Det t€kni$k€ b€r€gning$utv@lg€t for innt€kt$oppgj%r€n€

Ikke alt som er unnselig er uviktig. Og ikke alt som er viktig er spektakulært.

Gåte: Hva har mer makt enn synlighet, mer innflytelse enn berømmelse, ble startet av Odd Aukrust og straks runder 50 år?

Riktig svar: TBU (Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene)

Når jula er over, trekker en gjeng mennesker inn i et litt for trangt møterom i regjeringskvartalet. I flere møter diskuterer de tall, setninger og fotnoter. De drikker kaffe, men fråtser verken med mat, pauser eller luft så lenge møtene pågår. Det er ingen røde løpere, ingen høye champagneglass, ingen fanfarer. Bare tall med liten skrift i lange tabeller og tallrike ord med fortettet meningsinnhold.

TBU skal hvert år skal legge fram det best mulige tallmessige bakgrunnsmateriale og presentere det i en slik form at uenighet partene i mellom om økonomiske forhold så vidt mulig kan unngås, heter det i mandatet. Rapporten kom fredag. Etter fraværet av virak å dømme, kunne man tro at TBU var ganske uviktig, selv om det står – med liten skrift riktignok, at i fjor ble norske arbeidstakere enda litt rikere. 0,9 prosent, faktisk.

Men tar vi helikopterperspektivet og ser på helheten som TBU er en del av, framtrer et annet bilde: Arbeidsmarkedet, økonomiens viktigste marked, er markedet der storparten av verdiskapingen skjer. (For ordens skyld: Vi lever ikke av oljen, vi lever heller ikke av eksporten, vi lever først og fremst av arbeidets frukter.) Størrelsen på lønnsmassen i dette markedet er om lag et halvt bruttonasjonalprodukt, og lønnsdannelsen, (prissettingen i arbeidsmarkedet), er den viktigste arenaen for fordeling av verdiene som skapes. (Igjen, for ordens skyld: skattesystemet er den viktigste arenaen for omfordeling av verdier).

Arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen er både offentlig og privat regulert i Norge. Det er lett å se at reguleringen av et marked påvirker hvor godt det fungerer, og at et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for den økonomiske velferden til samfunnets innbyggere.

De viktigste reguleringsinstansene i det norske arbeidsmarkedet er oppslutningen om arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner, tariffavtalene, lønnsoppgjøret, Riksmekleren, Arbeidsretten og TBU. Den delen av ditt velbefinnende som er bestemt av den økonomiske levestandarden i Norge, skyldes i betydelig grad arbeidsmarkedets funksjonsdyktighet, som blant annet henger på disse institusjonenes evne til å regulere konstruktivt.

Nesten 2,8 millioner individer er daglig involvert i både verdiskaping og fordeling, og ro og orden er nødvendig for å få gjort konstruktive ting. Men den verdifordelingen som lønnsoppgjøret er, er og blir en kamp. Kaka skal deles og på kort sikt er oppgjøret et nullsumspill: Det jeg får, er nettopp det du ikke får.

Når arbeidstakere er kollektivt organisert, som i Norge, får de også en forhandlingsstyrke som kan måles mot arbeidsgivernes. Høy forhandlingsstyrke på begge sider kan avstedkomme en terrorbalanse med hyppige og ødeleggende kamper dersom man ikke har konfliktreduserende institusjoner. Alle institusjonene nevnt ovenfor skal ivareta et velfungerende arbeidsmarked, men mens de tre første har hovedansvaret for fordeling, skal de tre siste dempe konflikter og sørge for ro og orden.

Kort sagt kikker TBU alle parter i kortene i ettertid og forteller alle hva alle de andre har fått. TBU gir kunnskap om hvor godt vi lykkes med fordelingen mellom ulike grupper i arbeidslivet og hjelper oss med utjamning og justering i kommende lønnsoppgjør. Rent praktisk beregner TBU lønnsveksten for alle områder i norsk arbeidsliv ved hjelp av statistikk.

Men alle som kan litt statistikk, vet at måten man velger å innrette den på, også avgjør hvilke tall som kommer ut i den andre enden. Så hvis lønnsforhandlerne vil bestride virkelighetsbeskrivelsen, har de rikelige muligheter til å krangle, også om statistikk.

Man har nok å krangle om i lønnsoppgjøret. I Norge har vi bestemt at det er TBU som avgjør hvordan man beregner lønnsveksten. Alle parter i lønnsoppgjøret, både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene, har representanter i TBU, og siden arbeidet der får betydning for lønnsdannelsen og samtidig er svært teknisk, er det i partenes interesse å la seg representere av noen som har både teknisk kompetanse og kunnskap om oppgjøret. Det første er krevende, det siste lærer man seg ved å delta. Det sier seg selv at ”kampene” i TBU blir relativt stillfarne. Ikke så spektakulære, ikke noe å skrive hjem om.

Men mens lønnsoppgjør på kort sikt er et nullsumspill, kan lønnsdannelsen på lang sikt gjøre kaka større, vel og merke dersom lønnsdannelsen gjøres godt. Tallene fra TBU gir partene oversikt, innsikt og sammenligningsgrunnlag. Slik får tallene stor betydning. Og når TBU legger fram tallene for fjorårets lønnsvekst for alle forhandlingsområder i det norske arbeidsmarkedet, så er det disse tallene som gjelder. For alle parter i lønnsoppgjøret; for arbeidstaker, for arbeidsgiver, til og med for myndighetene.

Så når det er såpass viktige ting man har å utrette, er det vel bra at det er mye kaffe og null champagne på møtene.

PS: lesing av TBU-rapporten kan lede til særskilt og oppdatert kunnskap om det norske samfunnet.

Publisert i Aftenposten 3. april 2016, her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Ukeslutt-Utvalget-som-forteller-alle-hva-alle-de-andre-har-fatt–Helle-Stensbak-54925b.html

Del innlegget

Skrevet av

Helle Stensbak

Samfunnsøkonom og krimforfatter. Lang erfaring fra fagbevegelsen, Forfatterforbundet (nå), Sjeføkonom i YS (7 år), LO-økonom (3 år), tillitsvalgt i NM (4 år), daglig leder og styreleder i RIO (4 år). Undervist i økonomiske fag ved Universitetet i Oslo (3 år). Krimroman på Gyldendal. Spaltist i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.