Modellene bak den norske modellen

SSB-ledelsens hastverk med å omorganisere kan svekke den norske modellen for alltid.

Norge kåres stadig til et av verdens beste land å bo i, og har et sammensatt maskineri av samfunnsinstitusjoner som bidrar, enkeltvis og sammen, til dette. Du har kanskje ikke tenkt det før, men Statistisk sentralbyrå (SSB) er en slik institusjon. Mer om det nedenfor.

Finansdepartementet har nylig nedsatt et statistikklovutvalg som skal tenke igjennom hva vi som samfunn ønsker av SSB, og foreslå en ny lov som imøtekommer dette.

Nå vil ledelsen i SSB omorganisere forskningsavdelingen med sentrale funksjoner, og de vil gjøre det raskt, både før og utenom lov-prosessen. Vi har forstått at vedtak kan skje allerede i styremøte i SSB den 25. april.

Vi frykter at omorganiseringen kan svekke modellene for offentlige budsjetter, politikk og lønnsdannelse for alltid, og at verdifulle deler av samfunnsmaskineriet kan gå tapt. Og hvorfor vil man forsere den demokratiske lov-prosessen der vi som samfunn nettopp skal tenke igjennom hvilke endringer som er mest tjenlige?

Omorganiseringen foreslås i en intern rapport fra en arbeidsgruppe i SSB. Den har fått mye offentlig oppmerksomhet der de kritiske røstene har vært mange. Det avspeiler at SSB og dets samfunnsoppdrag er viktig og opptar mange. Det er i seg selv svært positivt for SSB.

Men det betyr også at omfattende endringer bør vurderes nøye. Ikke minst bør man lytte til innspill fra viktige brukere av SSBs tjenester.

SSB har høy tillit i det norske samfunnet. Den er bygd opp gjennom lang tid.

Etter annen verdenskrig fikk SSB en rolle som gikk langt ut over statistikkproduksjon. Forskningsavdelingen ble bygd opp for å bruke statistikken til å utvikle økonomiske modeller som etterhvert ble svært viktige redskaper i norsk samfunnsplanlegging.

Disse modellene er helhetlige makromodeller for norsk økonomi. De brukes til å analysere hvordan statsbudsjettet påvirker den økonomiske utviklingen, til befolkningsframskrivinger for å analysere virkninger av innvandring, det er modeller tilpasset vår koordinerte lønnsdannelse, og skattemodeller som brukes til å beregne hvordan endringer i skatteregler og skattesatser påvirker inntektsfordelingen. Alt dette er biter som bidrar til gode økonomiske vilkår og gjør Norge til et godt land for innbyggerne.

SSB-modellene er sentrale verktøy for Finansdepartementet, for partiene på Stortinget når de skal vurdere alternative budsjettopplegg fra regjeringens budsjettforslag, og for partene i arbeidslivet og lønnsdannelsen, den viktigste arenaen for å få god fordeling av verdiskapingen i Norge.

Kort sagt er SSB-modellene viktige for Den norske modellen.

SSBs lovbestemte uavhengighet og langvarige virke har nedfelt trekk ved norsk økonomi i modellene og gitt bruken av dem høy legitimitet. Dette må ikke brytes ned i en tid der det er blitt stadig tydeligere at tillit er en helt sentral, og til nå undervurdert faktor for en god samfunnsutvikling.

SSB skal selvsagt, som andre, endres i takt med teknologi og andre forhold i samfunnet. Men for en så sentral institusjon i samfunnsplanleggingen må det skje på en ryddig og grundig måte. SSB står ikke overfor et akutt problem nå, og ingenting tyder på at samfunnet har lav tillit til institusjonen. Så hvorfor lage hastverk med å endre innretningen på viktig modellverktøy?

Hvorfor ikke la statistikklovutvalget gjøre jobben sin ferdig, og la de øvrige demokratiske prosessene med høring blant de berørte gå som vanlig, før man gjør irreversible endringer?

En viktig del av arbeidet med ny lov er å gå gjennom SSBs samfunnsoppdrag i en tid med internasjonale forpliktelser og raske teknologiendringer.

Vi har en lang og solid praksis for slikt demokratisk lovarbeid. Først arbeider et utvalg med eksperter på aktuelle fagområder, deretter sendes deres forslag på offentlig høring, de berørte får anledning til å uttale seg, og ansvarlig departement legger så lovforslaget fram for Stortinget. Høring og debatt opplyser saken og skaper legitimitet til de endringene som til slutt blir resultatet når Stortinget har fattet sitt vedtak. Denne prosedyren sikrer at de berørte blir hørt og at de med viktige anliggender får komme fram med sin informasjon.

Statistikklovutvalget har frist i desember. Det er ikke lenge til. Ledelsens intensjon om å forsere en dyptgripende omorganisering har avstedkommet en debatt om viktige spørsmål på et svært ufullstendig grunnlag, i hovedsak en intern rapport der innholdet har ført til betydelig uro, både internt i SSB og blant tallrike brukere av SSBs tjenester.

Vi håper at ledelsen ikke gjør endringer som kommer lovutvalget og en viktig samfunnsdebatt på et opplyst grunnlag, i forkjøpet. Verken Stortinget, departementene eller partene i TBU er tjent med det. Det tror vi heller ikke at verdens beste modell, den norske modellen, er.

Roger Bjørnstad, sjeføkonom, LO, Erik Orskaug, sjeføkonom, Unio, Grethe Lunde, samfunnsøkonom, Akademikerne, Helle Stensbak, sjeføkonom, YS

Kronikken sto på trykk i Aftenposten den 20. april 2017 her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Modellene-bak-Den-norske-modellen–Bjornstad_-Orskaug_-Lunde-og-Stensbak-619398b.html

Del innlegget

Statistikksjefens nedskalering

Et ordtak sier at hvis noe virker, så ikke reparer det. Altså en advarsel om at du kan komme til å ødelegge noe uoversiktlig «inni der» fordi du ikke ser hvor skjørt det er.

Økonomer debatterer heftig SSB’s forskning og modellbruk. Er det bare en krangel blant matte-nerder, eller angår den vanlige folk?

Jo, den gjør det. Se nederst.

World Economic Forum kåret Norge som best i verden til å redusere ulikhet, og vi smigres, nikker og peker på den norske modellen. Den bejubles i vide ordelag av lærde fra alle samfunnsfag.

Men hva er viktigst i denne supermodellen for land som er gode mot folkene sine? Jeg tror at den økonomiske siden er viktigst. Relativt liten forskjell mellom dem som tjener mest og minst gjør godt, både for enkeltindividene og for helheten.

De som tjener mest på små forskjeller, er folk med lav lønn. Altså folk flest, fordi mer enn femti prosent tjener under gjennomsnittet.

Noen mener vi har for små lønnsforskjeller i Norge, men jeg er ikke blant dem. En ekstra krone gjør mer nytte for den som har få enn for den som har mange. Når inntektene fordeles jevnt, blir velferden høyere, og næringslivet går bedre. Dette kommer alle til gode, også de med høy utdanning og høy lønn.

Dessuten er det ingen bragd å øke inntektsforskjellene. Det kan alle klare.

Det å holde forskjellene små og attpåtil samlet inntekt høy, er derimot en bragd. Det har vi klart.

Den viktigste arenaen for økonomisk fordeling, er lønnsdannelsen. Den foregår i økonomiens viktigste marked, arbeidsmarkedet. Vår modell for lønnsdannelse, frontfagsmodellen, har egenskaper så bemerkelsesverdige at de utredes i flere NOU-er.

Modellen bygger på realistisk teori, er avhengig av et sinnrikt institusjonelt rammeverk, og er krevende å gjennomføre i praksis. Det vet alle som deltar i lønnsoppgjøret.

Frontfagsmodellen slår kinderegget, fordi den bidrar til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst. Vi er altså heldige som har fått implementert en økonomisk supermodell.

Men, den må voktes og pleies, skal den overleve. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden erfarer at den krever tålmodighet, innordning og solidaritet med folk du aldri vil møte. Vanskelige dyder i vår tid.

Det institusjonelle rammeverket rundt lønnsdannelsen er stort og sammensatt. En kritisk del av det er tallene fra SSBs gamle og kompliserte, men virkelighetsnære modell. Disse tallene legger vi til grunn i lønnsoppgjørene. Modellen skjøttes av forskere i SSB. Svekkes denne, kan det som følger være irreversibelt. En gang ødelagt, alltid ødelagt.

SSBs modellverk blir nå foreslått svekket av noen som i disse dager gir råd til direktøren i SSB.

Og direktøren lytter. Hun har kjøpt begrunnelsene om nedskalering. –Det som er viktig for meg, er at SSB driv forskning på høgt internasjonalt nivå, sier hun til Klassekampen.

Er det?

Det viktige for meg, er at SSB driver forskning som kommer befolkningen til gode.

Men jeg er ikke direktør. Jeg er en av fem millioner eiere.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten den 6. februar 2017 her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Statistikkdirektorens-nedskalering-En-gang-odelagt_-alltid-odelagt–Helle-Stensbak-614458b.html

Del innlegget