Tenk hvis dagens nyheter var flere drepte i kampene på Lysaker ved Oslo og nye trefninger på Sola utenfor Stavanger …
Se for deg at strømmen går mens du lager mat, og sist gang det skjedde var den borte i tre døgn. WC har du ikke brukt på uker fordi kloakknettet ikke lenger transporterer det man før kunne trekke ned. Nå bruker du bøtte, og dolokket har du teipet fast til porselenet hele veien rundt så ikke stanken skal sive inn i leiligheten. Det smeller, men du håper bombene bommer på huset ditt. Du går kledd i en blekrosa skjorte som rekker over knærne og du har en irrgrønn hatt på hodet, ikke fordi du liker det, men fordi det å kle seg annerledes er å be om å bli skutt.
Trekk så pusten og kjenn hvor godt det er å slippe å ha det sånn. Vi har fred i Norge nå.
Men vi har olje, så vi kunne hatt krig. Det er nemlig relativt vanlig med konflikt der det er rikt med naturressurser. Den nyeste er i Irak og i de kurdiske områdene, der IS herjer. Kontroll over oljeforekomster inngår i kampene, der også. Men dette er ikke den eneste krigen der kontroll over naturressurser er en del av pakka.
Økonomer kaller fenomenet med kamper rundt naturressurser for ressursenes forbannelse. Årsaken til at det ofte kjempes om naturressurser, er at de gir superprofitt, det vil si spesielt høy fortjeneste per innsats. Det gir i sin tur pengerikelighet til andre ting man måtte ønske, som for eksempel mer våpen og mer makt, rikdom, vakre jomfruer eller andre herlige ting som krigere begjærer og mener de fortjener.
Naturressursnæringer er vanligvis høyprofitable. Superprofitten, eller grunnrenten, som er faguttrykket, betegner naturens avkastning, en særegen lønnsomhet som kommer av at naturen gjør en stor del av produksjonen uten å ta betalt. Litt forenklet kan en si at den som høster en naturressurs får betalt for hele produksjonen, men bærer kostnader for kun en del av den. Mens en frisør eller en sjeføkonom må utføre et årsverk for å tjene en årslønn, kan en som høster en naturressurs tjene en årslønn ved å jobbe eksempelvis bare tre måneder. Mange av dem som høster av naturen og selger ressursen videre i et marked, har enten mye fritid eller høy inntekt.
Da det norske oljeeventyret startet på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet, var vi så heldige å ha statsråder og embetsmenn som hadde kunnskap om disse sammenhengene. Heldigvis for oss var de også redelige og unnlot å gripe den sjansen til rikdom som lå rett foran dem. I Stortingsmelding 25 (1973-74) skrev de at de betydelige oljeinntektene burde komme hele samfunnet til gode, at staten burde sette visse betingelser rundt oljeutvinningen, og at grunnrenten – superprofitten – burde trekkes inn via en særegen skatt. Dette har ført til at vi har Statens Pensjonsfond Utland i stedet for ekstremrike oljesjeiker. Sammen med lønnsdannelsen og velferdssystemet har den norske organiseringen av oljesektoren bidratt til at befolkningens reallønninger er blant verdens høyeste og at fordelingen av inntekt er blant verdens jevneste.
Hvorfor blir det krig rundt naturressurser? Det kan være fordi folk ser naturen som en felleseiendom og finner det urettferdig at noen tjener ekstremt mye penger på å utvinne ressursene. Fiskeressursen utenfor Norges kyst er ikke organisert med en slik fellesskapsløsning, og der blusser det stadig opp fordelingskamper, slik det har gjort i mange år.
Men rundt oljen har vi fred, også til å diskutere hvordan vi bør bruke oljepengene. Konfliktnivået er ikke i nærheten av det vi finner i mange andre land, og heller ikke i nærheten av det som er i norske fiskerier. Organiseringen av Norges oljevirksomhet er eksempel på en politikk som ivaretar naturressursen som felleseiendom, og andre oljeland trekker hit for å studere nærmere hvordan vi gjør det.
Vi bør være veldig glade for at de som satt i posisjon den gang norsk oljenæring ble støpt, ikke stilte krav om mange, billige aksjer fra selskapene som fikk konsesjoner. For så enkelt kunne de beriket seg selv og sin familie. Mange herskere har gjort nettopp det når mulighetene oppsto under deres herredømme. Våre unnlot. Statsrådene Finn Lied, Jens Evensen og Per Kleppe, samt ekspedisjonssjef Per Schreiner og hans medarbeidere i Finansdepartementet utviste både kunnskap, klokskap og beskjeden ærlighet – samtidig. Til alle oss andres store hell.
Oljeorganiseringen løste ressursenes forbannelse og gjorde Norge rikt. Men vi er ikke nødvendigvis sikret for all fremtid. Jo rikere man er, jo mer har man å beskytte. I dag er Norges oljefond en honningkrukke som lobbyister svirrer rundt, og det krever et økonomifaglig forsvar rundt oljepengebruken. La oss håpe vi for fremtiden ikke blir et strategisk mål for krigerske grupper, slik at oljen også må forsvares militært. På Facebook forleden postet norsk-pakistanske Deeyah følgende sitat av Martin Luther King: Those who love peace must learn to organize as effectively as those who love war. Det er så klarheten springer en i hvitøyet.
Publisert i Aftenposten 13. september 2014
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Krigen-vi-ikke-har-7703398.html
