Et ordtak sier at hvis noe virker, så ikke reparer det. Altså en advarsel om at du kan komme til å ødelegge noe uoversiktlig «inni der» fordi du ikke ser hvor skjørt det er.
Økonomer debatterer heftig SSB’s forskning og modellbruk. Er det bare en krangel blant matte-nerder, eller angår den vanlige folk?
Jo, den gjør det. Se nederst.
World Economic Forum kåret Norge som best i verden til å redusere ulikhet, og vi smigres, nikker og peker på den norske modellen. Den bejubles i vide ordelag av lærde fra alle samfunnsfag.
Men hva er viktigst i denne supermodellen for land som er gode mot folkene sine? Jeg tror at den økonomiske siden er viktigst. Relativt liten forskjell mellom dem som tjener mest og minst gjør godt, både for enkeltindividene og for helheten.
De som tjener mest på små forskjeller, er folk med lav lønn. Altså folk flest, fordi mer enn femti prosent tjener under gjennomsnittet.
Noen mener vi har for små lønnsforskjeller i Norge, men jeg er ikke blant dem. En ekstra krone gjør mer nytte for den som har få enn for den som har mange. Når inntektene fordeles jevnt, blir velferden høyere, og næringslivet går bedre. Dette kommer alle til gode, også de med høy utdanning og høy lønn.
Dessuten er det ingen bragd å øke inntektsforskjellene. Det kan alle klare.
Det å holde forskjellene små og attpåtil samlet inntekt høy, er derimot en bragd. Det har vi klart.
Den viktigste arenaen for økonomisk fordeling, er lønnsdannelsen. Den foregår i økonomiens viktigste marked, arbeidsmarkedet. Vår modell for lønnsdannelse, frontfagsmodellen, har egenskaper så bemerkelsesverdige at de utredes i flere NOU-er.
Modellen bygger på realistisk teori, er avhengig av et sinnrikt institusjonelt rammeverk, og er krevende å gjennomføre i praksis. Det vet alle som deltar i lønnsoppgjøret.
Frontfagsmodellen slår kinderegget, fordi den bidrar til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst. Vi er altså heldige som har fått implementert en økonomisk supermodell.
Men, den må voktes og pleies, skal den overleve. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden erfarer at den krever tålmodighet, innordning og solidaritet med folk du aldri vil møte. Vanskelige dyder i vår tid.
Det institusjonelle rammeverket rundt lønnsdannelsen er stort og sammensatt. En kritisk del av det er tallene fra SSBs gamle og kompliserte, men virkelighetsnære modell. Disse tallene legger vi til grunn i lønnsoppgjørene. Modellen skjøttes av forskere i SSB. Svekkes denne, kan det som følger være irreversibelt. En gang ødelagt, alltid ødelagt.
SSBs modellverk blir nå foreslått svekket av noen som i disse dager gir råd til direktøren i SSB.
Og direktøren lytter. Hun har kjøpt begrunnelsene om nedskalering. –Det som er viktig for meg, er at SSB driv forskning på høgt internasjonalt nivå, sier hun til Klassekampen.
Er det?
Det viktige for meg, er at SSB driver forskning som kommer befolkningen til gode.
Men jeg er ikke direktør. Jeg er en av fem millioner eiere.
Artikkelen ble publisert i Aftenposten den 6. februar 2017 her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Statistikkdirektorens-nedskalering-En-gang-odelagt_-alltid-odelagt–Helle-Stensbak-614458b.html