Ærlighet varer lengst, eller …?

57398832

Det skjedde igjen! Reaksjonen hos den greske ingeniøren var den samme som hos den italienske økonomiprofessoren året før; øynene ble blanke over middagen der vi snakket løst om samfunnsforhold og økonomi i våre respektive land. Da jeg hadde fortalt om inntektsutviklingen og tilliten vi anvender i lønnsoppgjøret, lente de seg fremover: Kunne jeg gjenta det om tillit? Kunne virkelig ærlighet fungere over tid?

Hos oss møtes motpartene til forhandlinger om hvordan kaken skal deles i økonomiens viktigste marked, arbeidsmarkedet. Prosessen gjøres hvert år, kalles lønnsoppgjøret og er institusjonalisert med blant annet flere tusen tariffavtaler, noen lover, et meklingsinstitutt, en domstol og et teknisk beregningsutvalg.

Vår modell for dette, frontfagsmodellen, skal over tid bidra til at lønnsveksten bygger på den reelle økonomiske veksten. Oppgjøret skal fordele merverdien godt over befolkningen og motvirke økte forskjeller. Det tekniske beregningsutvalget beregner i ettertid i hvilken grad man har lykkes med dette.

For at fordelingen skal bli god, er man avhengig av at aktørene i lønnsoppgjøret gir riktig økonomisk informasjon. Hva bedriftene som konkurrerer på verdensmarkedet evner å gi i lønnspålegg, avhenger av veksten i lønnsomheten. Når oppgjørene gjennomføres, er det bare partene som har denne informasjonen. Derfor er det viktig at de, særlig arbeidsgiversiden, er ærlige i sin informasjon om hva det er rom for.

I Norge har vi valgt å basere oppgjørene på tillit – i utgangspunktet. Det betyr at vi stoler på det motparten sier. Motparten nyter denne tilliten helt til han eventuelt viser seg tilliten uverdig.

Det finnes alltid noen snydenstruper, så også i lønnsoppgjørene. I ett tilfelle ba en toppsjef bedriftens tillitsvalgte om hjelp til kostnadskutt og fikk de ansatte til å avstå fra årets fremforhandlede tillegg. Besparelsen førte til et godt resultat, og toppsjefen ble belønnet med bonus av styret. I tillegg til å begå tillitsbrudd, var dette også svært uklokt. Ledelsen avslørte fravær av forståelse for lønnsdannelsesmodellen og gjorde dessuten noe økonomisk ulønnsomt: forhandlingene fikk sand i maskineriet i flere år etterpå. Ledelsen vant slaget, men tapte krigen. Trikset var ikke så smart likevel.

I norsk lønnsdannelse er ærligheten institusjonalisert, og den skal praktiseres hvert eneste år. Det fungerer. Mye fordi lønnsoppgjøret er en gjentakende øvelse. Tidligere års tillitsbrudd kan straffes i påfølgende forhandlinger. Gjentatte spill disiplinerer. Viktige, men vanskelige kvaliteter som ærlighet får bedre kår under gjentatte spill.

Hva betyr ærlighet for økonomien? Ærlighet reduserer kostnadene til vakthold og forsikringer. Man slipper mye plunder og heft, avtaler kan forhandles frem raskere, transaksjonskostnadene blir mindre. I økonomisk forstand er ærlighet en viktig verdi og lønner seg i veldig mange tilfeller. Kanskje også derfor ærlighet er såpass utbredt?

«Men hos oss er det helt motsatt!» utbrøt den italienske økonomiprofessoren. «I Italia skal man i utgangspunktet ikke stole på noen. Det er først når en person viser at han er ærlig, at du kan handle med tillit til vedkommende.» En god økonom, som denne kvinnen, forsto betydningen av ærlighet for økonomien. Og hun tilføyde: «Jeg skulle ønske vi hadde det slik!»

Over ett år senere ga den greske ingeniøren uttrykk for det samme. «Vi har mange problemer i Hellas for tiden», sa han trist, «og ett av de største heter korrupsjon. Jeg skulle ønske den tilliten dere praktiserer, hadde fungert hos oss!»

De fleste mennesker jeg har møtt, i Italia, i Hellas og i andre land, har vært ærlige. De ønsker også å bli kvitt korrupsjonen i eget land. Hvorfor fanges ærlige folk i slike uærlighetsfeller, når det er mest ønskelig og mest praktisk med ærlighet?

De to norske økonomene Jens Chr. Andvig og Kalle Moene har publisert arbeidet How corruption may corrupt. Der viser de at nivået på korrupsjon kan anta to stabile likevekter, en med fremherskende ærlighet og der folk kan handle under tillit, og en der korrupsjonen er så høy at ingen kan stole på noen. Likevektene er stabile, og har man først havnet i den dårlige, er det vanskelig å komme ut igjen. En økonomi der folk har tillit til hverandre, får høyere verdiskaping. Men det finnes en kritisk mengde uærlighet, og når man dit, brister tilliten og man får et overslag til den dårlige likevekten. Da tvinges folk inn i et korrupt system. Verdiskaping tapes. Fraværet av ærlighet hemmer den økonomiske utviklingen og reduserer velferden.

Norge scorer nesten best både i Transparency International Corruption Perceptions Index og i OECD-statistikken over realinntektsvekst. Den økonomiske siden av den norske modellen leverer svært gode resultater, også over tid.

Det er viktig for et land at det ikke er de uærlige som når viktige verv og topposisjoner i samfunnet. Ærlighet er ikke bare smart, det er lønnsomt også. Og verdt å ta vare på. La oss holde ærlighetsfanen høyt!

 

Publisert i Aftenposten 15. august 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Arlighet-varer-lengst_-eller—-8124167.html

Del innlegget

Bok365.no bringer verdens første intervju om bokami (Monopol) og bildene til Maysern

Skriver om mord i musikkmiljøet

Hun bruker sin bakgrunn som musiker og debuterer med en krimroman som også har fotografiske illustrasjoner.

 

Debutant: Helle Stensbak

Debuterer med: Monopol

Sjanger: Krim

Forlag: Gyldendal

Bokens tre første setninger:

Det var den første lørdagen i november, midt i høysesongen. Og for tredje gang i løpet av det siste kvarteret steg Sally Hov ut fra toalettet i artistgarderoben på Rockefeller – lampefeberen hadde sin pris. Hun gikk noen skritt i den mørke passasjen bak scenen før hun stanset og grep tak i backdropet, det tunge, sorte fløyelsstoffet som hang fra tak til gulv langs bakre scenekant.

Fortell kort om boken din:

Boken er en øko-krim fra musikkbransjen. En popstjerne blir drept, og Rigmor Stark, politiførstebetjenten som bruker økonomisk analyse som etterforskningsmetode, leter i popverdenen og finner løgner og maktkamper, tapere og vinnere, imperiebyggere og utfordrere.

Hvordan fikk du ideen til denne boken:

Jeg sto og malte på hytta, og var nok lettere løsemiddelpåvirket da ideen datt ned i hodet.

Hva var det første du gjorde da du ble antatt?

Jeg var hjemme alene og hadde ingen å feire med. Jeg lot åtte-ti jubelrop unnslippe uten å legge band på meg. Så løp jeg til printeren, printet ut mange eks av intensjonsavtalen og hengte dem opp over hele leiligheten.

Hva tenker du om forlaget du debuterer på?

De er svært dyktige, og jeg er veldig heldig som får lov å jobbe med så profesjonelle og hyggelige fagfolk.

Hva skal du bedrive sommeren med mens du venter på høsten og utgivelse?

Når korrekturen er ferdig skal jeg ta lange løpeturer og pønske videre på bok to. Er allerede i gang med plottet og karakterene.

Hva har vært viktigst for din skriving?

Skrivegleden. Og gleden ved å sette ned på papir all den filmen som surrer rundt i hodet.

Ditt norske forfatterforbilde og hvorfor?

Alf Prøysen. Han har jo alltid vært der, men selv om han betar små barne-hjerter står diktningen hans fjellstøtt også gjennom voksenlivet! Jeg kommer fra Hamar og forstår heldigvis dialekten! For meg gir Prøysen den samme leseropplevelsen som Dostojevski; under en tilsynelatende dagligdags overflate utspiller det seg voldsomme drama i lag på lag. En fantastisk forfatter!

Hvor ser du deg selv som forfatter om 10 år?

Umulig å si. I økonomisk forstand er “forfatteri” å sammenligne med høyrisikoinvesteringer, og derfor må man ha minst ett arbeid som gir stabil inntekt. Jeg har vært musiker i 15 år, og vet hva det er å “blø for kunsten”. Er blitt for gammel for det nå. Jeg skriver i feriene. Da går det langsommere, men jeg håper at jeg om ti år gir ut bok nummer fem om Rigmor Stark. Hun er en morsom dame å jobbe med!

(Hovedfoto: Erik Norrud)

http://bok365.no/artikkel/skriver-om-mord-i-musikkmiljoet/#.VbKhrHjrtBE

Del innlegget

Lanseringsfest Monopol

Det blir lanseringsfest på Rockefeller den 9.9 klokka 19.00. Anders Giæver bok-bader Helle Stensbak og May-Irene Aasen. Tre låter som omtales i boka fremføres av Valentinerne med Vidar Rugseth og Helle Stensbak. Fri inngang, salg av bøker, øl, og litt til.

Invitasjon vil sendes ut via Facebook i begynnelsen av august. Se https://www.facebook.com/helle.stensbak

Del innlegget

Prisen på trygghet

Av gode grunner bør forsvaret bare være offentlig finansiert. Men eierne er mange og spredte, uten enkel tilgang til styring og kontroll. Derfor er den korteste veien til mer penger at forsvaret selv roper ulv, ulv! Men når bør vi lytte?

Krig, konflikt og terror rykker opp til mer fremskutt plass i mediene, vår felles bevissthet. Det rykker også nærmere fysisk og geografisk, og kan «true våre verdier og vår frihet til å forme våre samfunn som vi vil gjennom demokratiske prosesser», skriver Robert Mood, en kjent, norsk generalløytnant.

I VG (16.2.15) skrev Mood at forsvaret vårt ikke er som det burde. Det er treg reaksjonsevne i beredskapen og man har problemer med utholdenheten inntil alliansepartnerne kan komme oss til unnsetning. Både land-, sjø- og luftforsvaret har mangler, og Mood pekte blant annet ut bemanning, støttevirksomhet og reservedeler som forsømte områder.

6. mars 1939 holdt offiser Øivinn Øi, kontorsjef i Forsvarsstaben og en mann med solid militær bakgrunn, et foredrag som senere ble berømt. Øi tegnet et scenario for fiendtlig angrep på Norge, og han påpekte mangler ved beredskap og reaksjonsevne. Det Øi sa, reflekterte en fremherskende tankegang i forsvarsledelsen den gang. Og nesten alt som ble forutsagt i talen, slo til. Da tyskerne et år senere gjorde det Øi hadde anslått, utførte han tross alle svakheter sin oppgave i å forsvare landet. Han fikk ikke mange timene på seg, han ble skutt og drept av tyskerne på kvelden den 9. April 1940.

I VG skrev Robert Mood følgende: «Et forsvar som ikke er kontinuerlig tilstede og ikke klarer å reagere meget raskt, bidrar til ustabilitet og usikkerhet både hjemme, i våre nærområder og i fellesskapet.

Tilstedeværelse handler om baser, om å seile, fly og øve så mye at vi tydelig forteller at dette er vårt område. Forutsigbart og trygt uten å provosere, avskrekkende mot press og aggresjon. Ved manglende kontinuerlig tilstedeværelse vil tilførsel av militære enheter eskalere situasjonen og bli tolket som provokasjon.» Russlands reaksjon på de nordiske forsvarsministres erklæring om samarbeid (Aftenposten 10.04.15.) illustrerer hvor aktuelle Moods ord var.

Jeg vet ikke så mye om militært forsvar, men jeg er en samfunnsborger, og jeg er med og finansierer forsvaret vårt. Jeg, som alle, trenger forsvarets beskyttelse. Men som samfunnsøkonom kan jeg si noe generelt på vegne av det økonomiske fellesskapet om hva vi vil ha av forsvar og hva vi er villige til å betale for å ha det.

Personlig ønsker jeg at både politiet og militæret evner med en viss, ikke ubetydelig sannsynlighet, si nittini prosent, å kunne avverge angrep og forsvare meg, min familie, mine venner, mine omgivelser og de enorme verdiene –både de materielle og ikke minst de immaterielle, kulturelle – som vi har bygget opp i dette landet, og som jeg er så stolt av. Min betalingsvilje for det er … tja, minst like høy som det jeg er villig til å bruke på forsikringene mine. Men til forskjell fra brannforsikringen, som er bortkastet all den tid det ikke brenner, er forsvarsforsikringen ikke bortkastet all den tid det er fred.

I økonomisk forstand er et forsvar et fellesgode, et kollektivt gode, der mitt konsum av tryggheten ved å ha et forsvar ikke forringer din trygghet ved å ha et forsvar. Samfunnsøkonomisk sett bør derfor regjering og storting dimensjonere forsvaret slik at samlet betalingsvilje, summen av det vi alle er villige til å betale, svarer til det vi alle er villige til å gi opp av andre goder for å ha den tryggheten et bedre forsvar gir oss. Ikke en helt enkel størrelse å beregne i praksis, selv om den i teorien ikke er så vanskelig.

Når vi betaler forsikringer avslører vi noe om hva vi er villige til å betale for trygghet. Men beregningsvanskene gir i praksis politikere muligheter til både å overinvestere og underinvestere i et forsvar. Historien viser at despoter overinvesterer. Norske politikere på 30-tallet underinvesterte.

I en ny rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt fremgår det at andelen av statsbudsjettet som brukes til forsvar er halvert siden 1994. Nå er ikke pengebruken et mål i seg selv, men Robert Mood oversatte noe av dette i VG: «Hvis vi samler hele den norske Hæren kunne vi – i et klassisk scenario – maksimalt forsvare en bydel i Oslo.»

Fregatter, kampfly og andre fine, blanke ting er til ingen nytte hvis det mangler nødvendig bemanning, støttevirksomhet eller reservedeler. Og det er også noe vi skal lære: Øivinn Øi hadde framstående militær kompetanse, men fikk delta kun i noen timer av forsvaret av Norge før han ble drept av fienden. Militært personell er utsatt.

Vi trenger flere sett med mannskap til sofistikerte fregatter og fly, fordi disse menneskene løper en høyere risiko hvis det oppstår en situasjon. Skjer dét uten at vi har ekstramannskap, er investeringene i fly og fregatter det vanvittigste sløseriet vi har begått på denne siden av 9. April 1940.

Publisert i Aftenposten, papiravisen 3. mai 2015, og på nett 5. mai 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Hva-vil-vi-ha-av-forsvar-og-hva-er-vi-villige-til-a-betale-for-a-ha-det-8000664.html

Del innlegget

Smarte menn

«It’s a womans world!» skrev en likestillings-trett mann til meg nylig. Jeg kan på et vis forstå ham. Menn får relativt mye dårlig oppmerksomhet i vår moderne og likestilte økonomi.

Smarte menn får lite anerkjennelse fra feminister, selv om de er, og alltid har vært, flinke i noe veldig viktig, nemlig å gjøre livet lettere ved å gjøre oss rikere. Sett med økonomøyne er menn tradisjonelt dyktige  til å utvikle teknologi. Gjennom mekanisering og automatisering finner de opp smartere måter å gjøre ting på. Ikke all teknologisk innovasjon er gjort av menn, men de har ytt det største bidraget til produktivitetsveksten, det som gjør oss rikere, og det som øker den økonomiske velferden vår.

Likevel hevder Det internasjonale pengefondet, IMF, at økt likestilling, slik at kvinner kan delta i arbeidslivet på lik linje med menn, vil øke bruttonasjonalproduktet pr. innbygger i mange land, både i rike og fattige.

Dersom kvinnene får tatt ut sitt arbeidsmarkedspotensial i like stor grad som mennene, kan hver innbygger i USA i gjennomsnitt bli fem prosent rikere, i Japan ni prosent, i Emiratene 12 og i Egypt hele 34 prosent! Egyptere som er så fattige, trenger virkelig det! Viktige, men fattige regioner i verden taper verdiskaping (bruttonasjonalproduktet pr. innbygger) med hele 27 prosent av å holde kvinnene nede! Økonomisk diskriminering av kvinner er kostbar luksus.

Hvorfor kommer veksten med kvinnene når det er menn som er flinkest til å øke produktiviteten? IMF og Verdensbanken har forsket og funnet at hvis kvinner får like muligheter som menn, utløses betydelige krefter, både i mikro- og makroøkonomisk forstand, både på kort og lang sikt.

Økt inntekt hos kvinner øker utdanningsnivået til barna, som igjen øker fremtidig produktivitet. Bare det å fjerne diskriminerende forskjeller mellom kvinner og menn vil øke produksjonen av mat og andre varer i fattige land med tre til 25 prosent.

Disse sammenhengene kan man jo ane. Kaster man et blikk på verden, ser man at land med omfattende kvinnediskriminering ofte er svakere økonomisk utviklet enn land der kvinners økonomiske stilling er sterk.

Med unntak av noen rike oljeland som har oljepenger å sløse bort, er hovedbildet at land som benytter kvinners talent og arbeidskraft i en relativt ordnet økonomi, også er økonomisk vellykkede.

Teknologisk fremgang regnes som det viktigste vekstbidraget, drevet av oppfinnsomme og teknisk anlagte menn. Hva er det med kvinners arbeid som kan trekke bruttonasjonalproduktet enda lenger opp?

«Uansett hva de prøver å fortelle deg, Helle, så ikke glem at kvinner alltid har jobbet!», sa mormor bestemt da jeg var ung. IMF-rapporten bekrefter det. Kvinner over hele kloden jobber, men de jobber ofte i uformell sektor, og relativt mye av arbeidet er ulønnet. Følgende enkle, økonomiske resonnement kan belyse dette: Når noe er svært billig eller gratis, er det ikke så farlig om man sløser. Slik kan det være med kvinners arbeidskraft.

Skal en lønn betale seg, må produktiviteten ligge på et visst nivå. Det var kanskje det som skjedde da kvinnene rykket ut i lønnet arbeid i Vesten: det var ikke lenger likegyldig hvor mange timer man brukte på et stykke verdiskaping.

Jeg vil ikke spekulere på årsaker, men se på samvariasjon. Så uten å si hva som kom først av lønn og produktivitet, kan vi anta at kvinners styrkede stilling gikk sammen med økonomisk vekst og økt velferd, og lønnen ble et disiplinerende element som motvirket sløsing og opprettholdt den økte veksten.

Kvinnediskriminering finnes i de fleste samfunn, men jo mer omfattende den er, jo mindre utviklet er økonomien. Hvorfor er drivkraften til å diskriminere kvinner så sterk? Det er kanskje godt å være mann i et samfunn hvis kvinnen er underordnet? Man får noen privilegier, kan bli servert gratistjenester, leve mer avslappet og kanskje forbli litt mer bortskjemt? Jeg vet ikke. Kanskje er det mer fruktbart å spørre hva det er som skjer med mennene når kvinnene rykker inn på deres revir og puster dem i nakken? Oppstår det en samspill-effekt? Har menn et konkurranseinstinkt som gjør at de yter mer når de møter konkurranse fra kvinner? Hvis så, vil likestilte samfunn rett og slett få smartere og dyktigere menn?

I så fall kan veksten forklares i økt produktivitet fra både kvinner og menn. Uansett er det bra for økonomien i et land at det er de produktive mennene og kvinnene som får høy status, og ikke menn for å være bare det, – altså menn.

1. mars skrev Aftenposten om Rwanda, der det ikke er kvinnene som går på kurs for å lære likestilling, men mennene. De ble kurset i å være aktive fedre, stelle barn og hjem, og de så raskt gevinstene i form av kjærlighet og glede. Kvinner liker menn som bygger sin verdighet på å skape verdier i stedet for å kreve privilegier bare for å være født sånn.

Her i Norge har kvinnene drevet frem likestillingen, først mot mannlig motvind, nå mot mannlig tretthet. Kanskje gjør de likestillingsarbeidet smartere i Rwanda? Kanskje mennene vokser raskere slik? Det blir spennende å se. Heia Rwanda!

Publisert i Aftenposten 15. mars 2015:  http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Smarte-menn-7937109.html

Publisert i Fædrelandsvennen 15. mars 2015: http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Smarte-menn-2777322.html

Del innlegget

Når vi døde våkner

Det er oss unge dette handler om, vi under seksti. Vi er fremtidens utfordring, og statsvitenskapen har ennå ikke løst problemet med kortsiktige politikere som unnlater langsiktig styring. Imens går vi som søvngjengere mot en oppstandelse som hjelpeløse levende.

Hvis du lurer på om dette gjelder deg, kan du se på en liten, unnselig figur i Perspektivmeldingen, side 47 (Meld. St. 12, (2012-2013)). Ved hjelp av et pennestrøk kan du lese av hvor få som står i arbeid per pensjonist det året nettopp du, statistisk, kan forvente å trenge omsorgstjenester.

Det er ikke de gamle, men vi unge som er eldrebølgen. Vi er en hovedutfordring for velferdssamfunnet. Perspektivmeldingen, i hovedsak skrevet av embetsverket i Finansdepartementet, behandler dette.

Noen hevder Finansdepartementets embetsverk er mektige fordi de er økonomer som sitter på pengesekken. Jeg tror deres gjennomslagskraft skyldes at de er gode til å stille diagnose på økonomien. Økonomien, det er oss. Når vi utveksler ressurser, settes mektige krefter i spill, og disse kreftene blir forstått bedre i Finansdepartementets hus enn i mange andres. Nobelprisvinner Trygve Haavelmo kalte kreftene det ubønnhørlige realøkonomiske bokholderi. Det er triste saker for en politiker, og altfor trist for den som byr på visjoner i kampen om gjenvalg.

Men siden mange av oss uansett er født, vet vi nå at vi eldes som befolkning. Det krever flere ansatte til omsorgstjenester, og omsorgsproduksjon vil bli en vekstnæring. Men hva kan skje når en offentlig tjeneste tvinges til å bli vekstnæring?

Perspektivmeldingen svarer med anslag om hva befolkningen vil ha, hva det vil koste, og hvordan vi kan få det i hop.

Vi er rike, mest fordi vi jobber. Vi jobber også smart, fordi kunnskap og teknologi har gjort den verdifulle arbeidskraften mer potent. Ny teknologi kan gi vekst i produksjon og inntekt, og frigjøre tid. Velferdsproduksjon krever mye menneskearbeid, den er arbeidsintensiv i motsetning til vareproduksjon der maskiner kan gjøre mye av jobben. Noe omsorg kan gjøres mer effektiv med teknologi. Men teknologien utvikler seg ujevnt og gir som regel sterkere produktivitetsvekst for varer enn for tjenester. Siden lønningene øker med produktiviteten i vareproduserende sektor, vil arbeidskraftkostnaden i omsorg etter hvert bli svært høy. Omsorgstjenester blir – relativt til andre kjøp – mye dyrere.

Økt inntekt skaper økt etterspørsel etter de fleste tjenester. Men vi rammes også av Baumol’s sykdom: arbeidsintensiv produksjon, der relativt lite av verdiskapingen kan erstattes av maskiner, blir dyrere når teknologiske nyvinninger effektiviserer andre bransjer. Dessuten vil økt inntektsnivå øke kravene til kvaliteten på omsorgstjenestene. Vi vil ha bedre service, samtidig som vi vil trenge mer.

Det blir færre arbeidende bak hver gammel, og samtidig ønsker færre å jobbe med omsorg. Ikke så rart, kanskje? Heltene som jobber i eldreomsorgen tar tunge løft i dårlig luft. De har lav lønn, lav status og en tretti-noe-prosents stilling. Vi trenger flere i eldreomsorgen, og da må alt dette opp!

Vi står med andre ord overfor et trippel-sett med fordyrende faktorer: teknologisk utvikling gjør omsorgskjøp relativt dyrere, økt levestandard øker kvalitetskravene, og lønnen må opp for å trekke mer arbeidskraft.

Perspektivmeldingen viser hva som må til for å videreføre dagens nivå på velferdsordningene de neste femti årene. Det krever ekstra inntekter tilsvarende seks prosent av BNP! En figur på side 13 viser at det bare er økt sysselsetting som vil monne for inndekningsbehovet. Vi må jobbe mer, men det er ikke de i full jobb man først sikter til, de jobber allerede 1950 timer i året. Nordmenn, 15-74 år, jobbet i gjennomsnitt 1015 timer i 2011. Grovt sagt var hele folket i halvt arbeid. Vi må klare bedre enn det!

Omsorg koster, og skal det være offentlig forsynt, må det finansieres. Jobber vi mer, vil økte skatteinntekter finansiere et godt stykke på vei. Ellers kan man innføre enda mer brukerbetaling. I dag innkrever sykehjem 85 % av pensjonen fra brukerne. Blir den offentlige tjenesten for dårlig, vil private tilby noe bedre for dem som kan betale. For noen vil prisen da være mindre enn 85% av pensjonen! Lav kvalitet på offentlig omsorg gir en todeling der det offentlige sitter igjen med dem som betaler minst. Det vil i sin tur svekke oppslutningen om å betale skatt. For suksessen på en dugnad avhenger som kjent av hvor mange andre som stiller opp.

Løsningen er arbeid, og alle må bidra. For som figuren på side 8 i Perspektivmeldingen viser, så er det menneskets arbeidskraft som er den virkelig store verdien i samfunnet, ikke penge-ytelser eller olje.

Ibsens stykke handler om ikke å tørre se kjærligheten når den kommer, og om å ta gale valg. Straffen blir å leve som en død for så å våkne til en katastrofe. Kjærlighet er noe av det viktigste i livet. Men verdighet, trygghet og fravær av fattigdom, det er noe det også. Eller vi kan lukke øynene og sove, som i Europa. Pax vobiscum!

Publisert i Aftenposten 1. februar 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Det-er-ikke-de-gamle_-men-vi-unge-som-er-eldrebolgen-Vi-er-en-hovedutfordring-for-velferdssamfunnet-7882684.html

Del innlegget