Vi og vårt oljesmurte lykkeland

Folk har begynt å legge merke til oss.

Det norske oljefondet er verdens største investeringsfond, og vi blir stilt forventninger til. Jeg fikk merke det i hovedkvarteret til OECD i Paris, der en sinna engelskmann begynte å lekse opp for meg da han oppdaget at jeg var norsk. Som alle nordmenn i hans øyne var jeg en rentenist og en rik, sløv medeier.

Han trengte kanskje å lære mer om oljefondet, men der og da ønsket i hvert fall jeg at jeg kunne litt mer om både fondet og norsk oljenæring.

Nå er anledningen til å lære rik. NRK-serien Lykkeland dramatiserer starten på det norske olje-eventyret, og allerede i første episode aner vi hvor forutseende og kloke folk vi hadde i statsadministrasjonen den gang. Phillips petroleum hadde lett i alle felter de var blitt tildelt, unntatt ett, og ikke funnet noe. De ville gi opp. Men så ble de klar over en kontraktsbetingelse fra norske oljemyndigheter, kløktig ledet av Jens Evensen: Boten for ikke å lete tilsvarte kostnaden ved å lete! Da boret Phillips også det siste feltet.

– Og de fant olje. Et lønnsomt funn for Phillips, et avgjørende funn for Norge.

Det sies at alle nordmenn burde hatt en byste av Jens Evensen. Det er jeg enig i, men de var flere om å gjøre uvurderlige tjenester for det norske samfunnet. Dokumentarserien Olje!ligger på NRK’s nettsider, og der kommer flere helter og mer av historien til syne. Den er vel verdt å se parallelt med Lykkeland.

Det samme er en bok som kom i høst,Drømmefondet, hvordan Norge ble finansbransjens George Clooney, og veien videre for Oljefondet. Der skriver Camilla Bakken Øvald om oljehistorien, om tilblivelsen av oljefondet og hva det å eie og forvalte et slikt fond handler om. Leser du denne, kan du hevde deg i selskapslivets diskusjoner om oljefondet, samt svare, om du møter den sinte engelskmannen.

Drømmefondetomtaler også hvordan Evensen og hans hjelpere klarte – uten forkunnskaper – å stable en nasjonal oljevirksomhet på beina. De fikk internasjonale oljeselskaper til å drive, lære bort sine ferdigheter og betale den betydeligste andelen av gevinsten til den norske stat.

Siste lesetips fra meg om denne thrilleren fra virkeligheten er Stortingsmelding nr. 25 fra 1973-74. Ja. Faktisk.

Per Kleppe var finansminister, og på 17 sider beskriver meldingenPetroleumsvirksomhetens plass idet norske samfunn, forfattet av et knippe fagfolk i Finansdepartementet. De klarte å angripe en helt ny og ukjent situasjon og lage en god plan for fremtiden. «Regjeringen mener at en i første rekke må benytte muligheten til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn», står som hovedmålsetning. Deretter konkretiserer de hva de mener med dette. Den som leser meldingen i dag, blir slått av hvor godt de traff og hvor mye som er virkeliggjort.

For eksempel: for det velferdsnivået vi har i Norge i dag, er verdien av oljefondet at hver enkelt av oss i gjennomsnitt betaler 45 000 kroner mindre i skatt, hvert år.

Så det går nesten an å forstå den sinna engelskmannen.

Publisert i Aftenposten på papir den 26. november 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Eor5yK/Vi-og-vart-oljesmurte-lykkeland–Helle-Stensbak

Del innlegget

Hele folket i halvt arbeid

Hva gjør oss rike? Er det oljen? Eksporten? Eller …

I flere internasjonale målinger blir Norge kåret til et av de beste land å bo i. Det hjelper selvsagt at vi er et av verdens rikeste land.

Jeg har utenlandske kolleger som tror at den norske herligheten må skyldes oljen. Olje er noe vi bruker mye maskineri og lite arbeidskraft for å hente opp, og vi selger den på verdensmarkedet med høy fortjeneste. Flaks.

Andre hevder at det er eksporten vi lever av. Eksporten vår er industrivarer vi lager ved hjelp av maskiner og arbeidskraft og selger på verdensmarkedet med fortjeneste.

Olje og eksportvarer skaffer oss penger i andre lands valuta. Å ta pengene hjem er meningsløst, men vi kan kjøpe mat og andre varer for valutaen, og skipe det hjem. Det blir import som kan holde oss i live en stund.

Vi lever av det som holder oss i live. Altså varer og tjenester som opprettholder og viderefører liv og helse. Som mat, husly, varme, klær, helsetjenester, utdanning, framkommelighet, informasjon, mosjon, lov og orden, og omtanke og stell. Pluss litt til.

Dette er varer og tjenester vi produserer når vi arbeider. Så riktig svar er at vi lever av det som kommer ut av arbeidet. Arbeidsresultatet.

Det er mengden arbeidsprodukt som avgjør hvor mye vi kan konsumere av varer og tjenester i et land. Fordi det å være rik er å være i stand til å konsumere mye av varer og tjenester, vil arbeidet avgjøre hvor rike vi blir.

Det er vanlig å si at man er rik hvis man har mye penger. Men penger i seg selv gir liten glede. Det er først når de byttes inn i varer og tjenester, at vi får det vi opplever som behagelig. Men dette må produseres av noen, og siden vi forbyr slaveri og ønsker velstand, er det best med produksjon i et ryddig arbeidsmarked med avtalte vilkår rundt lønn og arbeidstid.

Selve kunststykket med å få et land rikt, er å få til et høyt utkomme fra arbeidet og en god fordeling av verdiene. Det betyr at varer og tjenester som folk verdsetter, må produseres og forsynes i markeder der folket som kjøpere faktisk har råd til å kjøpe dem. Og at kvaliteten på det meste er intakt.

Dette er et enormt koordinerings- og fordelingsproblem. Noen jobber også med det. For eksempel investorer, banker, bedriftseiere, fagforeninger og staten.

Et godt samfunn trenger at mange ulike funksjoner fylles. Tilsvarende vil den enkelte jobbs verdi forsterkes av at et mangfold av andre tilstøtende funksjoner også fylles.

Kilden til rikdom og velstand ligger i menneskene. Det vil si i hvilken grad folk gjør seg nyttige for andre. Det beste er om det skjer i arbeidsmarkedet, for da understøttes både effektivitet og fordeling.

I lønnsoppgjørene regner vi et årsverk som 1950 timer. Den nye perspektivmeldingen sier at nordmenn (15-74 år) i gjennomsnitt jobber om lag 1000 timer i året. Det er litt mer enn et halvt årsverk.

For å videreføre velferden vår i fremtiden, må vi gjøre noe smart. Det lureste er å inkludere folk i arbeidslivet, mer enn i dag. At folk yter etter evne.

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten den 24. april 2017, og kan leses her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Hele-folket-i-halvt-arbeid–Helle-Stensbak-619541b.html

 

Del innlegget