Det skjedde igjen! Reaksjonen hos den greske ingeniøren var den samme som hos den italienske økonomiprofessoren året før; øynene ble blanke over middagen der vi snakket løst om samfunnsforhold og økonomi i våre respektive land. Da jeg hadde fortalt om inntektsutviklingen og tilliten vi anvender i lønnsoppgjøret, lente de seg fremover: Kunne jeg gjenta det om tillit? Kunne virkelig ærlighet fungere over tid?
Hos oss møtes motpartene til forhandlinger om hvordan kaken skal deles i økonomiens viktigste marked, arbeidsmarkedet. Prosessen gjøres hvert år, kalles lønnsoppgjøret og er institusjonalisert med blant annet flere tusen tariffavtaler, noen lover, et meklingsinstitutt, en domstol og et teknisk beregningsutvalg.
Vår modell for dette, frontfagsmodellen, skal over tid bidra til at lønnsveksten bygger på den reelle økonomiske veksten. Oppgjøret skal fordele merverdien godt over befolkningen og motvirke økte forskjeller. Det tekniske beregningsutvalget beregner i ettertid i hvilken grad man har lykkes med dette.
For at fordelingen skal bli god, er man avhengig av at aktørene i lønnsoppgjøret gir riktig økonomisk informasjon. Hva bedriftene som konkurrerer på verdensmarkedet evner å gi i lønnspålegg, avhenger av veksten i lønnsomheten. Når oppgjørene gjennomføres, er det bare partene som har denne informasjonen. Derfor er det viktig at de, særlig arbeidsgiversiden, er ærlige i sin informasjon om hva det er rom for.
I Norge har vi valgt å basere oppgjørene på tillit – i utgangspunktet. Det betyr at vi stoler på det motparten sier. Motparten nyter denne tilliten helt til han eventuelt viser seg tilliten uverdig.
Det finnes alltid noen snydenstruper, så også i lønnsoppgjørene. I ett tilfelle ba en toppsjef bedriftens tillitsvalgte om hjelp til kostnadskutt og fikk de ansatte til å avstå fra årets fremforhandlede tillegg. Besparelsen førte til et godt resultat, og toppsjefen ble belønnet med bonus av styret. I tillegg til å begå tillitsbrudd, var dette også svært uklokt. Ledelsen avslørte fravær av forståelse for lønnsdannelsesmodellen og gjorde dessuten noe økonomisk ulønnsomt: forhandlingene fikk sand i maskineriet i flere år etterpå. Ledelsen vant slaget, men tapte krigen. Trikset var ikke så smart likevel.
I norsk lønnsdannelse er ærligheten institusjonalisert, og den skal praktiseres hvert eneste år. Det fungerer. Mye fordi lønnsoppgjøret er en gjentakende øvelse. Tidligere års tillitsbrudd kan straffes i påfølgende forhandlinger. Gjentatte spill disiplinerer. Viktige, men vanskelige kvaliteter som ærlighet får bedre kår under gjentatte spill.
Hva betyr ærlighet for økonomien? Ærlighet reduserer kostnadene til vakthold og forsikringer. Man slipper mye plunder og heft, avtaler kan forhandles frem raskere, transaksjonskostnadene blir mindre. I økonomisk forstand er ærlighet en viktig verdi og lønner seg i veldig mange tilfeller. Kanskje også derfor ærlighet er såpass utbredt?
«Men hos oss er det helt motsatt!» utbrøt den italienske økonomiprofessoren. «I Italia skal man i utgangspunktet ikke stole på noen. Det er først når en person viser at han er ærlig, at du kan handle med tillit til vedkommende.» En god økonom, som denne kvinnen, forsto betydningen av ærlighet for økonomien. Og hun tilføyde: «Jeg skulle ønske vi hadde det slik!»
Over ett år senere ga den greske ingeniøren uttrykk for det samme. «Vi har mange problemer i Hellas for tiden», sa han trist, «og ett av de største heter korrupsjon. Jeg skulle ønske den tilliten dere praktiserer, hadde fungert hos oss!»
De fleste mennesker jeg har møtt, i Italia, i Hellas og i andre land, har vært ærlige. De ønsker også å bli kvitt korrupsjonen i eget land. Hvorfor fanges ærlige folk i slike uærlighetsfeller, når det er mest ønskelig og mest praktisk med ærlighet?
De to norske økonomene Jens Chr. Andvig og Kalle Moene har publisert arbeidet How corruption may corrupt. Der viser de at nivået på korrupsjon kan anta to stabile likevekter, en med fremherskende ærlighet og der folk kan handle under tillit, og en der korrupsjonen er så høy at ingen kan stole på noen. Likevektene er stabile, og har man først havnet i den dårlige, er det vanskelig å komme ut igjen. En økonomi der folk har tillit til hverandre, får høyere verdiskaping. Men det finnes en kritisk mengde uærlighet, og når man dit, brister tilliten og man får et overslag til den dårlige likevekten. Da tvinges folk inn i et korrupt system. Verdiskaping tapes. Fraværet av ærlighet hemmer den økonomiske utviklingen og reduserer velferden.
Norge scorer nesten best både i Transparency International Corruption Perceptions Index og i OECD-statistikken over realinntektsvekst. Den økonomiske siden av den norske modellen leverer svært gode resultater, også over tid.
Det er viktig for et land at det ikke er de uærlige som når viktige verv og topposisjoner i samfunnet. Ærlighet er ikke bare smart, det er lønnsomt også. Og verdt å ta vare på. La oss holde ærlighetsfanen høyt!
Publisert i Aftenposten 15. august 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Arlighet-varer-lengst_-eller—-8124167.html