Når vi døde våkner

Det er oss unge dette handler om, vi under seksti. Vi er fremtidens utfordring, og statsvitenskapen har ennå ikke løst problemet med kortsiktige politikere som unnlater langsiktig styring. Imens går vi som søvngjengere mot en oppstandelse som hjelpeløse levende.

Hvis du lurer på om dette gjelder deg, kan du se på en liten, unnselig figur i Perspektivmeldingen, side 47 (Meld. St. 12, (2012-2013)). Ved hjelp av et pennestrøk kan du lese av hvor få som står i arbeid per pensjonist det året nettopp du, statistisk, kan forvente å trenge omsorgstjenester.

Det er ikke de gamle, men vi unge som er eldrebølgen. Vi er en hovedutfordring for velferdssamfunnet. Perspektivmeldingen, i hovedsak skrevet av embetsverket i Finansdepartementet, behandler dette.

Noen hevder Finansdepartementets embetsverk er mektige fordi de er økonomer som sitter på pengesekken. Jeg tror deres gjennomslagskraft skyldes at de er gode til å stille diagnose på økonomien. Økonomien, det er oss. Når vi utveksler ressurser, settes mektige krefter i spill, og disse kreftene blir forstått bedre i Finansdepartementets hus enn i mange andres. Nobelprisvinner Trygve Haavelmo kalte kreftene det ubønnhørlige realøkonomiske bokholderi. Det er triste saker for en politiker, og altfor trist for den som byr på visjoner i kampen om gjenvalg.

Men siden mange av oss uansett er født, vet vi nå at vi eldes som befolkning. Det krever flere ansatte til omsorgstjenester, og omsorgsproduksjon vil bli en vekstnæring. Men hva kan skje når en offentlig tjeneste tvinges til å bli vekstnæring?

Perspektivmeldingen svarer med anslag om hva befolkningen vil ha, hva det vil koste, og hvordan vi kan få det i hop.

Vi er rike, mest fordi vi jobber. Vi jobber også smart, fordi kunnskap og teknologi har gjort den verdifulle arbeidskraften mer potent. Ny teknologi kan gi vekst i produksjon og inntekt, og frigjøre tid. Velferdsproduksjon krever mye menneskearbeid, den er arbeidsintensiv i motsetning til vareproduksjon der maskiner kan gjøre mye av jobben. Noe omsorg kan gjøres mer effektiv med teknologi. Men teknologien utvikler seg ujevnt og gir som regel sterkere produktivitetsvekst for varer enn for tjenester. Siden lønningene øker med produktiviteten i vareproduserende sektor, vil arbeidskraftkostnaden i omsorg etter hvert bli svært høy. Omsorgstjenester blir – relativt til andre kjøp – mye dyrere.

Økt inntekt skaper økt etterspørsel etter de fleste tjenester. Men vi rammes også av Baumol’s sykdom: arbeidsintensiv produksjon, der relativt lite av verdiskapingen kan erstattes av maskiner, blir dyrere når teknologiske nyvinninger effektiviserer andre bransjer. Dessuten vil økt inntektsnivå øke kravene til kvaliteten på omsorgstjenestene. Vi vil ha bedre service, samtidig som vi vil trenge mer.

Det blir færre arbeidende bak hver gammel, og samtidig ønsker færre å jobbe med omsorg. Ikke så rart, kanskje? Heltene som jobber i eldreomsorgen tar tunge løft i dårlig luft. De har lav lønn, lav status og en tretti-noe-prosents stilling. Vi trenger flere i eldreomsorgen, og da må alt dette opp!

Vi står med andre ord overfor et trippel-sett med fordyrende faktorer: teknologisk utvikling gjør omsorgskjøp relativt dyrere, økt levestandard øker kvalitetskravene, og lønnen må opp for å trekke mer arbeidskraft.

Perspektivmeldingen viser hva som må til for å videreføre dagens nivå på velferdsordningene de neste femti årene. Det krever ekstra inntekter tilsvarende seks prosent av BNP! En figur på side 13 viser at det bare er økt sysselsetting som vil monne for inndekningsbehovet. Vi må jobbe mer, men det er ikke de i full jobb man først sikter til, de jobber allerede 1950 timer i året. Nordmenn, 15-74 år, jobbet i gjennomsnitt 1015 timer i 2011. Grovt sagt var hele folket i halvt arbeid. Vi må klare bedre enn det!

Omsorg koster, og skal det være offentlig forsynt, må det finansieres. Jobber vi mer, vil økte skatteinntekter finansiere et godt stykke på vei. Ellers kan man innføre enda mer brukerbetaling. I dag innkrever sykehjem 85 % av pensjonen fra brukerne. Blir den offentlige tjenesten for dårlig, vil private tilby noe bedre for dem som kan betale. For noen vil prisen da være mindre enn 85% av pensjonen! Lav kvalitet på offentlig omsorg gir en todeling der det offentlige sitter igjen med dem som betaler minst. Det vil i sin tur svekke oppslutningen om å betale skatt. For suksessen på en dugnad avhenger som kjent av hvor mange andre som stiller opp.

Løsningen er arbeid, og alle må bidra. For som figuren på side 8 i Perspektivmeldingen viser, så er det menneskets arbeidskraft som er den virkelig store verdien i samfunnet, ikke penge-ytelser eller olje.

Ibsens stykke handler om ikke å tørre se kjærligheten når den kommer, og om å ta gale valg. Straffen blir å leve som en død for så å våkne til en katastrofe. Kjærlighet er noe av det viktigste i livet. Men verdighet, trygghet og fravær av fattigdom, det er noe det også. Eller vi kan lukke øynene og sove, som i Europa. Pax vobiscum!

Publisert i Aftenposten 1. februar 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Det-er-ikke-de-gamle_-men-vi-unge-som-er-eldrebolgen-Vi-er-en-hovedutfordring-for-velferdssamfunnet-7882684.html

Del innlegget

Skrevet av

Helle Stensbak

Samfunnsøkonom og krimforfatter. Lang erfaring fra fagbevegelsen, Forfatterforbundet (nå), Sjeføkonom i YS (7 år), LO-økonom (3 år), tillitsvalgt i NM (4 år), daglig leder og styreleder i RIO (4 år). Undervist i økonomiske fag ved Universitetet i Oslo (3 år). Krimroman på Gyldendal. Spaltist i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.