Finans mot fattigdom

Knus kapitalismen! heter det fra venstresiden, der folk bryr seg om de fattige og misliker rikdom og kapitalopphopning. Men vil avskaffelse av rikdom hjelpe folk ut av fattigdom?

Tilgi at jeg siterer et slagord som oftere sprayes enn trykkes: Knus kapitalismen!, men det illustrerer godt kjernen i det venstresiden mener: at de rikes rikdom er usunn, og at rikdom bør skattlegges og fordeles utover befolkningen. Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre viste nylig at de rike er blitt rikere, og debatten på venstresiden tiltok igjen. De moderate vil skattlegge deler av rikfolks kapital mens de mest radikale vil ekspropriere alt.

Selv tror jeg at solid inntekt og jevn fordeling er det beste for et samfunn og menneskene i det. Derfor er jeg kombinasjonen venstreorientert og samfunnsøkonom. Jeg har måttet spise en kamel for å kunne være begge deler. Det var ikke økonomen, men ideologen i meg som måtte fortære kamelen, og jeg spiste denne: Jeg aksepterer at for alminnelige folks del, bør noen være rike.

Som om alle vinner i lotto

Følgende tankeøvelse illustrerer dilemmaet: Anta at vi fulgte de mest radikales råd: eksproprierte de rikes kapital og spredte den utover befolkningen i form av penger og verdipapirer. Det ville blitt omtrent som at alle vant en lottogevinst. Samtidig ville ingen lenger være veldig rike. Hva ville skjedd?

Vel, lottomillionærer er ikke som andre millionærer, – selvfølgelig ikke, det har de simpelthen ikke råd til. For hva får man for noen skarve millioner? Man får pusset opp badet, bygd på huset, reist på ferie og spart litt. Men samlet sparing for hele befolkningen ville vært en mindre kapitalbeholdning enn før man knuste kapitalistene og fordelte rikdommen.

Spres kapitalen tynt utover, vil den bli brukt annerledes enn hvis den hoper seg opp. Mer går til forbruk og mindre til investeringer. Ganske ok på kort sikt, men dårlig på lang.

Arbeidskraften trenger hjelp

Den skaperkraften vi som individer besitter, arbeidskraften, omsettes til verdiskaping når vi jobber. Men arbeidskraften trenger hjelp av maskiner for å bli produktiv nok til å produsere velstand og ikke bare et liv i slit og fattigdom.

Dette er godt illustrert i Innovasjon Norges kortfilm, som nylig vant en gulldelfin i Cannes. Filmen viser en historie fra 1850-årene til i dag, der Norge utvikler seg fra fattig bondesamfunn til rik industrinasjon. Hypotekbanken, Fiskarbanken, Industribanken og Utbyggingsfondet for Nord-Norge var blant de institusjoner som ga folk tilgang til kapital der samtidens finansmarked ikke evnet. Dette er historien om kapitalen som hjalp et folk å heve seg opp fra fattigdom til velstand.

Fattige må låne for å investere i det som kan bringe dem ut av fattigdom. Men de får ikke lån, fordi de ikke kan stille pant eller garanti. I Norge har staten tilbudt kapital på milde premisser. I noen fattige land gjør mikrofinans samme nytten. For selv om fattige ikke kan stille materiell kapital som pant, så har de sosial kapital, og den kan brukes som et substitutt for pant. Ved å samle låntagere som kjenner og trenger hverandre i en gruppe, og stille samtlige ansvarlige for gruppens avdrag, skapes det et gruppepress mot hver enkelt om å overholde betalingsforpliktelsene. Dette presset reduserer långivernes risiko, gir kapitaltilgang og løfter folk ut av fattigdom.

Velferd krever tunge investeringer

Men hvorfor er kapitalopphopning nødvendig i nåtidens velstandssamfunn? Jo mer vi har av kunnskap, maskiner og infrastruktur til å bistå arbeidet, jo større verdier skaper vi. Investeringer øker utkommet av vår skaperkraft. Og nettopp fordi vi er på et høyt velferdsnivå, er investeringene også kapitalkrevende. Økonomisk velferd krever solide, lønnsomme arbeidsplasser, som igjen krever tunge investeringer. For å få det, trengs noen veldig rike.

En rik person kan kjøpe seg slott, hytter, biler, privatfly og alt det andre tullet som rike kjøper, og likevel ha kapital til overs. Men kapital må ha avkastning for ikke å forvitre, så jo rikere en person er, jo større utfordringer har han med å finne steder å plassere kapitalen. Han tvinges inn i risiko, og hans beste valg er å investere i brave prosjekter som kan bli svært verdifulle, men hvor faren er stor for å mislykkes.

Det er nettopp slike investeringer som driver verden fremover, som løser klima- og miljøutfordringene, som nedkjemper sykdommer som gir lidelse, som gir lønnsomme arbeidsplasser og velferd.

Kapitalen gir folk et bedre liv

Slike investeringer får man ikke når formuer spres, men når de konsentreres. Kapitalen gir folk et bedre liv, ikke fordi de rike er snille, men fordi kapitaloverfloden tvinger dem inn i risiko og høye sparerater. Det gjør kapitalistene nyttige for folket.

Problemet er å finne det optimale nivået for opphopning av kapital. For 40 år siden, lenge før Piketty, ble dette drøftet teoretisk av professor Michael Hoel ved Universitetet i Oslo, og før ham, av mange andre. Temaet har ligget som et bakteppe i svært mye økonomisk forskning. Det vanskelige ekteskapet mellom arbeid og kapital er politisk problematisk. Men, som Innovasjon Norges film viser, har det økonomisk sett vært vellykket.

Publisert i Aftenposten 5. november 2015, og samme dag på nett her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Noen-bor-vare-rike–for-vanlige-folks-skyld–Helle-Stensbak-8231442.html

Del innlegget

Skrevet av

Helle Stensbak

Samfunnsøkonom og krimforfatter. Lang erfaring fra fagbevegelsen, Forfatterforbundet (nå), Sjeføkonom i YS (7 år), LO-økonom (3 år), tillitsvalgt i NM (4 år), daglig leder og styreleder i RIO (4 år). Undervist i økonomiske fag ved Universitetet i Oslo (3 år). Krimroman på Gyldendal. Spaltist i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.