Stikkord: velferd

Hele folket i halvt arbeid

Hva gjør oss rike? Er det oljen? Eksporten? Eller …

I flere internasjonale målinger blir Norge kåret til et av de beste land å bo i. Det hjelper selvsagt at vi er et av verdens rikeste land.

Jeg har utenlandske kolleger som tror at den norske herligheten må skyldes oljen. Olje er noe vi bruker mye maskineri og lite arbeidskraft for å hente opp, og vi selger den på verdensmarkedet med høy fortjeneste. Flaks.

Andre hevder at det er eksporten vi lever av. Eksporten vår er industrivarer vi lager ved hjelp av maskiner og arbeidskraft og selger på verdensmarkedet med fortjeneste.

Olje og eksportvarer skaffer oss penger i andre lands valuta. Å ta pengene hjem er meningsløst, men vi kan kjøpe mat og andre varer for valutaen, og skipe det hjem. Det blir import som kan holde oss i live en stund.

Vi lever av det som holder oss i live. Altså varer og tjenester som opprettholder og viderefører liv og helse. Som mat, husly, varme, klær, helsetjenester, utdanning, framkommelighet, informasjon, mosjon, lov og orden, og omtanke og stell. Pluss litt til.

Dette er varer og tjenester vi produserer når vi arbeider. Så riktig svar er at vi lever av det som kommer ut av arbeidet. Arbeidsresultatet.

Det er mengden arbeidsprodukt som avgjør hvor mye vi kan konsumere av varer og tjenester i et land. Fordi det å være rik er å være i stand til å konsumere mye av varer og tjenester, vil arbeidet avgjøre hvor rike vi blir.

Det er vanlig å si at man er rik hvis man har mye penger. Men penger i seg selv gir liten glede. Det er først når de byttes inn i varer og tjenester, at vi får det vi opplever som behagelig. Men dette må produseres av noen, og siden vi forbyr slaveri og ønsker velstand, er det best med produksjon i et ryddig arbeidsmarked med avtalte vilkår rundt lønn og arbeidstid.

Selve kunststykket med å få et land rikt, er å få til et høyt utkomme fra arbeidet og en god fordeling av verdiene. Det betyr at varer og tjenester som folk verdsetter, må produseres og forsynes i markeder der folket som kjøpere faktisk har råd til å kjøpe dem. Og at kvaliteten på det meste er intakt.

Dette er et enormt koordinerings- og fordelingsproblem. Noen jobber også med det. For eksempel investorer, banker, bedriftseiere, fagforeninger og staten.

Et godt samfunn trenger at mange ulike funksjoner fylles. Tilsvarende vil den enkelte jobbs verdi forsterkes av at et mangfold av andre tilstøtende funksjoner også fylles.

Kilden til rikdom og velstand ligger i menneskene. Det vil si i hvilken grad folk gjør seg nyttige for andre. Det beste er om det skjer i arbeidsmarkedet, for da understøttes både effektivitet og fordeling.

I lønnsoppgjørene regner vi et årsverk som 1950 timer. Den nye perspektivmeldingen sier at nordmenn (15-74 år) i gjennomsnitt jobber om lag 1000 timer i året. Det er litt mer enn et halvt årsverk.

For å videreføre velferden vår i fremtiden, må vi gjøre noe smart. Det lureste er å inkludere folk i arbeidslivet, mer enn i dag. At folk yter etter evne.

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten den 24. april 2017, og kan leses her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Hele-folket-i-halvt-arbeid–Helle-Stensbak-619541b.html

 

Del innlegget

Statistikksjefens nedskalering

Et ordtak sier at hvis noe virker, så ikke reparer det. Altså en advarsel om at du kan komme til å ødelegge noe uoversiktlig «inni der» fordi du ikke ser hvor skjørt det er.

Økonomer debatterer heftig SSB’s forskning og modellbruk. Er det bare en krangel blant matte-nerder, eller angår den vanlige folk?

Jo, den gjør det. Se nederst.

World Economic Forum kåret Norge som best i verden til å redusere ulikhet, og vi smigres, nikker og peker på den norske modellen. Den bejubles i vide ordelag av lærde fra alle samfunnsfag.

Men hva er viktigst i denne supermodellen for land som er gode mot folkene sine? Jeg tror at den økonomiske siden er viktigst. Relativt liten forskjell mellom dem som tjener mest og minst gjør godt, både for enkeltindividene og for helheten.

De som tjener mest på små forskjeller, er folk med lav lønn. Altså folk flest, fordi mer enn femti prosent tjener under gjennomsnittet.

Noen mener vi har for små lønnsforskjeller i Norge, men jeg er ikke blant dem. En ekstra krone gjør mer nytte for den som har få enn for den som har mange. Når inntektene fordeles jevnt, blir velferden høyere, og næringslivet går bedre. Dette kommer alle til gode, også de med høy utdanning og høy lønn.

Dessuten er det ingen bragd å øke inntektsforskjellene. Det kan alle klare.

Det å holde forskjellene små og attpåtil samlet inntekt høy, er derimot en bragd. Det har vi klart.

Den viktigste arenaen for økonomisk fordeling, er lønnsdannelsen. Den foregår i økonomiens viktigste marked, arbeidsmarkedet. Vår modell for lønnsdannelse, frontfagsmodellen, har egenskaper så bemerkelsesverdige at de utredes i flere NOU-er.

Modellen bygger på realistisk teori, er avhengig av et sinnrikt institusjonelt rammeverk, og er krevende å gjennomføre i praksis. Det vet alle som deltar i lønnsoppgjøret.

Frontfagsmodellen slår kinderegget, fordi den bidrar til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst. Vi er altså heldige som har fått implementert en økonomisk supermodell.

Men, den må voktes og pleies, skal den overleve. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden erfarer at den krever tålmodighet, innordning og solidaritet med folk du aldri vil møte. Vanskelige dyder i vår tid.

Det institusjonelle rammeverket rundt lønnsdannelsen er stort og sammensatt. En kritisk del av det er tallene fra SSBs gamle og kompliserte, men virkelighetsnære modell. Disse tallene legger vi til grunn i lønnsoppgjørene. Modellen skjøttes av forskere i SSB. Svekkes denne, kan det som følger være irreversibelt. En gang ødelagt, alltid ødelagt.

SSBs modellverk blir nå foreslått svekket av noen som i disse dager gir råd til direktøren i SSB.

Og direktøren lytter. Hun har kjøpt begrunnelsene om nedskalering. –Det som er viktig for meg, er at SSB driv forskning på høgt internasjonalt nivå, sier hun til Klassekampen.

Er det?

Det viktige for meg, er at SSB driver forskning som kommer befolkningen til gode.

Men jeg er ikke direktør. Jeg er en av fem millioner eiere.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten den 6. februar 2017 her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Statistikkdirektorens-nedskalering-En-gang-odelagt_-alltid-odelagt–Helle-Stensbak-614458b.html

Del innlegget