Rikfolk!

«Rikfolk», sa mormor og så på meg med det tunge blikket, «må vise seg tilliten verdig! Først!»

Jeg satt stille selv om jeg var en 14-årig ungkalv med altfor mye armer og bein. Storøyd absorberte jeg advarselens halvt skjulte budskap.

Mormor hadde hatt huspost hos rikfolk inne i Oslo som ung, og det var ingen ende på alt hun måtte gjøre: Arbeidsdagen startet om natta. Vedovner i iskalde rom skulle fyres opp, timer før herskapet våknet. Hele arbeidsuken, unntatt en frikveld, gikk med til å skrubbe, pusse, gnikke og gnu. «Dengang var det skikkelig forskjell på folk!» fnøs mormor.

Nå er det ikke slik lenger. Inntektsforskjellene i Norge er relativt små sammenlignet med andre land. Men små forskjeller og høy velferd er avhengig av at mange i befolkningen er i gode jobber.

For et år siden oppnevnte regjeringen Holden-III-utvalget for å se på lønnsdannelsen. Jeg var så heldig å få delta. Det inntektspolitiske samarbeidet og lønnsforhandlingsmodellen må støtte opp under en balansert utvikling med lav ledighet og høy sysselsetting, het det i mandatet. Utvalget, som leverte sin rapport 3. desember, har sett på norsk nærings- og arbeidsliv og gir noen anbefalinger for lønnsdannelsen og politikken fremover. Anbefalingene er motivert av å holde høy verdiskaping over tid, slik at arbeidstakere og arbeidsgivere sikres en god og rimelig trygg inntekt, og at inntekten fordeles godt utover befolkningen.

Utvalget ble bedt om å legge frontfagsmodellen til grunn. Den innebærer at bedrifter som er utsatt for internasjonal konkurranse skal forhandle lønn først, og så skal forhandlingsresultatet i stort følges av alle andre. Modellen understøtter høy verdiskaping og god fordeling, og danner en norm for lønnsveksten. Men en norm krever oppslutning fra norske arbeidstakere, og oppslutning krever tillit, altså det motsatte av det som lå i mormors dunkle advarsel.

Om tillit skriver Holdenutvalget blant annet: En jevn inntektsfordeling bidrar til høy tillit mennesker imellom, og den norske modellen for lønnsdannelse bidrar til en slik jevn inntektsfordeling.

Da mormor var ung, var huspost arbeid som unge jenter fra landet kunne få, gjerne hos bemidlede familier i Oslo med leiligheter der pikeværelset lå bak kjøkkenet. Jevn inntektsfordeling preget ikke arbeidslivet den gang. Ulikhetene var av det slaget at historiene gikk i tiår etterpå. Som fjortis husker jeg de eldre kvinnenes talende blikk og tørre replikker, om husfruenes ondsinnede slavedriveri, om at når det kom til stykket så var mannfolk bare mannfolk, og om adoptivsøsken som likevel var i slekt – på mystisk vis. Skjulte budskap med tydelig undertone.

Senere skjønte jeg at husfruens grønne sjalusi kom av ektemannens nattlige besøk på værelset bak kjøkkenet, at adoptivsøsken var lausunger som ungjentene leverte hjemme i bygda før de atter dro til Oslo og husposten sin, der tjenestene viste seg å være flere enn opprinnelig avtalt. Det hører kanskje med at det var mormors generasjon som stemte fram Arbeiderpartiet på Hedemarken. «Vi greide å få en slutt på alt slitet», sa mormor.

Det inntektspolitiske samarbeidet og høy koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst, konkluderer Holden-III. Historien om mormor gir det lange perspektivet og viser hvor godt vi har fått til akkurat dét.

Lønnsdannelsen er viktig. Hvis den fungerer dårlig, kan bedriftsnedleggelser og økende ledighet følge. Det gir i neste omgang økonomisk ulikhet. Blir store grupper dårlig stilt, beredes grunnen for illegale markeder og politisk uro. Men det som også skjer ved økonomisk ulikhet, er at folk i det små får anledning til å utnytte andre. For selv om man ikke blir lykkelig av penger, så kan pengemangel gjøre en ganske ulykkelig.

Dagens norske arbeidsliv, herunder lønnsdannelsen, er organisert for å understøtte jevnbyrdighet, gjøre individet sterkt og berede grunnen for tillit mellom partene. Men systemet må vedlikeholdes, det kommer ikke av seg selv.

Et system basert på tillit og frivillighet kan likevel være sårbart, ved at det er avhengig av at deltakerne føler at systemet gagner dem. Tilliten til det norske systemet for lønnsdannelse er blitt bygget opp over mange år, understøttet av at systemet over tid har vist seg forenlig med høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og jevn inntektsfordeling. Gode resultater på makronivå vil også bidra til at tilliten befester seg på bedrifts- og individnivå, heter det videre i Holden-III.

På mormors tid var det knapt med både velstand og tillit. Det fantes rikdom og den tok seg godt ut i dagslys, men ikke fullt så godt i dunkel belysning. Partene var ujevnbyrdige, og den økonomiske overlegenheten tok frem atferd som ikke var god.

Tidligere YS-leder Randi Bjørgen jobber nå i et YS-prosjekt i det sørlige Afrika. På et fagforeningsmøte i Botswana nylig, møtte hun kvinner som fortalte at «morning floor service» kunne være en del av jobben. En av kvinnene hadde seks barn. Tre av dem, kanskje fire, var ektemannens. Men at han ikke var far til alle seks, visste han ingen ting om. Ikke ennå.

Mormor ville vært litt over hundre år. Det er ikke så lenge siden. Botswana er litt over 19 timer unna. Det er ikke så langt av gårde. Det kan minne oss om at det er viktig å passe på økonomien. På inntekten, verdiskapingen, arbeidslivet. Og lønnsdannelsen.

Publisert i Aftenposten 9. januar 2014

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Rikfolk-ma-vise-seg-tilliten-verdig-7428579.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Rikfolk-ma-vise-seg-tilliten-verdig-2534208.html

Del innlegget

Skrevet av

Helle Stensbak

Samfunnsøkonom og krimforfatter. Lang erfaring fra fagbevegelsen, Forfatterforbundet (nå), Sjeføkonom i YS (7 år), LO-økonom (3 år), tillitsvalgt i NM (4 år), daglig leder og styreleder i RIO (4 år). Undervist i økonomiske fag ved Universitetet i Oslo (3 år). Krimroman på Gyldendal. Spaltist i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.