Av gode grunner bør forsvaret bare være offentlig finansiert. Men eierne er mange og spredte, uten enkel tilgang til styring og kontroll. Derfor er den korteste veien til mer penger at forsvaret selv roper ulv, ulv! Men når bør vi lytte?
Krig, konflikt og terror rykker opp til mer fremskutt plass i mediene, vår felles bevissthet. Det rykker også nærmere fysisk og geografisk, og kan «true våre verdier og vår frihet til å forme våre samfunn som vi vil gjennom demokratiske prosesser», skriver Robert Mood, en kjent, norsk generalløytnant.
I VG (16.2.15) skrev Mood at forsvaret vårt ikke er som det burde. Det er treg reaksjonsevne i beredskapen og man har problemer med utholdenheten inntil alliansepartnerne kan komme oss til unnsetning. Både land-, sjø- og luftforsvaret har mangler, og Mood pekte blant annet ut bemanning, støttevirksomhet og reservedeler som forsømte områder.
6. mars 1939 holdt offiser Øivinn Øi, kontorsjef i Forsvarsstaben og en mann med solid militær bakgrunn, et foredrag som senere ble berømt. Øi tegnet et scenario for fiendtlig angrep på Norge, og han påpekte mangler ved beredskap og reaksjonsevne. Det Øi sa, reflekterte en fremherskende tankegang i forsvarsledelsen den gang. Og nesten alt som ble forutsagt i talen, slo til. Da tyskerne et år senere gjorde det Øi hadde anslått, utførte han tross alle svakheter sin oppgave i å forsvare landet. Han fikk ikke mange timene på seg, han ble skutt og drept av tyskerne på kvelden den 9. April 1940.
I VG skrev Robert Mood følgende: «Et forsvar som ikke er kontinuerlig tilstede og ikke klarer å reagere meget raskt, bidrar til ustabilitet og usikkerhet både hjemme, i våre nærområder og i fellesskapet.
Tilstedeværelse handler om baser, om å seile, fly og øve så mye at vi tydelig forteller at dette er vårt område. Forutsigbart og trygt uten å provosere, avskrekkende mot press og aggresjon. Ved manglende kontinuerlig tilstedeværelse vil tilførsel av militære enheter eskalere situasjonen og bli tolket som provokasjon.» Russlands reaksjon på de nordiske forsvarsministres erklæring om samarbeid (Aftenposten 10.04.15.) illustrerer hvor aktuelle Moods ord var.
Jeg vet ikke så mye om militært forsvar, men jeg er en samfunnsborger, og jeg er med og finansierer forsvaret vårt. Jeg, som alle, trenger forsvarets beskyttelse. Men som samfunnsøkonom kan jeg si noe generelt på vegne av det økonomiske fellesskapet om hva vi vil ha av forsvar og hva vi er villige til å betale for å ha det.
Personlig ønsker jeg at både politiet og militæret evner med en viss, ikke ubetydelig sannsynlighet, si nittini prosent, å kunne avverge angrep og forsvare meg, min familie, mine venner, mine omgivelser og de enorme verdiene –både de materielle og ikke minst de immaterielle, kulturelle – som vi har bygget opp i dette landet, og som jeg er så stolt av. Min betalingsvilje for det er … tja, minst like høy som det jeg er villig til å bruke på forsikringene mine. Men til forskjell fra brannforsikringen, som er bortkastet all den tid det ikke brenner, er forsvarsforsikringen ikke bortkastet all den tid det er fred.
I økonomisk forstand er et forsvar et fellesgode, et kollektivt gode, der mitt konsum av tryggheten ved å ha et forsvar ikke forringer din trygghet ved å ha et forsvar. Samfunnsøkonomisk sett bør derfor regjering og storting dimensjonere forsvaret slik at samlet betalingsvilje, summen av det vi alle er villige til å betale, svarer til det vi alle er villige til å gi opp av andre goder for å ha den tryggheten et bedre forsvar gir oss. Ikke en helt enkel størrelse å beregne i praksis, selv om den i teorien ikke er så vanskelig.
Når vi betaler forsikringer avslører vi noe om hva vi er villige til å betale for trygghet. Men beregningsvanskene gir i praksis politikere muligheter til både å overinvestere og underinvestere i et forsvar. Historien viser at despoter overinvesterer. Norske politikere på 30-tallet underinvesterte.
I en ny rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt fremgår det at andelen av statsbudsjettet som brukes til forsvar er halvert siden 1994. Nå er ikke pengebruken et mål i seg selv, men Robert Mood oversatte noe av dette i VG: «Hvis vi samler hele den norske Hæren kunne vi – i et klassisk scenario – maksimalt forsvare en bydel i Oslo.»
Fregatter, kampfly og andre fine, blanke ting er til ingen nytte hvis det mangler nødvendig bemanning, støttevirksomhet eller reservedeler. Og det er også noe vi skal lære: Øivinn Øi hadde framstående militær kompetanse, men fikk delta kun i noen timer av forsvaret av Norge før han ble drept av fienden. Militært personell er utsatt.
Vi trenger flere sett med mannskap til sofistikerte fregatter og fly, fordi disse menneskene løper en høyere risiko hvis det oppstår en situasjon. Skjer dét uten at vi har ekstramannskap, er investeringene i fly og fregatter det vanvittigste sløseriet vi har begått på denne siden av 9. April 1940.
Publisert i Aftenposten, papiravisen 3. mai 2015, og på nett 5. mai 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Hva-vil-vi-ha-av-forsvar-og-hva-er-vi-villige-til-a-betale-for-a-ha-det-8000664.html
