uten å ta betalt.

Økonomene kaller det grunnrente. Det er en superprofitt.

Fri konkurranse i et marked med grunnrente blir aldri bra. I og med at Gud produserer gratis, føler folk gjerne – og med en viss filosofisk rett – at naturressurser er felleseiendom. Næringsvirksomhet basert på naturressurser bør reguleres kyndig for å unngå overutnyttelse av ressursen eller skjevdeling av superprofitten.

Regulering og virkelighet bør samsvare

Teoretisk kan private gjerne drifte parkering, forutsatt at det offentlige lykkes i å auksjonere bort lisensene effektivt og inndra all superprofitt etter fornuftig kontraktsutforming. De private må ikke kunne samarbeide i det skjulte ved å by lavt eller dele kaken mellom seg.

Visse resultatregnskaper viser at kommuner ikke har lykkes helt i dette.

Alternativt kan kommunene drifte parkeringen, inndra grunnrenten og bruke den til å finansiere felles- og velferdsgoder. Det kan bli samfunnsøkonomisk lønnsomt.

ESA jobber under en juridisk definisjon av økonomisk aktivitet som økonomer finner vanskelig å forstå. Det burde ikke juristene si seg fornøyd med. Det bør være samsvar mellom økonomisk regulering og økonomisk virkelighet.

 
Del innlegget

Hvorfor har vi offentlig virksomhet?

I en helt uutviklet økonomi finnes ikke offentlig virksomhet, bare privat.

For å ha en offentlig sektor, må man utvikle institusjoner for fellesfinansiering og drift. Fordi finansieringen er krevende, er det ikke tilfeldig hvilke funksjoner som får bli offentlige. De må kvalifisere.

Det finnes samfunnsøkonomiske grunner for å ta visse funksjoner inn i offentlig sektor. Vi finansierer og drifter kollektive goder på dugnad fordi private vil forsyne dem dårlig.

Goder med fallende enhetskostnader, naturlige monopoler, kan sikres for brede lag av befolkningen om de forsynes offentlig. Naturressursutvinning reguleres offentlig for å unngå overforbruk av naturen og opphopning av privat ekstremrikdom.

Tjenester med positive eksterne effekter finansierer vi også ofte offentlig, selv om private helt fint kan drive dem som næringsvirksomhet.

Dette gjelder blant annet utdanning og helse, der offentlig forsyning gir bedre menneskelig og økonomisk resultat. En gevinst er at privat næringsliv kan rekruttere arbeidskraft fra en befolkning som kan lese og tenke, og som er friskere enn der helsetjenestene utelukkende drives «på like vilkår» med privat virksomhet.

Å gjøre en virksomhet offentlig er å løfte den ut av markedet og gi den en beskyttet tilværelse der markedskreftene er svekket.

EUs overvåkingsorgan for EØS-avtalen (ESA) mener at dersom private etablerer næringsvirksomhet som ligner det som drives av det offentlige, så skal det offentlige innrette regnskap, skatt og konkursrisiko så det ligner privates. De som da i praksis avgjør hvordan fellesfunksjoner skal organiseres, blir private investorer, ikke fellesskapet. Ifølge denne logikken må det offentlige vike dersom private velger å investere.

Det er å stille det hele på hodet. Når vi etablerer offentlig virksomhet, skal private vike. Hvis ESA mener offentlig virksomhet ikke skal forstyrre konkurransen for private, har de ikke sett det poenget klart. Offentlig sektor griper inn i økonomien. Det har den alltid gjort.

«Offentlige tjenester som er allment tilgjengelige, basert på solidaritet og offentlig regulert, anses som ikke-økonomiske» skriver ESAs konkurransedirektør. Men offentlige tjenester er og blir økonomiske. De forbruker ressurser og påvirker økonomien både i privat sektor og for individene. Også når de er gratis, tilgjengelige, solidariske og regulerte.

Å lage hindre for offentlig virksomhet vil i viktige tilfeller gi dårlige utfall, som svakere kunnskap i befolkningen, svakere økonomisk utvikling og et dårligere samfunn for innbyggerne. Ved å gjøre funksjoner offentlige, griper vi inn i markedet og forstyrrer konkurransen, vi lager ulike vilkår og diskriminerer private. Med hensikt.

Når ESAdefinerer økonomisk virksomhet feilaktig, blir det veldig utydelig hva ESA kan tenkes å gripe inn i, og ikke. EUs regelverk for «ulovlig» virkning av offentlige tjenester er diskutabelt. Det taler for at ESA bør utfordres, og at Norge bør ta mer aktivt i bruk det handlingsrommet vi har i EØS-avtalen.

Del innlegget

Økonomiske absurditeter fra EUs overvåkingsorgan

Hvordan blir en norsk, kommunal svømmehall del av en internasjonal konkurranse?

I Aftenposten like før jul i fjor uttaler en direktør i EUs overvåkingsorgan for EØS-avtalen, ESA, segom norske svømmehaller og måten de drives på av kommunene. Det viser at norsk økonomi er dypt knyttet til EU, og at mye kan skje om vi ikke passer på regler og institusjoner som skal regissere dette samkvemmet.

ESA mener offentlig virksomhet skal opprette egne selskap, eget regnskap og betale skatt hvis de krever kontant betaling og driver flere aktiviteter der noe ligner privat virksomhet. Som i en svømmehall med tilhørende treningsrom. Ellers blir det ulike vilkår i den internasjonale konkurransen.

Men hvordan blir en kommunal svømmehall del av en internasjonal konkurranse?

Skulle sikre forutsigbarhet

Det kommer vi til, men først: Handel med utlandet er nyttig fordi vi bruker mindre ressurser på å bytte til oss visse varer og tjenester i stedet for å produsere dem selv. Det gir samtidig mulighet til å eksportere produkter vi er særlig gode på, sikre arbeidsplasser og betale for importen. Norges økonomiske samarbeidsavtale med EU (EØS-avtalen) skal sikre en trygg og forutsigbar regi for dette.

EU, EØS og andre har avtalt spilleregler for å skape ryddighet og trygghet. Regler for statsstøtte på tvers av land inngår i dette avtaleverket mellom Norge og EUs indre marked.

Disse reglene ble skapt da industrien i flere land mottok statlige penger for å overleve i relativt åpne økonomier. Men subsidiene avstedkom kappløp mellom landene om å bevilge mest mulig til sine egne, i lengden en konkurranse alle tapte på. Den belastet statsbudsjettene og den utsatte omstillinger som uansett måtte komme.

ESA bommer

Det sentrale ved ESAs rolle og EØS-avtalen er å legge til rette for det som skjer mellom land. Så hvor kommer samhandelseffekten inn i bildet når det gjelder svømmehaller og lignende?

Jo, ESA-direktøren svarer: «Samhandelseffekten er vidt definert. Det er nok at det er utenlandske eiere inne i de private konkurrerende bedriftene.»

Så: Hvis norske kommuner blander svømmehall-billettsalg med gratis tilbud til publikum, kan de vanskeliggjøre konkurransesituasjonen for kommersielle tilbud. For eksempel for nabohotellet med badeland der en utlending er inne på eiersiden.

Jeg savner en dypere forståelse av hvorfor vi har offentlige tilbud. Det ser ut som at ESA bommer og stirrer seg blinde på penger der de burde se at realøkonomisk badevelferd er økonomisk aktivitet, både med og uten brukerbetaling. Å regulere økonomi krever kunnskap om økonomi.

Det er nok å ta av

Internasjonale myndigheter har store utfordringer med å skattlegge Nike, Google og andre multinasjonale konsern i tillegg til all arbeidslivskriminaliteten, sosial dumping, skatteflukt, mv. Det er nok å ta av.

Jeg hører at EU-landene ikke opplever like geskjeftig innblanding som vi utsettes for av ESA. Heldigvis, for dette er neppe måten å forebygge Brexit og andre uheldige fenomen på. Det blir spennende å se om norske myndigheter går inn for å dempe ESAs iver i høringen. Svarfristen er 2. mai.

Del innlegget