Sweatshop

«Jeg ber dere som kjøper klær fra Kambodsja: Hjelp oss! Vi har det så dårlig», sier en kvinne inn i kameraet. Hun har allerede hjulpet deg, for hun har laget den skjorta du har på deg nå.

Vi er mange som kjente tårene presse under Sweatshop, dokumentaren på Aftenposten TV der tre moteinteresserte unge ble satt i arbeid på en tekstilfabrikk i Kambodsja. Plutselig var de kollegaer med dem som lager klærne våre. De kjente klærne fra før. Nå ble de også kjent med menneskene.

En av dem var Sokty, en beskjeden jente på 25 år. Hun jobber syv dager i uka, tolv timer om dagen, unntatt på søndager, da jobber hun åtte. Hun har et fysisk skadelig arbeid, spiser dårlig mat og sover på gulvet. Hun drømte om å bli lege, men fikk bare noen få år med skolegang. Hun smiler mye, men er ikke lykkelig. Hun har livet foran seg, men tjener 750 kroner i måneden og det er ikke nok til å leve av. Prisen hun betaler, er blant annet 17 færre leveår enn det du statistisk sett kan forvente å leve. I de 17 flere årene du får, spiser du bedre, du bor bedre og du har det mer behagelig. Sannsynligvis er du lykkeligere også.

Noe av ditt behagelige liv skyldes skjortene hun lager for deg. I løpet av det siste tiåret er de blitt billigere. Billigere betyr at du jobber færre timer for en skjorte. Men det betyr ikke at du nødvendigvis er blitt så mye mer produktiv enn Sokty. Det kan bety at Sokty blir hardere utnyttet.

«Hjelp oss!» sier kvinnen inn i kameraet. Ja, det vil jeg. Gjerne! For tanken på at jeg handler klær av noen som tjener grovt på å utnytte andre, gjør meg dårlig. Jeg vil heller ikke kjøpe tomater av noen som tjener fett på plage slaver i Italia. Jeg vil at alt jeg kjøper skal være tilvirket av folk som har en lønn å leve av under verdige forhold. Punktum.*

Noen mener vi bør boikotte bedrifter som utnytter folk slik. Økonomer som meg hevder derimot at internasjonal handel løfter millioner ut av fattigdom. Sweatshop dokumenterte ikke akkurat det, for å si det forsiktig.

Men boikotter vi, vil arbeiderne bli fattigere, for de må kjempe om færre jobber. Da blir lønna enda lavere og forhandlingsstyrken enda svakere. Hvordan kan vi hjelpe? Løsningen ligger fortsatt i internasjonal handel, men verdiene som skapes må fordeles bedre. Økonomiske krefter kan nemlig trekke hvor som helst, og noen ganger trekker de vrangt i stedet for rett. To investeringseksempler kan illustrere: Brain-drain er krefter på ”vranga”, der fattige land, som har investert i utdanning for sine unge talentfulle, mister dem til multinasjonale selskaper i rike land. Multi-ene tilbyr bedre lønn og trekker humankapitalen til seg billig, på bekostning av de fattige. Returnee er et nyord for kreftene på ”retta”, der de samme talentene returnerer og tilbyr sin kompetanse og arbeidskraft i hjemlandet. Det skjer når fattige land åpner for investeringer som øker produktiviteten og gir vekst og nye muligheter. Med kunnskap kan økonomiske krefter styres i en bedre retning.

Tilbake til Sokty, hvordan kan vi hjelpe? Vi kan bruke forbrukermakten vår, nettopp den makten vi bruker når vi faktisk handler billige tomater og klær. Vi kan kreve verdighetsgaranti med på kjøpet, en garanti for at arbeiderne har en lønn å leve av og en jobb under verdige forhold. Vi kan slutte å kjøpe hos dem som ikke byr på garanti, eller som blir avslørt med falsk garanti.

Vi forbrukere er spredt og ute av stand til å koordinere oss og gjøre trusler troverdige. Men den oppmerksomheten Aftenpostens serie har fått, viser at de fleste av oss vil ha skjorter uten blodspor og tomater uten smak av sorg og fortvilelse. Responsen er entydig, og dyktige forretningsfolk forstår at en slik garanti er et forretningskonsept i det norske markedet.

Og de får det til, hvis de vil. For like mye som vi kan bruke forbrukermakten til å kreve verdige varer, kan kjedene bruke sin kjøpermakt og kreve verdige produksjonsforhold. De kan velge produsenter som tilbyr laveste pris til gitte standarder på lønn og arbeidsbetingelser. Det tar, la oss si åtte uker, å skaffe varesortimentet en verdighetsgaranti. For vil man, så vil man.

Jeg løper og kjøper der det gis en slik garanti. HM, som tapetserer Norge med motbydelig reklame to ganger i året, har råd til å annonsere det hvis de innfører en slik, og reklamen vil garantert falle bedre i smak hos kjedens kjernekunder. Det ville ikke forundre meg om de også økte salget, så mye stille boikott som den kjeden ellers drar på seg. Hvilken økonomisk suksess det ville bli hvis HM også løfter Sokty og de øvrige 399.999 tekstilarbeiderne ut av fattigdom! Dessuten et viktig resultat, at skjorta du har på deg nå gjør livet bra også i den andre enden av produksjonsprosessen.

*(En lønn å leve av betyr en lønn som rommer mat, klær, bolig, medisiner, utdanning, møbler, pluss litt sparepenger. Verdige forhold betyr å slippe fornedrelser, å kunne ta vare på egen helse, å kunne forsvare sine rettigheter uten risiko, og forhandle lønn og arbeidstid slik at det ivaretar ovenstående.)

Publisert i Aftenposten 2. juni 2014

http://www.aftenposten.no/okonomi/Hva-kan-vi-lare-av-Sweatshop-7587551.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Hva-kan-vi-lare-av-Sweatshop-2615227.html

Del innlegget

Skrevet av

Helle Stensbak

Samfunnsøkonom og krimforfatter. Lang erfaring fra fagbevegelsen, Forfatterforbundet (nå), Sjeføkonom i YS (7 år), LO-økonom (3 år), tillitsvalgt i NM (4 år), daglig leder og styreleder i RIO (4 år). Undervist i økonomiske fag ved Universitetet i Oslo (3 år). Krimroman på Gyldendal. Spaltist i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.