Partytime

You gotta fight for your right to party! … på en fin tid av døgnet.

Skjermbilde 2015-09-27 21.23.13

Fest er en del av livet. Vel og merke en del av det sosiale livet, for det heter ikke fest når man har det bra alene. I Norge er det tillatt å feste med alkohol og musikk på kvelden og natten, forutsatt at man holder atferden innenfor visse, men likevel nokså vide rammer. Norske myndigheter har ikke forbudt festing, slik noen lands myndigheter har. Det skulle tatt seg ut! Her til lands finner vi oss ikke i å få innskrenket friheten slik. Jeg hevder likevel at festing med alkohol er dårlig regulert fra myndighetenes side, også i Norge.

Et blikk utenfor vår egen andedam viser at festingens form varierer over tid og sted. I 2002 var jeg i Havanna, og der var stemningen god som en norsk fest så fort folk hadde stått opp om morgenen. Deretter ble det danset og skålt til alkoholens pris helt til klokken halv tolv på natten. Da ble det helt stille, også midt i sentrum. Havanna hadde lagt seg for å sove.

Etter midnatt i Oslo svimer svaiende nordmenn omkring på stigende rus og med finstasen på snei. Det er ikke så lekkert sett utenfra, men sikkert morsomt inni. I Oslo, til forskjell fra Havanna, foregår brorparten av festingen i helgene mellom midnatt og klokken fire på morgenen.

Min ungdomstid forløp på Hamar i slutten av syttiåra. Vi festet grundig nok i den forstand at vi ikke følte at vi gikk glipp av noe. In-stedet het Paletten, det åpnet klokken syv og stengte serveringen tolv. Fem på tolv blinket de med lysene som signal på at det var siste servering, og vi stormet i flokk mot baren for å sikre oss den siste halvliteren som ingen av oss egentlig trengte. Men slik er alkoholens tankelammende virkning, og ingenting vil endre på det. På Paletten brukte vi tiden til halv ett på å drikke det vi kjøpte ett på tolv. Halv ett måtte vi ut, og da sjanglet vi svaiende hjem med finstasen like mye på snei, den gang som nå. Vi hadde jo holdt på siden klokken fem om ettermiddagen, for det var da vorspielene begynte i syttiåra.

På åttitallet kom Høyre i posisjon og ga oss et åpnere samfunn, herunder forlengede åpningstider på utestedene i Oslo, der jeg var ung student. Debatten kretset snart rundt – ikke når – men hvor skjenkingen skulle foregå. Skulle man legge en ”skjenkering” rundt sentrum og skåne bydeler der det bodde folk, som Grünerløkka og Frogner? Debatten var nesten like tankelammende som alkohol og dreide seg raskt om ulike konkurransevilkår. Sympatien søkte seg til de ulykksalige som drev skjenkesteder utenfor ”ringen”, og etter hvert ble det klart som gin hva som var mest rettferdig: Alle kraner måtte få tappe like lenge bort i natten.

Politikere, som trenger stemmer for å være nettopp det, prøver stadig å kapre flere. Nå i kommunevalgkampen foreslo Unge Høyre, FpU og Unge Venstre å utvide skjenkingen enda en time nærmere morgenen. ”Det vil føre til et bedre uteliv”, hevdet de. Mon det. Da måtte vi i min ungdom sannelig ha et skrøpelig et.

Men vi hadde ikke det. Vi festet så det sved, vi også. Men det som skjedde da åpningstidene ble forlenget, var at feste-timene forflyttet seg deretter.

Hva er det dagens unge har som ikke vi hadde? Svar: Dårligere form i de første ukedagene.

Siden det å feste er en sosial greie, må enhver feste når de andre fester. Dette danner noe som økonomene kaller en likevekt. Det er en tilstand som er stabil over tid fordi det skal visse krefter til for å bryte ut og danne en ny på et annet sted. Likevekter kan dannes i situasjoner som er dårligere enn nødvendig. Jeg mener at Oslos primetime partytime er dårligere enn den som var både i Havanna og på Hamar.

Hvorfor? Fordi individene tvinges til å gjøre det de ønsker på et annet tidspunkt enn det de foretrekker mest. Vi kunne feste i fritiden. Dagens unge må vente i fritiden og feste i sovetiden, fordi festen ikke starter før midnatt. Fritiden kan riktignok brukes på å pynte seg og ”forse”, men det klarte vi også, vi kastet bare bort mindre tid på det og tok fatt på moroa mye tidligere.

De unge nå er dømt til å forrykke døgnrytmen og svime inn i mandagen med søvnunderskudd i tillegg til en hangover som vi gjorde unna et halvt døgn tidligere. Retten til å feste sent er en belastning, ikke en frihet.

Jeg ønsker meg politikere som ser at noen sosiale ting binder individet til å følge helheten, og at på slike områder er ”individuell frihet” kun en illusjon. Politikere bør se hvilke vedtak som hjelper befolkningen til å koordinere seg mot den beste likevekten, og ikke la seg lure av mindre relevante argumenter som beskyldninger om formynderi og lignende. Stengetider ved dagens slutt er ingen ting å bekymre seg om, folk vil alltid feste så sant det ikke forbys. Samfunnets tillitsvalgte bør befordre regulering som ikke fører med seg unødige ekstra-kostnader.

PS: Et parallelt resonnement kan brukes om å tillate søndagsåpne butikker. Åpner politikerne for det, må alle holde åpent, også selv om ingen vil. Slike mekanismer bør de som vil være politikere se.

Publisert i Aftenposten 27. september 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Et-sporsmal-om-partytime–Helle-Stensbak-8179262.html

Del innlegget

Skrevet av

Helle Stensbak

Samfunnsøkonom og krimforfatter. Lang erfaring fra fagbevegelsen, Forfatterforbundet (nå), Sjeføkonom i YS (7 år), LO-økonom (3 år), tillitsvalgt i NM (4 år), daglig leder og styreleder i RIO (4 år). Undervist i økonomiske fag ved Universitetet i Oslo (3 år). Krimroman på Gyldendal. Spaltist i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.